Men et avmålt temperament kan ikke kompensere for et undermål av kritisk refleksjon. I spørsmål som har med innvandring og islam å gjøre, viser Andenæs gang på gang at han har bestemt seg for hvordan ting henger sammen, uten tilstrekkelig etterprøvning av de oppfatninger han baserer seg på. Hans rolle som kronikk- og debattredaktør i Aftenposten er allerede nevnt. I den rollen var Andenæs tydeligvis så skråsikker på fortreffeligheten av sine egne oppfatninger om islam, innvandring og multikultur, at han fant det unødvendig å gi spalteplass til alternative synspunkter. Senere har debattklimaet endret seg her i landet, og nå gjør Andenæs sitt ytterste, som kommentator, for å bekjempe de synspunkter og de analyser han før ikke ville vite noe av.

Drømmen om euroislam
Den 5. november i fjor skrev Andenæs’ en helsides hyllest til den islamske ”reformatoren” Tariq Ramdan. Her viser Andenæs at han mer eller mindre reservasjonsløst tror på holdbarheten av et såkalt euroislam – et islam som er tilpasset et livsynspluralistisk samfunn – selv om de faglige innvendingene mot muligheten av noe slik, samt avsløringer av Tariq Ramadans dobbeltale på dette feltet, er massive. Noe Ulf Andenæs formdentlig må ha kjent til, men valgte å overse da han skrev artikkelen. 

Én kritisk innvending til Ramadans budskap tok Andenæs riktignok med i den aktuelle artikkelen. Men bare for å hoppe bukk over den:

I Ramadans budskap ligger en krevende balansegang. Om det går i oppfyllelse, blir muslimske innvandrere vesteuropeere som alle andre. Om det ikke når frem, skimtes hva mange har angst for, en fremmedgjort underklasse på siden av samfunnet. Samtidig lar det seg ikke underslå hva en annen deltager på Vitenskapsakademiet, den engelske religionsforskeren Grace Davie, påpekte: Utfordringen for Europa er at islam ikke godtar å se på religion som en privatsak. Islam skjelner ikke på samme måte som kristendommen mellom samfunnet og enkeltmennesket. Budskapet fra Kristus, om å ”gi keiseren hva keiserens er”, hører ikke til islam.

Ramadan har nok et svar på det også. Med ordet i sin makt greier han å forene det tilsynelatende uforenlige, der andres ord ikke strekker til.

Situasjonens alvor tatt i betraktning, fremstår Andenæs’ avvisning av denne, meget vektige innvendingen som i overkant lettvint. Faktisk avslører Andenæs her at han umulig kan ha tenkt igjennom den aktuelle problemstillingen på en adekvat måte. Det er ikke opp til verken Tariq Ramadan eller noen annen ordkunstner å avgjøre hvorvidt islam skal gi avkall på kravet om å dominere samfunnet. Det er dette islam går ut på: Å realisere Allahs lover, Allahs forordninger og Allahs rike på jord, og altså ikke ”bare” menneskesjelers frelse. Ingen reformator kan endre på dette. Dette er nedfelt i islams grunntekster og, enda viktigere, i islams konstituerende grunnfortelling, fortellingen om Muhammed som opprettet det første islamske samfunn i Medina. Det er mye som kan forandres og tilpasses ved tolkning og miljøpåvirkning, noe islam til en viss grad er åpen for selv, men det er ikke realistisk å tro at en fjorten hundre år gammel bokreligion gjennom reform skal bli til noe fundamentalt annet enn hva den er; i så fall er reform bare et annet ord for avvikling av hele religionen. – Sannsynligvis er Andenæs på dette punktet forledet av noen slags snikk-snakk om ikke-essensialisme, men dét fratar ham ikke for ansvaret fra å skulle ha innsett at han ikke har hatt tilstrekkelig grunnlag for sin optimisme for euroislam – og dét i en sak der konsekvensene kan være katastrofale, dersom optimismen ikke holder vann.

