Hege Storhaug, HRS

I 2007 sa den da nye lederen av Islamsk Råd Norge, Senaid Kobilica, dette:

- Hijab er obligatorisk ifølge Koranen. (Aftenposten 18. februar 2007).

Som nestleder noen måneder tidligere, poengterte han dette:

- Hijab er obligatorisk, det er et minimumskrav for en voksen kvinne. Også muslimske ledere i Norge er enige om dette, det er det ingen diskusjon om. (Dagbladet.no 28. november 2006).

Det samme synspunktet forfekter ”paven” blant verdens sunni-islamister, Yusuf al-Qaradawi, og den mest fremtredende islamisten i Europa, Tariq Ramadan, med en fransk frue og datter ikledd hijab.

Samtlige vil nok smile fra øre til øre når de får høre at lederen for humanetikere og ateister i Norge gir full støtte og sympati til hijabtvang i et intervju i Fritanke.no knyttet til hijab i politiet. Hvordan Kristin Mile har kommet frem til dette mildt sagt oppsiktsvekkende standpunktet, synes ved første tanke å være en gåte. Svaret er likevel antakelig ikke så komplisert: Toleranse for intoleranse har befestet seg dypt i den fastlåste sosialistiske fløyen, og i den samme fastlåste organiserte kvinnebevegelsen, og nå også faktisk blant ikke-religiøse nordmenn. Den multikulturelle villfarelsen fører til verdimessig blindhet – og regelrett kvinneundertrykking parallelt med promotering av ideologier (islamisme) som vil avvikle demokratiet og Miles rett til å jobbe mot religiøs innflytelse og påvirkning i samfunnet vårt (hvis dette er hennes målsetting). Utspillet er fullstendig absurd. Det er religionsfremmende og sterkt kvinneundertrykkende. Utspillet er kjønnsapartheidisk. 

Først et par faktiske feil: Mile sier at

Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner. Det oppleves som et religiøst krav som de ikke kan bryte uten samtidig å gi avkall på vesentlige deler av sin identitet. Et hijabforbud blir dermed noe som i praksis forbyr muslimske kvinner å søke seg jobb i politiet, og da blir det diskriminering på religiøst grunnlag (…).

Og videre:

I Norge har vi tradisjonelt sett vært vant med at bruk av religiøse symboler er frivillig. Men slik er det ikke i alle religioner.

Hvilke tekster har Mile lest som underbygger tvang om å bruke hijab? Sikter hun til Koranen – som var ferdigskrevet på begynnelsen av 800-tallet, det vil si altså over 1100 år før hijab ble konstruert av islamister som et politiskreligiøst symbol med en verdensomspennende tilhørighet? Det er rett og slett pinlig at ikke Mile kjenner til det grunnleggende faktumet at hijab ble konstruert i Midtøsten på midten av 1970-tallet. Videre: Ifølge Mile, har alle muslimske kvinner som ikke bruker hijab (eller andre former for tildekning/slør), ikke en identitet som muslim.

De skal kanskje heller ikke få lov å definere seg som muslim, eller hva? Og når ble det greit med tvang? ”I Norge har vi tradisjonelt sett vært vant med at bruk av religiøse symboler er frivillig. Men slik er det ikke i alle religioner.” Og da skal vi justere samfunnet vårt mot å akseptere ufrihet?

Nettopp. For Mile sier videre at ”det flerkulturelle samfunnet tvinger oss til å justere holdningene til religiøse symboler”. Hvem er del av det flerkulturelle Norge? Alle andre enn etniske nordmenn, minus dem som har konvertert til islam? Ønsker virkelig HEF å stimulere til parallelle samfunn i Norge der blant annet den religionen individ fødes inn i, skal være retningsgivende for hvilke rettigheter man skal til deles? Der kvinner tvinges inn i spesifikk kleskodeks?

I både Frankrike og Italia viser undersøkelser at tvang om å dekke seg til er svært utbredt, og ditto at frykten for represalier ved ikke å dekke seg til i det offentlige rommet er betydelig. Miles utspill er et håndslag til de mest repressive kreftene i dagens norske samfunn. Hun representerer kollektivistisk tankegods og gufs fra ideologier de fleste helst ikke vil assosieres med. Man undres om hennes kortslutning er resultat av dialogindustrien med krefter som er mer opptatt av å lese over tusen år gamle tekster fra den arabiske halvøya enn Norges grunnlov og menneskerettighetserklæringer. Hvorfor er det slik at sentrale ledere og organ i Norge konsekvent er i dialog med religionspolitiske krefter, og ikke de sekulære kreftene?

Mile forstår åpenbart overhodet ikke konsekvensene av utspillet sitt. Hvis det var slik at en muslimsk kvinne må bruke hijab, ja, da kan hun faktisk ikke jobbe i politiet. Blant de repressive kreftene er det et like klart forbud mot en muslimsk kvinne er i kontakt med fremmede menn, det vil si menn utenfor den nærmeste familien. Hun kan med andre ord ikke pågripe en mann, ikke sitte i bil med en mannlig kollega, osv. Faktisk er den logiske konsekvensen av Miles utspill denne: Ingen muslimske kvinner i Norge kan arbeide ute – med mindre arbeidsplassen er helt kjønnssegregert.

Mile aksepterer indirekte også andre sterkt levende islamske dogmer, for hvis hun oppriktig mener at det er en plikt å bruke hijab, ja, Mile, da er det også ulovlig for muslimske kvinne å gifte seg med ikke-muslimer. Hun skal heller ikke ha skilsmisserettigheter på linje med mannen – tvert om. Hva gjelder arverettigheter, tilfaller det mannen dobbelt så mye som kvinnen. Alt dette støttes oppunder av folk som Tariq Ramadan og Yusuf al-Qaradawi. Og den troende norske muslimske eliten. 

Jeg tar det for gitt at det finnes oppgående og frihetselskende personer i HEF, og at debatten raser i kantina, på kontorene og i korridorene. Men får Miles verdispagat konsekvenser for henne? Det tror jeg ikke før jeg får se det, for meningstyrannene ved universitetene er på samme verdigalei som Mile. Hun har med andre ord nok av innflytelsesrike støttespillere.

Les også intervju med politistudent: Ikke send det muslimske politiet!