Av Jens Tomas Anfindsen, HRS 18. september 2007
Sakset fra DR Nyheder:
Højkommissær Louise Arbour læner sig op ad en FN-rapport, der dokumenterer en stigning i intolerancen i Europa, særlig mod muslimer.
Rapporten siger, at ved at sætte lighedstegn mellem islam og terrorisme i Europa, skabes der et klima, der opildner til racemæssigt og religiøst had.
Arbour siger, at europæerne nogle gange bliver chokerede, når det bliver påpeget, at hykleri, fordomme og klichéer stadig er meget til stede i deres holdninger til andre mennesker.
Påstandene som her fremmes er av tvilsom sannhetsgehalt og bygger på falske intellektuelle premisser. Således føyer utspillet seg inn i en lang rekke av politisk ladede, politisk-korrekte og antiintellektuelle utspill fra ikke-valgte byråkrater i FNs meningspoliti.
Tidligere i år fikk (også) norske journalister beskjed fra FNs rasismeovervåker, Dodou Diene (bildet), om at pressen aktivt må gå inn for å bidra til dannelsen av et multikulturelt samfunn, og at myndighetene må ta grep for å hindre at innvandringsrestriktive partier kommer til makten gjennom det demokratiske system. Dette ikke-nøytrale, ikke-demokratiske og potensielt totalitære utspill fra ”det internasjonale rettssamfunn” ble kun rapportert i én norsk avis, til tross for at det norske pressekorps var tallsterkt til stede ved den aktuelle konferansen (Soria Moria 4. juni 2007).
Nå får vi altså alle beskjed om at det er islamofobi og diskriminering av muslimer som er roten til Europas problemer med integrering av muslimer og islamsk kultur, slik også EUs overvåkingssenter for rasisme og fremmedhat, EUMC, lenge hevdet; dette før senteret til slutt ble stengt p.g.a. dets useriøse arbeidsmetoder. EUMC valgte for eksempel å fortie at muslimske innvandere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Vi hørte heller aldri noe fra EUMC om at jødiske barn i Frankrike fordrives fra skoler med høy prosentandel muslimske elever, eller at jøder i England har mer enn fire ganger høyere sannsynlighet for å oppleve religions-baserte hat-angrep enn muslimer. Dette siste utspillet fra FN ligger i akkurat samme lei som ”rapportene” fra EUMC. Man gjenkjenner den samme terminologien, og de samme klisjeene og intellektuelle kortslutningene; man kjenner lusa på gangen.
Utspillet, slik den er referert ovenfor, lar seg ganske greit dekonstruere, bit for bit:
Højkommissær Louise Arbour læner sig op ad en FN-rapport, der dokumenterer en stigning i intolerancen i Europa, særlig mod muslimer.
Det er trolig riktig at finnes en stigende form for intoleranse i Europa, selv om noe av det ovenfor refererte materialet er egnet til å trekke i tvil påstanden om at dette skulle ramme muslimer hardere enn for eksempel jøder, grønlendere og hvite europeere. Men det er nok sannsynlig at europeere totalt sett nærer en stigende intoleranse ovenfor muslimer. Så langt er FNs rapport troverdig. Men så beklagelig og farlig denne utviklingen enn er, har den likevel sin grunn i helt andre forhold enn ” hykleri, fordomme og klichéer”, slik Luise Arbour forsøker å fremstille det som ovenfor. Snarere bunner nok utviklingen i at stadig flere europeere er i stand til å registrere at den islamske kultur medfører en hel del ikke-ønskede konsekvenser for samfunnet. Dette har å gjøre med en ganske voldsom overrepresentasjon av innvandere i det allmenne kriminalitetsbildet og i kriminalitetsstatistikken, ikke minst knyttet til seksuelt relatert vold, og det har – selvfølgelig – også en hel del å gjøre med den utbredte og økende bruk av vold, trusler og terror fra det islamske minoritetsmiljø; noe den siste tidens rabalder rundt kunstneren Lars Vilks og sjefredaktør Ulf Johansson i Sverige illustrerer på en talende måte. Påstanden om stigende intoleranse i Europa er altså trolig korrekt, isolert sett, men feil når den settes i sammenheng med rasistiske fordommer.
