Hege Storhaug, HRS
At ansiktene utad i HRS har feil hudfarge, har det aldri vært noen tvil om. Mangelen på skokremfarge gjør at aviser som Aftenposten aller helst trykker innlegg og kronikker signert debattanter og samfunnskritikere med ”det rette utenlandske navnet” når det handler om islam, innvandring og integrering. I dag var det Abid Raja sin tur, og greit nok, for det skaper debatt når en mann som for ikke lenge siden svært gjerne ville kriminalisere blasfemi, nå ser ut til å ha snudd. Raja er imidlertid vanskelig å ta alvorlig, grunnet alle spagatøvelsene og populistiske utspill gjennom årene, inkludert også særdeles bakstreverske holdninger.
Når filmskaperen og forfatteren Ulrik Imtiaz Rolfsen derimot går ut og bekrefter den pakistanske rasismen, er det all grunn til å lytte. Han sier med færre ord og eksempler det vi har sagt mang en gang, som her fra april i fjor, basert på erfaringer tilbake til 90-tallet og møtet med det rasistiske Pakistan. Denne kommentaren er aldri sendt en avis som Aftenposten. Litt dumt i dag, men jeg hadde aldri forventet at noe slikt ville passert sensuren der. Dumt i dag, for da kunne jeg pekt nese til avisen etter dagens debatt
Rolfsen har for meg alltid fremstått som en mann med integritet. Han sier nå blant annet dette:
Han oppfatter det pakistanske samfunnet som ekstremt rasistisk.
– Alle som er mørkere i huden enn dem, oppfattes nærmest som søppel.
Ja, norsk rasisme er som en mild sommerbris i forhold til hva som er gjengse holdninger blant norskpakistanere og pakistanere. Ingen tvil om det. Forresten: det er høyst tvilsomt å påstå dette. Hvis man skal tro Akthar Chaudhry (SV), Khalid Mahmoud (Ap) og Afshan Rafiq (H), mens norskpakistaneren som leder Islamsk Råd velger å være taus, samme gjelder norskpakistaneren som leder Islamnet.
Taust fra Islamsk råd
Hverken Islamsk råd eller den store muslimske ungdomsorganisasjonen Islam Net ønsker å kommentere kronikken.
– Raja får bare stå inne for det han selv sier. Jeg er litt opptatt her nå, sier Mehtab Afsar i Islamsk råd.
Fahad Qureshi fra Islamnet sier først han vil kommentere kronikken. Men etter å ha fått tid til å lese den nøye, ønsker han ikke lenger å si noe.
– Nei, jeg har egentlig ikke noe å si om dette, sier Qureshi.
Hverken Akhtar Chaudhry (SV) eller Afsan Rafiq (H) kjenner seg igjen Rajas beskrivelse.
– Rajas beskrivelse må være av helt spesielle miljøer. Den er ikke dekkende for den virkeligheten 99 prosent av alle norske muslimer lever i, sier Rafiq.
– Jeg er ikke oppdratt i noen hatkultur og jeg oppdrar ikke mine barn til å hate verken jøder, amerikanere eller homofile eller de som krenker profeten Muhammed, sier Chaudhry, som mener reaksjonene etter Muhammed-filmen og -tegningene er utløsende årsaker til opptøyer.
– Det som ligger bak er langvarig misnøye med amerikanernes politikk og opptreden i muslimske land. Denne misnøyen har vokst seg sterkere de siste to tiårene, sier Chaudhry.
Khalid Mahmood (Ap) mener Raja forenkler problemstillingene.
– Hatet han skriver om skyldes ikke kultur, det er uttrykk for store, reelle politiske motsetninger. Det Raja omtaler som hat mot jøder, er ikke det. Det er reaksjoner på Palestina-konflikten og staten Israels opptreden overfor sine naboer, sier Mahmood, som mener det vil kreve en modningsprosess for å imøtegå fiendtlige holdninger.
