Hege Storhaug, HRS

Jonas Gahr Støre er en vanskelig skrue. Det vil si for journalister, som blant annet må ha en svært selektiv hukommelse – akkurat som Støre. De lar han slippe unna så lett, så lett. Alle vi som derimot ikke så lett glemmer historiske øyeblikk og episoder, husker meget godt leksen Støre (og Stoltenberg) liret av seg gang etter gang under Muhammed-krisen i 2006: ”Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytringsplikt. Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.” Støre gjorde knefall for truslene fra islamistisk hold. Det har han tydeligvis glemt i den pågående runden fire år senere. For dette sier han til NRK i forbindelse med helgens Muhammed-demonstrasjoner:

”Jeg har i hele mitt politiske liv slåss for menneskerettighetene og for ytringsfriheten, og jeg mener jeg ikke har noe å skamme meg over i den sammenheng, sier utenriksministeren.”

Etter at islamisten Mohyeldeen Mohammad, som for øvrig studerer sharia i Saudi-Arabia, stod på samme plass som Vidkun Quisling for å ildne opp massene, samtidig som han truet med massedrap av sivile, kommer Støre styrtende til med rørende omtanke for Mohammads rettigheter. Selvsagt må mannen få ytre seg fritt! At Mohammad sprenger en grense i vår samtid, se det må vi tåle i det nye norske fellesskapet. Det er en del av det nye ”vi-et”, må vite. Noen tegninger derimot av en mann som ser ut som en tro kopi av Momammad på Universitetsplassen, altså Muhammed i den arabiske ørkenen for 1 400 år siden, nei det er en helt annen skål. For Muhammed, han vekker veldig sterke religiøse følelser, mens Mohammad ikke gjør det. Han bare prøver å vekke de voldelige følelsene, og det må vi leve med, i det nye ”vi-et”. For i det nye ”vi-et”, der skal det være romslig, der er det plass til alle – ikke minst de ekstreme. For hvis vi bare nikker smilende til dem, klapper dem på skuldrene, og kaller dem ”kamerat”, da blir de snille og de blir med i Den Store Samtalen. Da føler de seg inkludert, og da verken slår eller dreper de oss.

Derfor er Støre så opprørt over Siv Jensen. Hvordan kan hun tillate seg å utestenge Mohammad fra det nye norske fellesskapet? Tåler hun ikke islamister som truer med massedrap av sivile? Hun som dertil til stadighet så ufint skriker om islamisering av landet? Slik skyver hun unge muslimer inn i de mørke hjørnene. Slik skaper hun ekstremisme. Slik krenker hun folk som Mohammad, som kun er opptatt av å leve et godt liv i Norge og bidra til det norske fellesskapet. Hun burde sett seg for god til dette. Hun burde lukket øynene og hun burde tiet.

Støre er opprørt, faktisk veldig opprørt. Bare hør:

Hun presenterer et skremmebilde. Siv Jensen kommer ikke med ett konstruktivt bidrag til hvordan et mer mangfoldig Norge skal leve godt sammen.

Jeg tviler egentlig på om Støre mener det han sier her. For tror han at han kan leve godt sammen med en ”mangfoldig” fyr som Mohammad? En sommerdag sammen på stranden. En tidlig høstdag på blåbærtur. En vinterdag på ski i Nordmarka. En vårdag på uterestaurant på Aker Brygge – gjerne med en Munkholm. Eller kanskje Mohammad heller ville satt pris på at Støre satte seg ned på gulvet sammen med han i moskeen og lette etter svar på livets store og små utfordringer i eldgamle tekster på arabisk? Det ville i det minste gitt Støre et unikt innblikk i enfold.

Hvilke ”konstruktive forslag” har Støre å fare med, som kunne gjøre fellesskap med en Mohammad trivelig og givende?

Jo, her er Støres løsning: snakk pent om islamister og islamisme, og for Guds skyld unngå begrepene. La islamister få blåse ut hva som ligger på deres hjerter, men tegn verken Muhammed eller Mohammad. For da kan de religiøse og voldelige følelsene komme ut av kontroll.

Forstår ikke Siv Jensen dette åpenbare faktumet? Hvorfor insisterer hun på å skape frykt? Hvorfor reagerer hun på bruk av ytringsfriheten – som er en selvfølge, og uten restriksjoner?

- Hun er selektiv om ytringsfriheten. Hun er for ytringsfrihet rent prinsipielt. Men når det kommer noe fra en lovlig demonstrasjon, som hun ikke liker, så er hun mot den. Selve ideen med ytringsfriheten er at du må tåle ting du er dypt, dypt uenig i, sier Støre.

- Når Siv Jensen snakker slik, så bidrar hun til å spre frykt. Hun bidrar til å stemple mennesker i grupper. Det er det farligste vi kan gjøre, å generalisere.

Vi kan altså konkludere med at Støre har beveget seg svært langt på disse fire årene, fra å tisse i buksen i redsel over økonomiske tap og tapt internasjonal anseelse for Norge grunnet noen karikaturer, til å forsvare hardnakket ytringer om massedrap av sivile – hvis ikke ytringene er brudd på norsk lov. Mon tro hvilke moralske dilemmaer han stod overfor på denne lange veien mot å inkludere ekstremisme i ”vi-et”?

Selv har jeg kun disse to bønnene: måtte PST ha full kontroll på en mann som Mohammad. Og måtte barn og unge unnslippe både Mohammad og Muhammed som ideologisk fører.