Nå kan man selvsagt hevde at det vil være urettferdig å danne allmenne fordommer mot muslimer på bakgrunn av deler av gruppens integreringsproblemer eller et mindretall av muslimers hang til vold og terror. Det er riktig at man ikke skal dømme noe enkeltindivid på basis av vedkommendes gruppetilhørighet, men det betyr ikke at alle generaliseringer over en gitt gruppe vil være feilaktige. Generaliseringer er sanne eller falske, og dette gjelder selvfølgelig også generaliseringer knyttet til etniske, religiøse eller hvilke som helst andre grupper. For eksempel vil det være en sann generalisering å hevde at ikke-vestlige innvandrere er mer kriminelle enn andre, mens det vil være en falsk generalisering å si at ikke-vestlige innvandrere er seksualforbrytere.
På dette punktet later det til at mange forveksler begrepene generalisering og overgeneralisering. ”Alle muslimer er terrorister” er et greit eksempel på en overgeneralisering (og altså falsk). Men overgeneraliseringer kan korrigeres av fakta, og det er ikke nødvendig å slippe ut rasismespøkelset for å få jaget vekk dem. Overgeneraliseringer er simpelthen usanne og kan derfor korrigeres ved sann informasjon. ”For tiden er muslimer mer tilbøyelige enn andre til å bli terrorister” er derimot en korrekt generalisering, og skal man ta knekken på denne må man faktisk undertrykke sann informasjon, hvilket er meget problematisk etisk sett.
I denne sammenheng er det viktig å forstå at det å i det hele tatt generalisere både er en essensiell egenskap ved det menneskelige intellekt, og en nødvendig forutsetning for godt styre og stell. Politiske beslutninger fattes en masse på basis av gruppegeneraliseringer (kvinner/menn, eldre/unge, funskjonshemmede/funksjonsfriske, arbeidende/arbeidsløse, osv.) og det er nærmest umulig å tenke seg at noe velfungerende samfunn skulle kunne klare seg uten dette. Evnen til generalisering er dessuten altså en intrinsikal intellektuell egenskap – et instinkt om man vil – så det vil være uklokt å basere praktisk politikk på en forventning om at folk skulle holde opp med å gjøre bruk av denne evnen.
Den høyt anerkjente historikeren Walter Laqueur vier i sin siste bok, The Last days of Europe: Epitaph for an Old Continent, et eget kapittel til analyse av europeiske myndigheters og humanitære organisasjoners bruk av begrepene ”islamofobi” og ”diskriminering” (s. 80-88). Han konkluderer, ikke overraskende, med at disse begrepene nokså systematisk misbrukes på en usaklig måte. Ifølge Laqueur har den frykt eller motvilje mange europeere nærer overfor islam ingen ting med verken fobier eller rasistiske fordommer å gjøre, men har sitt opphav i rasjonelle og erfaringsbaserte generaliseringer:
If there was a growing animosity toward Muslims in Europe in recent years, it was not in response to their religion per se but due to the fact that most terrorist attacks were carried out by Muslims; ”terrorphobia” would have been a more accurate term, and if these involved in terrorism had been Eskimos, dread and fear would have been directed against them, even though the overwhelming majority of Eskimos had not been involved in the violence. If the condemnation of a few is transferred to a whole group this is of course unfair but probably inevitable, especially if a significant part of the whole group does not clearly distance itself from the “activists” among them or discourage violence but, on the contrary, expresses support and at least understanding for the terrorists.
Utover dette nevner Laqueuer også en del eksempler på innvandrergrupper som deler mange av de antatt rasisme-induserende egenskapene som er utbredte i muslimske innvandrergrupper – mørk hud, opphav i Den tredje verden, manglende demokratisk kulturbakgrunn, o.s.v. – men som likevel, gjennomsnittlig, har lykkes mye bedre med integreringen enn muslimene. Disse gruppene er da heller ikke blitt gjenstand for de samme negative generaliseringene som den muslimske innvandrerbefolkningen har blitt, og det er dét som er det interessante her. Dette datum tar Laqueuer til inntekt for at den negative generaliseringen knyttet til muslimske innvandrergrupper er rasjonell og fundert i en faktisk overrepresentasjon av asosial atferd i disse gruppene, ikke rasisme eller fobier.