– Muslimenes vei blir ikke enklere av at andre, utenforstående griper inn og latterliggjør og forsøker å påpeke hva som er rett.
99 prosent, sier Rafiq. Amerikansk politikk, forklarer Chaudhry. Palestina-konflikten, sier Mahmood. Hvem tror dem?
Slik åpnet jeg en kommentar i fjor, ”Bedraget om rasisme”, en av mange om dette temaet:
Bedraget om rasisme
01.04.11: Mitt første møte med Pakistan var et voldsomt kultursjokk på så mange måter. Ikke minst den omfattende og systematiske rasismen gjorde et uslettelig inntrykk: Jo lysere i huden, dess vakrere (og mer verdifull) anses man for å være. Jeg husker ikke minst det måpende ansiktsuttrykket til en jente på den gang åtte år, vår medarbeider i Islamabad i dag, Rooshanie Ejaz: hun ble mobbet på skolen fordi hun var mørkere i huden enn gjennomsnittet av elevene. Rooshanie skulle på besøk til meg i Norge i 1994, og jeg fortalte jenta at hun var så vakker at nordmenn kom til å snu seg på gata etter henne. Derfor måpte hun. Hun trodde meg ikke. Men jeg fikk rett. Nordmenn spiste henne med øynene og kommenterte spontant hennes skjønne ytre. Rasismen har langt, langt bedre kår i ikke-vestlige land enn hos oss. Vi er ikke minst preget av en streng oppdragelse i likeverd – en mangelvare av dimensjoner i et land som Pakistan. Rooshanie beretter i dag om sine erfaringer med rasisme og undertrykking i Pakistan.
Når talspersoner som Abid Raja, Akhtar Chaudhry, Athar Ali, Khalid Mahmoud med flere, anklager Norge generelt og norske enkeltpersoner spesielt for rasisme, burde man sette foten kontant ned i protest. Selvsagt kjenner disse personene meget godt til rasismen i Pakistan, og undertrykkelsen i kastesystemet. Selvsagt kjenner de meget godt til at disse avskyelige holdningene er importert hit. I tillegg kjenner de vel så godt til synet på ikke-muslimer i egne rekker. Likevel har de turet frem i alle år med rasismekortet, slik eksempelvis Raja gjør det her under sitt personlige show på Litteraturhuset (gå til ca 7 minutter i videoen). Det er så uredelig som det kan bli. Fullstendig usmakelig. Men du verden så godt rasismekortet har fungert. Det lammer den kritiske fornuften, det hemmer reell problematikk å komme på bordet, og det raserer muligheten for å rydde opp i den mest omfattende rasismen vi har i Norge, den som trives så godt i ikke-vestlige miljø.
Hvem husker ikke også hvordan Raja spilte rasismekortet i egen storfamilie, da han truet med å gifte seg med en norsk jente hvis han ikke fikk ekte norskpakistanske Nadia? En mer avslørende historie fortalt av ham selv skal man lete lenge etter.
Disse talspersonene har notorisk utnyttet veikheten til politikerne og journalister, og de samme sin mangel på kunnskap om faktiske forhold. Kanskje på tide at Raja og co begynner å koste utenfor den riktige døren, sånn ca 40 år etter at pakistanere begynte å innvandre til Norge og nå som 3.generasjon vokser opp med samme holdninger som besteforeldrene?
Min samfunnsskapte ”svakhet” er således at jeg er etnisk norsk. Mine ord teller mindre enn en svart sine ord. Rooshanies samfunnsskapte ”styrke” (hos oss) er likeledes at hun er ikke-vestlig. Kanskje man vil lytte til hennes erfaringer og ta de innover seg?
Deretter forteller Rooshanie Ejaz om sine rasismeopplevelser fra Pakistan.
Rolfsen mener henteekteskapene må stoppes for å kunne stoppe rasismen til norskpakistanere å fortsette i generasjon etter generasjon. Ja, det har HRS også ment siden vi så dagens lys.