Hege Storhaug, HRS
HRS har ikke kjørt et eget prosjekt knyttet til kjønnslemlestelse siden 2009. Det er én av grunnene til at fokuset på kjønnslemlestelse er fraværende i det offentlige rommet. En annen grunn er at det byråkratiske og politiske etablissementet, med god drahjelp fra godhetsindustrien innen forskningsverden og menneskerettighetsinstitusjoner, har gjort alt hva som gjøres kan for å tvinge temaet inn i krokene. Det har vært jobbet hardnakket mot å gjeninnføre helkroppundersøkelse av jenter, en undersøkelse som ble fjernet i 1993 i kjølvannet av Bjugn-tragedien. HRS fikk et flertall på Stortinget i 2005 til å pålegge Regjeringen å utrede innføring av obligatoriske kliniske helseundersøkelser av alle barns kjønnsorgan. Dette medførte et voldsomt politisk arbeid for å undergrave vedtaket. Her fra Helsedirektoratets konklusjon om hvorfor det tilbys samtale om kjønnslemlestelse, ikke undersøkelse:
”I Innst. S. nr. 185 (2004-2005) til St.meld. nr 49 (2004-2005) Mangfold gjennom
inkludering og deltagelse – Ansvar og frihet fattet flertallet i Stortinget følgende
anmodningsvedtak nr. 385 for å forebygge kjønnslemlestelse:”Stortinget ber
regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved
dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller og om de skal være
obligatoriske.”
Helsedirektoratet, som fikk i oppdrag å utrede spørsmålet, avgrenset utredningen til
kjønnslemlestelse av jenter, og tilrådde ikke å gjøre slike undersøkelser obligatoriske
(dvs. tvungne) i dagens helsekontroller ut fra etiske, juridiske og medisinske grunner,
jf. rapport IS – 1372.
Høsten 2007 foretok Institutt for samfunnsforskning (ISF) en kartlegging av omfanget
av kjønnslemlestelse i Norge. I kartleggingsstudien vises skepsis til innføring av
obligatoriske underlivsundersøkelser, og ISF anbefalte i stedet å utvikle rutiner for
tilbud om helsehjelp til kvinner som er kjønnslemlestet, samt å innføre forebyggende
samtaler i skolehelsetjenesten, jf ISF – rapport 2008:8.
Videre fikk Senter for menneskerettigheter i oppdrag å foreta en studie av
menneskerettslige problemstillinger knyttet til obligatoriske underlivsundersøkelser.
Studien ble fremlagt i mai 2008 og konkluderer med at tvungne
underlivsundersøkelser som et tiltak mot kjønnslemlestelse – både for alle jenter og
for jenter i risikogrupper – antas å være i strid med blant annet retten til privatliv i
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og diskrimineringsforbudet i Barnekonvensjonen.
På bakgrunn av blant annet disse tre utredningene er det besluttet at obligatoriske
(tvungne) underlivsundersøkelser av alle jenter eller av jenter i risikogrupper ikke er
aktuelt.
Siden kjønnslemlestelse ble satt på dagsorden i 2000 i Norge har det med jevne mellomrom blusset opp debatt om omfang. HRS frykter at mange rammes, forskere og andre påstår det motsatte. Derfor er uttalelsen til en forskningsekspert i Belgia og en ”grasrotekspert” i Irland verdt å lytte til. Først den belgiske eksperten som mener kjønnslemlestelse er utbredt i Europa:
Genital Mutilation (FGM) is a topic that has been rarely associated with Western Europe, yet due to the arrival of immigrants and refugees from Africa, the Middle East and Asia, female circumcision has become a specific Western concern. It is estimated that in the European Union alone, 500,000 girls and women live with FGM and every year another 180,000 are at risk of being circumcised.
“The numbers on how bad the problem really is throughout European societies, are sketchy,” admits Dr Els Leye, a scientist at the International Centre for Reproductive Health at the university of Ghent (Belgium), who is specialized in FGM. “Various countries have done research and published estimates on the number of women living with FGM in their respective countries, but the real extent of the problem has certainly not been mapped in representative detail yet, as many of the studies to not take asylum seekers or undocumented cases of FMG into account.
While FMG is illegal in most European countries, “the practice is certainly still prevalent amongst communities originally from countries where FGM is practiced,” Leye adds. “Most often, the girls are taken back to their country of origin to be circumcised.”
Leye mener at verken lærere, politi eller helsepersonell er trenet til å tolke tegnene på at ei jente er kjønnslemlestet. Ifrah Ahmed på 23 år i Irland, kan dog underskrive på hvordan det er å bli kjønnslemlestet, og hvor vanskelig det er å prøve å forebygge at jenter i Irland rammes. Hun ble selv lemlestet i Somalia åtte år gammel, deretter igjen 13 år gammel, og rømte til Irland for fem år siden. Somalierne hun møtte der er lite fornøyde med hennes arbeid for at jenter i Irland ikke skal rammes kjønnslemlestelse: kvinner fordømmer Irfhan fordi de mener hun ødelegger deres døtres muligheter for å bli gift, mens menn fordømmer hennes fordi hun angriper hva som er en del av deres kultur.
Ifrah fled to Ireland five years ago, when she was just seventeen. Today, she is a vocal opponent of FGM and one of the main faces of the European ‘Ending Female Genital Mutilation’ campaign. “I don’t want other girls to go through what I went through, no matter where they were born or where they live,” she says.
Even in Ireland, the Somali community has ostracized Ifrah for her stand against FGM and the social pressure to conform to tradition, also abroad, cannot be ignored. “Somali men here have told me that I should stop attacking things which are part of our culture and Somali women tell me that it will be my fault if girls can’t find a husband because they have not been circumcised. I have received threats, yes. I have even gone to the police with certain voice-mails and have had to leave Dublin because I am so outspoken about FGM.”
Hva Irfhan forteller – hvis det stemmer – er svært urovekkende. Uttalelsene kan vanskelig tolkes annerledes enn at somaliere i Irland fortsetter praksisen i stort monn. Og da er situasjonen langt på vei den samme blant somaliere Europa over, inkludert Norge?