| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Kjønnslemlestelse > Samleside 11-årig norskgambisk jente

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Norskgambisk jente (12) vant første runde over barnevernet

17.04.07: HRS har tidligere omtalte den norskgambiske jenta som barnevernet ønsker å sende til stemor i Gambia - noe jenta selv har motsatt seg på det sterkeste. I går kom det gledelige budskapet: Øvre Romerike Tingrett har lyttet til barnets ønsker om å bli i Norge, og biologisk mor er tilkjent foreldreansvaret, skriver Romerikets blad.no. For jenta, som nylig er blitt 12 år, har tiden jobbet for henne. For i barnelova § 31 heter det at barnet selv skal lyttes til, og at barnets synspunkter skal tillegges økt vekt med barnets alder. "Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere. Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner."

Således har tingretten valgt å legge stor vekt på hva jenta mener, men dette synes ikke å gjelde det aktuelle barnevernet. De vil nemlig fortsatt ha omsorgen for jenta, selv om hun selv mest av alt ønsker å flytte til besteforeldrene, hvor hun har bodd tidligere. Moren ønsker også at jenta skal få bo hos besteforeldrene, og at hun sammen med dem har den daglige omsorgen. Etter mye frem og tilbake fra barnevernets side, med forskjellige institusjonsbytter, bor jenta nå hos en fosterfamilie. Først om en drøy måned skal Fylkesnemnda ta stilling til om barnevernet har grunnlag for fortsatt å ha omsorgen for 12-åringen.


Barnevernet vil presse barnet til Gambia

Denne saken er skrevet ut fra omlag samtlige dokumenter som foreligger i saken pr. 14.12.06, samt samtaler med: jentas tante og mormor, familien til venner av 11-åringen, biologisk mor sin advokat, politiet, Barne- og likestillingsdepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesnemda, samt artikler i Romerikes Blad (som følger kronologisk nederst på siden). HRS har også vært vitne i saken.

Saken omhandler en 11-årige jente, med norsk mor og gambisk far. Far inngikk senere samboerskap med en gambisk kvinne, som han i tillegg har fått to døtre med. Men i 2002 dør far av kreft.

Etter farens dødsfall, i en kjennelse fra 2004, fikk stemoren forelderretten for 11-åringen. Biologisk mor, som i flere år har hatt et rusproblem, ble tildelt samværsrett.

I lange perioder etter farens dødsfall bor stemor og hennes biologisk barn i Gambia. 11-åringen bor da hos sin norske mormor og morfar. Stemor tar så med seg samtlige av barna og flytter til England i 2004. Ved årskiftet 2004/2005 finner imidlertid stemor ut at hun ville flytte tilbake til Gambia. Den 11-årige jenta, som har bodd nesten hele livet sitt i Norge og som har stor familie i Norge, inkludert sin biologiske mor og store deler av fars familie, motsetter seg å flytte til Gambia. Ved juletider tar stemoren sine to biologiske døtre med seg til Gambia, mens 11-åringen kommer tilbake til Norge.

Tilbake i Norge feirer jenta jul hos mormor og morfar. 11-åringens norske del av familien prøver å finne en god fremtidig situasjon for jenta. Jentas onkel på morssiden og hans familie stiller opp, de har selv tre barn (en av dem er voksen), og har ifølge dem selv både kapasitet og rammebetingelser som tilsier at 11-åringen kan få det godt hos dem. Hele familien, inkludert stemor i Gambia, samtykker i at jenta skal bo hos onkelen og hans familie. Alt tyder på at alle vil én ting: det beste for jenta. Men så oppstår det økonomiske konflikter knyttet til hvilken bistand onklen og hans familie skal gis for ett ekstra barn i familiehusholdningen. Kort tid etter denne konflikten sier onkelen og familien opp kontrakten som fosterfamilie for 11-åringen.

Da kommer barnevernet inn igjen. De finner ut at jentas familie i Norge, dvs. hennes biologiske mor, hennes mormor og morfar, hennes tante med familie, og hele hennes gambiske familie i Norge (etter det vi kjenner til; fem onkler og en tante med familier), er alle uskikket til å ivareta jenta. Den "eneste skikkede" var altså jentas norske onkel og hans familie, som nå, etter økonomisk krangel, ikke lenger vil ha henne. Etter hva vi kjenner til skal også denne onkelen med familie være omgangsvenner med ansatte i barnevernet. Når onkelen ikke lenger vil ha 11-åringen, skaper dette strid med den øvrige familien. Biologisk mor, mormor, morfar, og tante med familie vil alle bistå 11-åringen, men onkelen mener derimot at jenta vil få det best i Gambia. Og for at onkelen skal få belagt sitt standpunkt, starter et enormt ryktemakeri og det rettes en rekke beskyldninger mot spesielt besteforeldre. For det er nettopp hos mormor og morfar jenta har tilbrakt mest tid, det er hos dem hun har tilbrakt en rekke ferier der, inkludert nesten alle sine juler, og hun vært med besteforeldrene på en rekke ferieturer.