Rapporten siger, at ved at sætte lighedstegn mellem islam og terrorisme i Europa, skabes der et klima, der opildner til racemæssigt og religiøst had.
Dette er altså det reneste sludder. Få, om overhode noen, setter likhetstegn mellom islam og terrorisme. Derimot konstaterer folk at de fleste terrorister i dagens verden er muslimer (en korrekt generalisering), og at store deler av den organiserte islamske bevegelse, internasjonalt, støtter opp om jihad og terror (enda en korrekt generalisering). Nå er det selvfølgelig mange islamske grupperinger som tar avstand fra Al Qaida-terroren, men et flertall støtter opp om Hamas’ jihad mot Israel, og selv såkalt moderat islamistiske organisasjoner forfekter helt ekstreme synspunkter på ytringsfrihet, kvinner, homofile og apostater, og har foruroligende politiske idéer om innføring av sharia-lovgivning. Det å ikke ta aktivt avstand fra disse tingene, fremstår som ekstremt, for ikke å si ekstremt unnfallende, ikke den folkelige motviljen mange ikke-muslimer (og sikkert også muslimer) har mot å få tredd islamske særkrav og tilpassningsdiktat, foruten vold og terror, ned over hodet.
Dessuten, hva angår det å skape et klima av rasemessig og religiøst hat, er det vel ingen grupperinger på europeisk jord som er mer aktive på den fronten enn muslimske islamister. Selv ”mainstreammedia” kan jo stadig rapportere om imamer og andre islamske ledere som blir anholdt eller utvist for ”hate speach”, oppfordringer til jihad og foraktfull nedrakking på Vesten og vestlige verdier, kvinner, homofile, jøder, kristne og ateister. Dette er jo også noe man til stadighet støter på i den islamske litteraturen, så det kan neppe være noe ukjent ved disse forhold. Derfor er det noe nær ubegripelig at både EUs og FNs rasisme- og menneskerettighetsovervåkere anvender sin energi på å anklage europeere, som reagerer med motvilje mot denne trakasseringen, for rasisme og islamofobi, heller enn å ville bekjempe de miljøer og den ideologi som sprer religiøs sjåvinisme og vold i Allahs navn. (Sannsynligvis skyldes dette at EU og FN er intellektuelt fanget i en misforstått form for solidaritet med Den tredje verden, men dét blir en annen historie).
Arbour siger, at europæerne nogle gange bliver chokerede, når det bliver påpeget, at hykleri, fordomme og klichéer stadig er meget til stede i deres holdninger til andre mennesker.
I lys av det ovenstående burde det nå fremstå som klart at det er Luise Arbour og hennes likesinnede, såkalte humanister, som gjør seg skyldige i hykleri, og baserer sin tankevirksomhet på fordommer og klisjéer. Ikke bare opptrer de umoralsk og grovt inkonsekvent når de beskylder ikke-muslimske europeere for rasisme mot muslimer, mens de underkommuniserer eller fortier islamistenes langt mer aggressive og ideologisk konsoliderte rasisme mot ikke-muslimer; jøder, homofile, kvinner, kristne, apostater og ateister i særdeleshet. Det ligger en forkastelig intellektuell moral, basert på utdaterte fordommer, klisjeer og skyldkomplekser, til grunn for forsøket på å gi Europas ikke-muslimer skylden for den generelt sett forfeilede integrering av muslimer og islamsk kultur. Det er en form for overgrep å ville frata folk den moralske og juridiske rett til å forsvare seg og sine fra trakassering, vold og sosialt forfall, og dette gjelder ikke mindre for forsøket på å blokkere naturlige intellektuelle prosesser som vil opplyse mennesker om hvilke krefter det er som truer med nettopp dette. Det er denne politiske eliten Oriana Fallaci forbannet når hun advarte oss om Det nye Europa:
Europa med sine statssjefer uten ære og uten forstand, med sine intellektuelle uten verdighet og uten mot. Altså det syke Europa. Det er det Europa som har solgt seg som et ludder til sultanene, til kalifene, til visirene og til det nye ottomanske rikets landsknekter.
Det er Eurabia. (Fra Fornuftens styrke, kap. 5)