Nok om fortiden; poenget med det ovenstående var å vise at Andenæs har en historie som en dogmatisk og ganske ukritisk fanebærer for politisk-korrekte oppfatninger om islam og multikultur.

Utgangspunktet for artikkelen er den senere tids gjenopptrykning av de danske muhammedkarikaturene, og de voldsomme protestene fra det muslimske samfunnet. Andenæs innleder med å skissere et plott: I første omgang har vi dumdristige tegnere som krenker islamske tabuer. I neste omgang får vi reaksjoner fra islamske fanatikere.

Hvis hensikten med Muhammedkarikaturene ikke var noen annen enn å krenke og såre, hvis hensikten ikke var noen annen enn å vanhellige noe som andre holder hellig, da ville også undertegnede si seg enig i at det ville være respektløst og unødvendig å trykke dem. Men situasjonen er altså den at ytringsfriheten i Europa står under angrep fra islamister, noe den også gjorde da karikaturene ble trykket for første gang. Det er i denne situasjonen vi befinner oss, og det er her plottet begynner: Islam gjør i økende grad krav på en plass i samfunnet, og islam gjør dette på en måte som innskrenker visse grunnleggende frihetsverdier som de europeiske samfunnene er tuftet på. At det forholder seg slik har i bunn og grunn å gjøre med hva slags religion islam er, og burde egentlig ikke komme som en overraskelse på noen som har satt seg inn i hva denne religionen står for. Men det er altså noe Andenæs neppe kan ha gjort.

Appeasemenet
Hvordan mener så Andenæs at samfunnet burde reagere på den islamske trusselkulturen? Jo, slik vi leser ham i gårdagens kommentar, omtrent dette: Ligg lavt, ikke provosér, hold hodet nede, hold ut; om noen generasjoner (kanskje) vil det hele ha gått seg til (forhåpentligvis).

Fenomenet Andenæs illustrerer godt hvordan borgerlig dannelse og anstendighet kan tippe over i moralsk unnfallenhet. Den kulturkamp vi i dag står overfor handler ikke om å etablere vanlige regler for høflighet og respektfullt samkvem, men om de fundamentale frihetsverdiene som definerer Vestens demokratiske samfunnsform. Det er noe vakkert og verdifullt over det faktum at de europeiske samfunnene er åpne for at mennesker fra andre kulturer kan bidra i dem. Det er noe vakkert og veldig verdifullt i dette at de europeiske samfunnene er åpne for livssynspluralisme. Men åpenhet, toleranse og pluralisme er noe helt annet enn underkastelse for totalitære og illiberale krefter. At europeiske samfunn er åpen for deltakelse er noe helt annet – burde være noe helt annet – enn at de er åpne for overtakelse. Samfunn kan ikke være grenseløst åpne. Et samfunn som ikke håndhever noen form for grenser, vil bli overkjørt.

Når islam gjør totalitære og illiberale krav på det offentlige rom i Europas samfunn, må dette møtes med fast avvisning. Det finnes intet rasjonale innad i islam selv som tilsier at religionen og dens juridiske forordninger skal begrenses til noen bestemt sfære av samfunnet. Det omvendte er tilfellet. Derfor vil liberale samfunn som har tillatt islam å slå rot i sin midte, bli tvunget til å ta stilling til hvor grensen for islams særkrav i det offentlige rom skal gå, dersom de skal unngå islamisering. Islams egne krav på sine omgivelser er, i så måte, grenseløse. Mye tyder på at Ulf Andenæs ikke kan ha tenkt særlig nøye igjennom hvor denne grensen bør gå.

Aftenposten kjørte ”appeasement” overfor nazi-Tyskland på trettitallet, og ville ikke trykke karikaturer av Hitler av frykt for å støte det tyske folk. I dag kjører Aftenposten – spesielt eksponert ved Ulf Andenæs – en appeasement-linje overfor vår tids største og mektigste totalitære strømning, islamismen. Det er en skam!