Barnevernet synes imidlertid å tro blindt på onkelen, og konkluderer med at jenta ikke har omsorgspersoner i Norge. Følgelig er deres konklusjon at jenta må sendes til sin stemor i Gambia. Stemor i Gambia vil derimot ikke tvinge jenta til Gambia mot hennes vilje. Men det vil barnevernet. Etter litt om og men får barnevernet endelig tak i stemor i Gambia, og formidler til henne at 11-åringen nå er i Norge er uten omsorgspersoner og at stemor må hente henne. Barnevernet betaler så for flybilletten slik at stemor kan komme fra Gambia til Norge, i tillegg dekker de stemors opphold her, og utstyrer henne med returbillett til Gambia for seg og 11-åringen.

Men den 11-årige jenta vil fortsatt ikke flytte til Gambia, og biologisk mor, med støtte fra besteforeldrene og tanta, tar opp kampen. Verken jenta eller familien i Norge har siden stemor dro til Gambia, hatt annet enn sporadisk kontakt med henne. Og jentas biologiske mor, som har nå vært rusfri i nesten ett år, mener at hun med familiens bistand og kyndig hjelp, kan ta seg av sin datter. Biologisk mor ønsker å få ta del i foreldreansvaret eller overta forelderretten. I tillegg bruker de som argument at 11-åringen skal, etter en operasjon på Rikshospitalet, ha tilsyn på sykehuset hvert halvår.

Når stemor ankommer Norge, synes hun å ane at her er det konflikter hun ikke kjente til. Stemor gjentar at hun ikke vil tvinge jenta til Gambia, og jenta og stemor, som ikke tyder å ha noe konflikfylt forhold, har det visstnok fint sammen. Men til Gambia vil ikke jenta. Via advokat blir det sendt en begjæring til tingretten om å ilegge utreiseforbud og beslaglegge passet til 11-åringen. Før en rettsbehandling kan politiet gjøre et midlertidig vedtak. "Jeg håper politiet og senere tingretten tar hensyn til hva jenta egentlig ønsker. Den samtalen vil vi gjerne at en barnepsykolog tar før politiet kommer med sin avgjørelse," sier biologisk mor sin advokat. Men også stemor har advokat, og for HRS er det uklart hvor denne kom inn i bildet, altså om det er stemor selv eller barnevernet som har ordnet det. I alle fall forteller stemors advokat at hans klient er en velstående kvinne og at det på ingen måte er noe slum som venter 11-åringen i Gambia. "Hun bor i en stor enebolig i det beste strøket i hovedstaden Banjul og har en egen bedrift. Den internasjonale private skolen ligger også i nærheten. 11-åringen og min klients to andre barn skal etter planen gå på skole der," forklarer han.

Samme dag som det er bestemt at jenta skal returnere med stemor til Gambia, ilegger politiet utreiseforbud for jenta. Politiet mener det er fare for at 11-åringen vil bli tatt med til Gambia før retten har behandlet saken. Stemora pålegges samtidig å levere 11-åringens pass umiddelbart. Utreiseforbudet var midlertidig og gjaldt i en uke. Barnevernet står imidlertid fortsatt på sitt, og vurderer ingen løsning for jenta i Norge. De mener heller ikke at jentas ønsker og behov skal tillegges vekt.

Barne- og likestillingsdepartementet blir kontaktet i saken, som igjen ber Fylkesmannen i Oslo og Akershus om en redegjørelse, da det er Fylkesmannen som har tilsyn med barnevernet.

Mens en rekke instanser involveres, og noen vurderer hva som skal skje med jenta, er jenta er sammen med stemor i Oslo. Det er lørdag og jenta blir forlatt i en leilighet alene. Hun ringer fortvilet til sine besteforeldre. Etter femte telefonsamtale ser ikke besteforeldrene annen råd enn å hente jenta. Når barnevernet får vite at jenta er hos besteforeldrene, setter de igang en storstilt aksjon, med barnevernsvakta og politiet, for å hente jenta ut med makt. Jenta vil ikke forlate mormor og morfar, men barnevernet viser ingen nåde - og presser jenta til å følge dem.

14.oktober startet saken i Øvre Romerike tingrett for lukkede dører, der blant annet HRS er innkalt som vitne, knyttet til vår erfaring med Gambia. Vi advarer mot å sende jenta til Gambia, som er et av verdens fattigste land og dessuten et høyrisikoland for kjønnslemlestelse, avhengig av stammetilhørighet. Vår oppfatning er at barnets beste alltid må være det viktigste.

