Kvinner og likestilling

Brannslukning

Knapt noe er mer skattet av journalister enn å avdekke kritikkverdige samfunnsforhold – medias viktigste selvpålagte rolle. Man kan også trygt hevde at media knapt har villet ta i rasistiske holdninger innad i norskpakistanske miljø. Etter kronikken til Abid Raja i går i Aftenposten om hatet han vokste opp med mot indere, jøder, amerikaner og homofile, er avisen selv ute i dag med brannslukningsapparat og fullt verneutstyr. Raja generaliserer grovt, mener kommentator Inger Anne Olsen.

Hege Storhaug, HRS

Overdrev Abid Raja i går da han påstod at han og mange med ham oppdras til å avsky amerikanere, jøder, indere og homofile? slik Inger Anne Olsen skriver i dag? Var det ikke heller en motsatt reaksjon som skulle kommet fra journalistisk hold, nemlig å få de kritikkverdige forholdene frem i fullt dagslys?

Raja var talsperson for World Islamic Mission (WIM) da norskpakistanske Jeanette og jeg som journalist tok skjulte lydopptak av imamen i WIM, publisert i 2002. Opptakene er meget relevante i dag igjen, for her kommer det utvetydig frem hvilke holdninger som spres fra en ordinær moské i Oslo, omtalt som moderat av mang en ekspert, og mer preget av spiritualisme enn de fleste andre pakistanske moskeer. Opptakene avdekker at både imamen ved WIM og Central Jamaat-e-ahl-e Sunnat tar kraftig avstand fra norske verdier og det norske samfunnet, og setter muslimer over ikke-muslimer med mye mer.

Burde ikke disse opptakene være god nok dokumentasjon for Olsen på hvilke holdninger som råder?

Når det gjelder hatet mot indere og India, er dette så utbredt i Pakistans skoler og lærerbøker, at en menneskerettighetsgruppe som Human Rights Commission of Pakistan har advart i klartekst mot at forholdene får fortsette, forhold som skaper ekstremisme. Samtidig indoktrineres barna til å sette muslimer over ikke-muslimer, og til å ha et svært nedlatende syn på ikke-muslimske samfunn. Dette omtalte HRS også bredt i rapporten Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn. Bare disse to momentene vitner om at Raja har rett i sine generaliseringer.

Olsen mener dog personer med slike negative holdninger forholder seg til ”landsby-islam” og er påvirket av imamer uten riktige islamkunnskaper som rådet grunnen i moskeene for en god del år tilbake: ”Men religiøst betinget hat var ikke å se,” skriver Olsen. Det samme hatet er der heller ikke i dag, mener Olsen videre.

Da må jeg minne Olsen om flere forhold: 1. Rushdie-demonstrasjonen i 1989 i Oslo, der rundt 3 000 menn, først og fremst pakistanere raste i gatene med støtte til Khomeinis dødsfatwa. 2. PEW-undersøkelsen fra 2007der det kom frem 26 prosent av amerikanske muslimer i alderen 18 – 29 år mener selvmordsbombing er berettiget for å forsvare islam. 3. Undersøkelsen fra USA som viser at dusinvis av moskeer i USA er utklekkingsanstalter for jihadister:- 81 prosent av moskeene støtter og promoterer voldelig jihad.- 51 prosent presenterer tekster som støtter oppunder vold. – Kun 19 prosent av de 100 undersøkte moskeene presenterer ikke voldelige tekster. – I 84,5 prosent av moskeene anbefaler imamer medlemmene å studere voldelige tekster. – 80 prosent av moskeene oppfordrer medlemmene til å støtte terror økonomisk.

At det er et utbredt hat mot USA, kan jeg helhjertet skrive under på – både på bakgrunn av erfaringer fra Pakistan og blant muslimer her i Norge. Og ja, Olsen har rett i at de samme i Pakistan ofte gjerne vil flytte til USA – men det handler jo om å flykte fra den økonomiske elendigheten og utrygghet, vold og terror i sitt eget korrupte land. USA har i mange år hatt Green card-ordningen som har muliggjort å realisere drømmen for de bedrestilte. De andre kommer seg Europa i all hovedsak gjennom ekteskap. Ja, man avskyr vestens frihet, særlig kvinners frihet, og man forstår ikke at denne friheten har skapt velstanden hos oss. Det er dog en annen skål.

Når det gjelder jødene, har vi den beste dokumentasjonen på unge muslimers holdninger fra ”Obin-rapporten”, som rystet det politiske etablissementet i grunnvollene: I desember 2003 var Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten, oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut i media sent i 2004. Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte til sammen 61 skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til jødehat (og sexisme). Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, ja, faktisk ble uttrykket ”allestedsnærværende” benyttet. Det ble avdekket at jødiske elever ble overalt både verbalt og fysisk, og at å undervise om jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Obin karakteriserte situasjonen for en ”forbløffende og brutal realitet”, og mente det nærmest er umulig for jødiske barn å få utdannelse på skoler i disse områdene.

Olsen mener dette hatet har ingenting med islam å gjøre. Det er politisk motivert, sier hun. Ja vel, har hun også glemt de blodige massakrene Muhammed utførte på den folkegruppen har avskydde sterkest, jødene?

Deler av Olsens sluttkonklusjon er jeg likevel enig i:

Problemet med den liberale politikeren og diplomaten Abid Raja er at han forteller nye sannheter så ofte at det ikke er godt å vite hvem han egentlig er i dag, eller hvem han får lyst til å være i morgen.

Det jeg dog reagerer aller mest på ved Rajas utspill, er at knapt noen andre har stemplet så mange mennesker som reinspikka rasister, personer som har viet livet sitt til å arbeide for et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn. Også helt inn i Storting og regjeringer.

Han visste altså langt, langt bedre hvor skoen trykker. Det er blant sine egne man finner rasismen og det utbredte hatet.