Hege Storhaug, HRS

Brynjulf Mugaas går rett i strupen på Islamsk Råd i kronikk i Dagbladet, som for øvrig mener at hijab er obligatorisk:

Representanter for deler av innvandrermiljøet må slutte å snakke om mobbing mot muslimer i hijabdebatten, og begynne å ta på alvor utviklingen i egne rekker som har satt denne debatten på dagsorden.

Generalsekretæren i Islamsk Råd, Shoaib Mohamad Sultan, som har bodd her siden han var ett år, sier til Dagbladet 4. mars at han merker en negativ trend i forhold til å være muslim i Norge. Han er bekymret og det har han rett til å være. Som ansvarlig religiøs leder for mange muslimer, er det imidlertid rart at han ikke tar opp og gjør noe med årsaken til denne utviklingen.

Siden 70-tallet har antall muslimer økt i Norge, men hijab har ikke vært et tema før nå. Spørsmålet er, hvorfor nå og ikke tidligere? Svaret henger sammen med enkelte utviklingstrekk i islam som kolliderer brutalt med demokratiske og sekulære verdier både i Norge og resten av Europa.

Mugaas har også merket seg at dette med mannfolk og bukselengde til like over ankelen, i stil med islamstifteren Muhammeds befaling, ikke er så populært blant muslimske menn. Men hijaben – ja, de den må på hodet uansett vær og vind, ute som inne.

KONSERVATIVE, REAKSJONÆRE og fundamentalistiske krefter blant muslimer (og her snakker jeg om tre ulike grupper) har i årevis kjørt frem bruken av hijab som en fanesak for sin tolking av islam. Det har foregått i Tyrkia, Egypt og på Gazastripen. Nå har det kommet hit sammen med en mindre påaktet trend blant særlig unge menn — bukser som ikke rekker ned over ankelen. Profeten skal i følge noen utlegninger angivelig ha sagt at den delen av buksene som rekker nedenfor ankelen vil bli fortært i Helvetes ild.

Høyvannsbuksene vekker ikke samme debatt som hijaben. Hijaben, derimot, vekker debatt fordi den berører følsomme temaer som likestilling, fri vilje versus tvang, barn som sexobjekter og barns rettigheter.

Som den franskiranske forfatteren og antropologen, Chahdortt Djavann, (her fra innledning til debatt i fjor hos Humanetisk forbund)  mener Mugaas at hijab på barn er et seksuelt overgrep.

DEN PLUTSELIGE interessen for hijab blant enkelte muslimer, er resultat av et politisk-religiøst fremstøt som bygger på en tanke om at kvinnen er mannens eiendom og at hun med sitt blotte fysiske nærvær innbyr til seksuelt begjær (og dermed også for noen retten til å «ta for seg») om hun ikke dekker seg helt til.

Som det står i Koranen:

Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!

JEG SKAL IKKE blande meg i den teologiske debatten blant muslimer, men uansett om dette verset tolkes slik at det gjelder både voksne, unge jenter og små barn, så må også teologer og deres tilhengere forholde seg til norske borgeres rettigheter. Norsk lov er overordnet religiøse synsinger, forordninger og påbud. Og norsk lov gir barn rettigheter, framfor alt all retten til å være barn og ikke seksuelle objekter. Rettighetene kan ikke overprøves av far, mor, slektninger og religiøse ledere.

Se litt på utviklingen i det somaliske miljøet hvor bruken av hijab blant somaliske jenter på barne- og ungdomsskolen i Oslo har økt i stort omfang siden tidlig på nittitallet. Hvem er ansvarlig for det og hvorfor skjer det?

Somaliske barn i Somalia og her i Norge kledde seg tidligere på helt vanlig måte. I den grad hijaben var der, så var den et unntak. Små jenter i Somalia gikk tidligere med håret udekket. Og de voksne kvinnene kledde seg på en fargerik og livlig måte hvor et hodeplagg mer lik en turban enn et skaut var standard. Blant nomadekvinner var hodeplagget ofte fraværende.

OVER DE SISTE tiårene har det imidlertid vært en økende tendens til å bruke heldekkende hijab (skaut som går over i fotsid kappe som et telt). Det har skjedd samtidig med framveksten av ekstremismen i Somalia.

I takt med sammenbruddet i Somalia har det vokst fram en islamsk bevegelse som mangler røtter i den tradisjonelle suffi-retningen som historisk har dominert Somalia. En del av denne bevegelsen er konservativ (og tildels reaksjonær), men sitter i landets internasjonalt anerkjente regjering. En annen del av denne bevegelsen, al-Shabaab, er fundmentalistisk, brutal og morderisk og har erklært sin tilslutning til al-Qaida. Deres tolkning av islam kan best illustreres med steiningen av en 13 år gammel jente for utukt. Hun var blitt voldtatt.

DETTE ER EN reaksjonær utvikling i Somalia som noen forsøker å kopiere her i Norge. Det er ingen hemmelighet at det somaliske miljøet har mange som sympatiserer med al-Shabaab og enda flere støttet Islamic Court Union (ICU) som både deler av regjeringen og al-Shabaab springer ut fra. Det somaliske miljøet har en klanstruktur som gir mulighet til å utøve et enormt gruppepress. I en slik setting har reaksjonære og anti-integreringskrefter lett spill og det blir illusorisk å snakke om fri vilje når det gjelder hvordan man lever og opptrer som somalier i Norge. Den sosiale settingen bestemmer hva du gjør.

For somaliere som nå tvinger sine døtre til å gå med hijab handler det lite om å ta vare på en somalisk kultur, snarere om presset fra grupper innenfor det somaliske miljøet som ønsker å pådytte somaliere i Norge en livsform og stil som for kort tid siden representerte mindretallet i Somalia.

MER GENERELT er ideen om å pakke småjenter inn i heldekkende hijab med henvisning til et koranvers det samme som å si at små jenter bevisst blotter sin kjønnslyst og vekker begjær (som merkelig nok ikke kan tøyles) blant menn om de ikke er tildekket. Ikke rart at muslimske gutter som er oppdratt i forestillingen om at menn bestemmer, uten skam og blygsel kan få seg til å rope «hore» etter sine søstre om de skulle vise seg uten skaut.

I religionens navn tar menn barndommen fra sine døtre og gjør dem til seksuelle objekter. Der går grensen for religionsfrihet.

Da er det å håpe at både statsministeren, integreringsministeren, kommunalkomiteen på Stortinget, med mange flere, tar til seg Mugaas sine ord – og slutter å snakke, men handler etter både hodet, hjertet og grunnprinsipp i det likestilte demokratiet Norge. Kanskje vi rett og slett kan avslutte debatten om hijab i skolen ved å innføre en skoleuniform – og slik også la barna slippe unna motepress, samt viske bort synlige sosioøkonomiske ulikheter?