18. oktober faller kjennelsen: Dommerens midlertidige avgjørelse deler foreldreretten mellom den juridiske (stemor) og biologiske moren. Kjennelsen innebærer et forbud mot å flytte barnet til Gambia uten at begge parter er enige. Saken skal endelig avgjøres i midten av januar 2007.

Stemor returnerer til Gambia, uten 11-åringen. Fra Gambia sender hun en faks der hun igjen påpeker at hun ikke vil tvinge 11-åringen til Gambia, og at hun ber alle parter om å lytte til hva jenta selv vil. Selv sier hun at hun ønsker at jenta skal bo med sin biologiske mor og besteforeldrene.

Men barnevernet fører jenta, mot hennes vilje, på institusjon. Barnevernet mener jenta må plasseres i institusjon fordi hun bør skjermes fra mediene og fra besteforeldrenes påvirkning. Besteforeldrene, biologisk mor og tanta hevder at barnevernet legger et sterkt press på jenta for at hun etter hvert skal gi etter for presset og si at hun ønsker å reise til stemor i Gambia.

Jenta mistrives sterkt på intitusjon, samtidig som barnevernet nekter henne kontakt med andre enn stemor og biologisk mor. Derimot har jenta internett-tilgang, og oppnår således kontakt likevel (utskriftsblogger foreligger). Jenta forteller gang på gang at "hun vil hjem" (til mormor og morfar). Hun forteller også at barnevernet har gitt henne to valg: bli på institusjon til du er 18 år gammel, eller dra til Gambia med stemor.

Biologisk mor og besteforedrene anmelder barnevernet for å utsette 11-åringen for et utilbørlig press. Helse-og sosialsjefen i kommunen avviser problemstilingen, selv om hun innrømmer å aldri ha spurt barnevernet om de utøver noen form for press. Hun påpeker at det er barnevernet som har omsorgen for jenta - og avviser også at det bør komme inn et annet barnevern, knyttet til alle konflikter som har oppstått. I øvrig viser hun bare til den bebude kjennelsen januar neste år.

Konfliktnivået mellom alle parter er nå så høyt, at også barnevernet stiller med egen advokat.

Jenta blir derimot fortsatt holdt på institusjon, men flyttes til en institusjon for vanskeligstilte barn. Her skal den fullt normale og velfungerende jenta bo sammen med vanskeligstilte gutter. Jenta mistrivsel bare øker, hun får lite skolegang og lite aktiviteter, og hun melder om rasistisk motivert mobbing. Advokaten til barnevernstjenesten sier til media at barnevernet er trygg på at dette er en forsvarlig plassering. Helse- og sosialsjefen er like trygg. Hun sier endog: "Jeg har full tillit til det arbeider og de vurderingen som gjøres av saksbehandlere hos oss. Vi har hatt en kritisk, intern gjennomgang av hele saken, og føler oss trygge på at det vi gjør er riktig."

Det kommer imidlertid frem at barnevernet i liten, om i det hele tatt, har foretatt noen undersøkelser eller vurderinger av hva som eventuelt vil møte 11-åringen i Gambia. De finner ut at de skal reise til Gambia og sjekke forholdene. Etter en firedagers "studietur" i Gambia i perioden 16. - 19.11 rapporterer barnevernet om nyheter som antakelig er svært ny for de fleste: Blant annet skal Gambia ha fått ny president i 2002, og dette er en mann som jobber aktivt mot kjønnslemlestelse, ifølge barnevernet. Barnevernet forteller videre at Gambia har vedtatt lov om forbud mot omskjæring, og at det drives utstrakt opplysningsarbeid i hele landet vedrørende dette temaet. De presiserer at "De fleste gambiere omskjærer ikke lenger sine jentebarn og tvinger heller ingen til å gifte seg." Helsevesenet er også under stor utvikling, og det bygges stadig flere sykehus. Videre er "skolene under utvikling. I det store og hele er skolene veldige gode i Gambia." Privatskolen, som 11-åringen angivelig skal gå på i Gambia, omtales som en "flott skole". Alle elevene lærer engelsk og fransk, og samtlige elever har sin egen PC. Elevemassen omtales som internasjonal, og "Barneverntjenesten traff flere elever fra Norge, ... De sa det var fint på skolen." Videre sier de om Gambia at "Ingen blir diskriminert", og at "Regjeringa er veldig opptatt av å bedre vilkårene for alle barn."

Hvis barnevernets rapport fra Gambia er representativ for dette barnevernets vurderingsevne og kompetanse bør samtlig vurdere å fratre sine stillinger med øyeblikkelig virkning. Og Helse- og sosialsjefen bør igjen vurdere om den såkalte kritiske, interne gjennomgangen av hele saken, bør gjøre dem så trygg.

