Objektiv relativisme?

Av Jens Tomas Anfindsen

Berit Thorbjørnsrud og undertegnede er skjønt enige om at metodisk kulturrelativisme, forstått som et forsøk på størst mulig grad av objektivitet i beskrivelsen av kulturer, er et trivielt og godt vitenskapsideal. Derimot er vi, tilsynelatende i alle fall, uenige om hvilken innvirkning kulturrelativismen har hatt på minoritetsforskeres rolle som premissleverandører i samfunnsdebatten. Jeg har hevdet at det norske minoritetsforskningsmiljøet har tjent som fanebærer for en normativ kulturrelativisme – en relativisme som har utvist blind forståelse og toleranse for andre kulturer. I et debattinnlegg den 1. april ber Thorbjørnsrud meg (hun presterer riktignok å adressere feil person) dokumentere dette.

Det jeg da vil vise til, er ikke at minoritetsforskere eksplisitt har tatt til orde for barneofringer eller enkebrenning, og lignende. Problemet er oppstått på en mer subtil måte idet minoritetsforskere har trådt ut av en avgrenset forskningssammenheng, der målet bare er en rent deskriptiv kulturforståelse, og brukt sine kunnskaper til normative innspill i offentligheten. Det samlede resultatet av dette samfunnsengasjementet – og jeg stusser over at noen vil være uenig i dette – er at norske minoritetsforskere har fremstått som forsvarere av minoritetenes kulturer. Men slik har de også i mange tilfeller bidratt til å forsvare undertrykkende kultur. Jeg skal gi noen eksempler på dette, og av plasshensyn skal jeg begrense meg til tilfellet Thorbjørnsrud.

Berit Thorbjørnsrud har forsvart – eller manet til forståelse for – arrangerte ekteskap, den islamske hijaben og burkaen. Hun har forfektet en moralsk ekvivalens mellom familiearrangerte æresdrap og norske menns sjalusidrap, og mellom fenomener som kjønnslemlestelse på den ene siden, og piercing og tatoveringer på den annen. Hun gikk imot et lovforslag som ville pålegge muslimske menn plikt til å innrømme sine hustruer lik rett til skilsmisse.

Da Hege Storhaug i boken Mashallah dokumenterte hvordan strukturelle og normative trekk i pakistansk kultur bidrar til en endemisk mishandling og undertrykking av pakistanske kvinner – hold fast ved tvang, vold og voldtekt som sentrale stikkord – kalte Thorbjørnsurd henne for en ”orientalist” og en som ”kan bidra til å forsterke eksisterende fordommer”. Selv om Storhaug viste til omfattende forskningsmateriale og statistikk som tyder på at så mye som 80 % av pakistanske kvinner opplever fysisk mishandling i familien, fant Thorbjørnsrud det for godt å relativisere dette ved å vise til at også norske kvinner opplever vold og mishandling.

Det fremgikk dessuten av Mashallah-debatten i Dagbladet, at Thorbjørnsrud er avvisende til at negative kulturtrekk kan fremstilles som typiske for store folkegrupper. Dette er en komplett irrasjonell fordom, og det er vanskelig å se noen annen mulighet enn at denne må ha sitt opphav i en bevisst eller ubevisst oppfatning om at alle kulturer egentlig er like gode – altså normativ kulturrelativisme.

Konklusjonen synes å måtte bli – igjen – at Thorbjørnsruds relativisme på langt nær er så objektiv som hun selv gjerne vil ha det til.

NB!
Sosialantropolog Anne Ellingsen ble intervjuet av Klassekampen om kulturrelativisme den 2. april, og gir uttrykk for tanker som harmonerer godt med det ovenstående; sitert av Document.no:

- Men er dettte (ekstremt forstående kulturrelativisme) noe som er utbredt blant antropologer i Norge idag?

- Det er vanskelig å si noe kategorisk, men jeg ser i enkelte tilfeller at det er snakk om en underliggende holdning som ytrer seg indirekte. Da er det gjerne en unnlatelsessynd, heller enn et direkte utsagn. Det er riktig som Thomas Hylland Eriksen sier, at det er nesten ingen som går inn for offentlig omskjæring. Likevel blir det ofte stille på møter med antropologer når det er en følelse av at man tar opp farlige emner. Man blir sjenert eller føler at det er upassende å snakke om. Jeg har inntrykk av at man i noen sammenhenger legger bånd på seg der man i stedte burde aktivt fordømme for eksempel overgrep mot barn. Det blir i praksis overgrep det også, når man unnlater å påtale et overgrep. Men det er selvsagt vanskelig å påvise den negative siden til kulturrelativismen fordi den handler mer om hva vi ikke tar opp, sier hun.