Kan vi si det rett ut nå?
10.03.10: Jeg blir ikke kvitt de indre bildene av ærverdige Universitetsplassen i Oslo 12.februar, der 3 000 muslimske menn stod oppmarsjert med sin misnøye med det norske demokratiet, et samfunn som har gitt dem goder verdens elendige antakelig ikke kan forestille seg eksistensen av. Begrepet integrering mister i et slikt øyeblikk all mening. For det er ikke integrering det skal handle om – dette begrepet politikerne våre ikke en gang klarer å definere hva menes med. Det dette handler om er: alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, trosfrihet og ytringsfrihet.
Dato publisert: 3/9/2010 Siste gang redigert: 3/9/2010 1:
Hege Storhaug, HRS
Dype erkjennelser kan sitte langt inne. Egentlig bør de det, for jo dypere de sitter, og dess lengre tid de bruker på å modnes, dess tryggere kan man antakelig være på at ”man har sett lyset” når erkjennelsen presser seg frem og ut. Min erkjennelse om assimilering har vitterlig tatt mange år å modnes (det første dryppet kom i Berlingske tidende i 2003, også publisert i Klassekampen), for knapt noen andre begrep er så politisk betent som assimilering. Asimilering assosieres på autopilot med overgrep, grunnet historiene om den statlige fornorskningen av samene og brutaliteten overfor tatere med mer.
Da tar jeg likevel sats, og prøver jeg meg med disse ordene videre, som ble refusert som innlegg i VG:
Alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, religiøse frihet og ytringsfrihet.
Hvis ikke splittes Norge opp langs verdimessige skillelinjer, og vi går dermed inn i en konfliktfylt epoke som kan destabilisere samfunnet vårt. Dette er den logiske slutningen av den siste Muhammed-krisen.
Jeg er klar over at jeg med disse innledende ordene beveger meg inn i et voldsomt minefelt, der jeg kjenner pusten fra godhetsregimet og de multikulturalistiske forførerne tungt i nakken. Men la oss være ærlige: hva er historien bak våre vestlige demokrati som har ført til en enveisstrøm over brua mellom særlig den muslimske verden og Europa?
Demokratiet vårt med dets vidunderlige frihetsverdier sprang ikke ut av et vedtak, for så at vi utviklet et folkelig fellesskap. Det er motsatt. Våre frie samfunn er et historisk resultat av et tillitsbasert folkelig fellesskap, en felles kultur, der også kristendommen har spilt en sentral rolle. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen på Eidsvoll med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer. Det var felles kultur og religion som gjorde at vi kunne enes om en felles tekst landet skulle bygges på. Det er ikke teoretiske og abstrakte likhetsidealer eller internasjonale konvensjoner som får folk til å stå skulder ved skulder og yte til fellesskapet.
Et liberalt demokrati som Norge er ikke - og har heller aldri vært - selvoppholdende.
De 3 000 demontrantene på Universitetsplassen fredag 12.februar er således langt fra å være en del av det norske fellesskapet, for øvrig den samme plassen som NS benyttet for å mønstre massene for å knuse det norske demokratiet og verdiene våre. Parallellen er slående, og den er uhyggelig, med den er der, enten vi velger å se det i øynene eller å se bort. Folk bekymres; hva skjer den dagen de klarer å mønstre 10 000 – 20 000 på samme plass?
Selvsagt skal ikke Norge akseptere ethvert kulturelt eller religiøst uttrykk. Hvis vi går på akkord med vår kjernekultur og relativiserer den, kan vi ende opp med demokratiske idealer som ikke blir annet enn tomme idealer. Borgerne blir stående uten verdimessig kart eller kompass. Og hva kan komme til å skje i nasjonale krisesituasjoner hvis vi ikke har et fellesskap?
En demokratisk orden kan aldri erstatte folks behov for et fellesskap, folks behov for å være en del av en folkelig kulturnasjon. Den nasjonale kulturen, med dens folkesanger, tradisjonelle og hellige merkedager, flagget og nasjonalsangen, er noe helt annet enn en generell grunnlov basert på likehetsidealer. En tekst kan ikke erstatte fellesskapsfølelse, som handler om det nære, om tradisjoner, om det håndgripelige, om noe så selvfølgelig som et felles språk og en tilhørighet til fedrelandet.
Folk må altså ha følelser – i positiv forstand – overfor hverandre.
Våre politikere må ta innover seg merkedagen 12.februar kombinert med eksemplet perserne, og slik justere den politiske kursen kraftig. Perserne er generelt en suksess i Norge. Dette er et resultat av at de er assimilert kulturelt og verdimessig, samtidig som de har bevart en trygg og stolt persisk identitet. De er de reelle flerkulturelle med muslimsk bakgrunn. Kanskje fordi de som flyktet på 80- og inn på 90-tallet fra det religionspolitiske despotiet i Teheran, søkte nettopp frihet, og fordi så mange av dem tilhørte eliten i Iran.
Av overordnede politiske tiltak og holdninger tilsier fornuften følgende: våres verdier og det norske fellesskapet må settes i front. Det norske språket likeså. Vi trenger sårt en demokratikanon i samfunnet, særlig i skolen. For: vi kunne mistet demokratiet på 1930- og 1970-tallet, da demokratiske verdier og prinsipper gikk i glemmeboken blant mange unge og intellektuelle. Den gang var det nazismen og senere kommunismen og marxismen som var en trussel. I dag og i tiden som kommer er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som er den nye faren. Det må skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster.
Demokratiet står og faller nemlig med borgernes kjærlighet og standhaftighet til at holde fast ved demokratiets grunnprinsipp.
Hypotese: Om fem til ti år er disse ordene gangbare inn i Stortingskantina og dermed på lederplass i main stream media.
|
.jpg)
.jpg)