Så vidt vi kjenner til er Gambias president fortsatt Yahya Jammeh, som overtok makten i 1994 ved et statskupp. Han ble "gjenvalgt" i år. Jammeh har ved flere anledninger forsvart kjønnslemlestelse som en del av gambisk kultur, og dertil direkte truet med forfølgelse av de som aktiver motarbeider kjønnslemlestelse. Ifølge all annen tilgjengelig pålitelig informasjon om Gambia, for eksempel fra FN-sambandet, er Gambias utvikling negativ. Blant annet skriver de: "I 2006 vant han (Jammeh, vår anm.) for tredje gang valget med to tredjedel av stemmene. Opposisjonen i landet beskylder presidenten for valgfusk, samt for å benytte landets sikkerhetsstyrker til å true befolkningen til valgurnene. Menneskerettighetssituasjonen i Gambia har de siste årene blitt stadig verre." For øvrig er barnevernets beskrivelse av Gambia generelt, og skole- og helsesituasjonen spesielt, langt fra den virkeligheten HRS erfarte i Gambia.

Men det gjenstridige barnevernet holder på sitt: De har ved "selvsyn" vurdert Gambia til å være et flottere land enn de fleste, så de fortsetter å holde på sin heller tvilsomme beslutning om å sende 11-åringen til Gambia. Og jenta? Jo, hun holdes nå på niende uke på institusjonen - der hun kanskje må feire jula alene, for til besteforeldrene får hun ikke dra. Men barnevernet har gitt henne ett valg: Du kan dra til stemor - i Gambia.


Marerittet fortsetter for 11-åringen som barnevernet vil tvinge til Gambia

14.12.06: På mandag i denne uken måtte den 11-årige jenta som barnevernet har tvangsplassert på en insitusjon fordi de ikke får sende henne til stemor i Gambia, tas ut av institusjonen for å hindre at hun ble skadet av en av guttene hun bor med, melder Romerikets Blad.no. Jenta ble plassert hjemme hos en av de ansatte etter at hun ble trakassert og truet med vold av en av guttene som er plassert på institusjonen. Gutten skal ha truet med at "jeg skal drepe deg". Deretter ble det bruk ord som omtales hennes hudfarge.

Men allerede dagen etter var jenta tilbake på insitusjonen.

Jenta er plassert på Seljelia barnevernsinstitusjonen på Gjøvik, som er senter for barn i alderen 6-12 år med omfattende og sammensatte vansker. Jenta har selv aldri hatt adferdsproblemer, eller andre problemer. Familien har derfor reagert på at hun plasseres blant problembarn, og mener dette umulig kan være til barnets beste.

Frank Taraldsen, daglig leder ved Seljelia barnevernsinstitusjon, bekrefter historien, men sier at de ansatte nå har tatt grep om situasjonen: "Det er ikke uvanlig at det oppstår gnisninger mellom barn som er plassert på en institusjon. De ansatte har nå tatt tak i denne hendelsen og jenta blir nå skjermet slik at hun ikke blir utsatt for noe liknende igjen," sier han. "Skjermingen" består visstnok av at jenta nå, sammen med peliere, har en "avdeling alene".

Jenta har nå bodd ved institusjonen i ni uker, og jentas biologiske familie frykter at jenta vil ta skade av oppholdet. I går fikk besteforeldrene, for første gang på disse ukene, lov å besøke jenta. De forteller at jenta etter forholdene har det bra.


Aktuelle lenker fra Romerikets Blad som har fulgt saken tett:

14.12.06: Helse- og sosialsjefen trygg på at riktige belsutninger er tatt
14.12.06: Må ut av institusjon
01.12.06: Leder: Barnets beste blir ikke ivaretatt
30.11.06: Jenta utsettes for rasistisk mobbing på barnevernsinstitusjon
29.11:06: Fakta: Kampen om 11-åringen
01.11.06: Helse- og sosialsjefen avviser all kritikk
01.11.06: Barnevernet blir anmeldt for å presse jenta
24.10.06: Leder: Bør nærme seg "norsk løsning"
18.10.06: Jenta får bli i Norge - midlertidig
16.10.06: Barnevernssak for lukkede dører
14.10.06: Beskylder besteforeldrene for å ha kidnappet jenta - tvangshentet av barnevernet
30.09.06: Frykter at barnet skal smugles ut - og frykter at jenta kan bli kjønnslemlestet
28.09.06: Ber Fylkesmannen om en redegjørelse
28.09.06: Lukket øynene for norsk løsning
28.09.06: Stanset utreise i siste liten
26.09:06: Skjebnen i politiets hender
25.09.06: Kjemper for barnet sitt


Gatebildet fra Gambia. Foto: HRS

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007