| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Kjønnslemlestelse > En baby kan ikke sladre

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Publisert kronikk i VG 26. januar 2006

Av Hege Storhaug, Human Rights Service

Blir Norge det første landet i verden som optimalt beskytter jentebarn mot å bli utsatt for en av de verst tenkelige praksisene, kjønnslemlestelse? Med ny Regjering har vi svært gode forhåpninger om at det internasjonale samfunnet nok en gang bør ”look to Norway”.

Knapt noen fjernsynsbilder har gjort sterkere inntrykk på befolkningen enn da TV2 i år 2000 avdekket at jenter i Norge kjønnslemlestes. Og sjeldent har vi opplevd kraftigere reaksjoner fra politisk hold, både menneskelig og politisk. Daværende statsråd, Karita Bekkemellem, lanserte en handlingsplan i rekordfart, og 15 millioner kr ble avsatt til informasjon og dialog. Så ble det taust, en behagelig taushet vil nok mange oppleve. Å forholde seg til at barn, i vårt nabolag, kan utsettes for slike grusomheter, er rett og slett for brutalt for de fleste av oss. Vi må dessverre avblåse den behagelige tausheten; det er ikke over, tvert om er det grunn til å anta at flere og flere jenter i Norge rammes. Derfor hadde HRS nylig møte med representanter fra regjeringen.

Bakgrunnen for møtet er denne: I mai påla et flertall i Kommunalkomiteen (Ap, FrP, Sp og SV) Regjeringen å utrede hvordan helseundersøkelser av underlivet til alle barn kan innføres, og strafferettslig ansvarliggjøre foreldre ved avdekket lemlesting. Dette historiske vedtaket er et resultat av flere års arbeid i HRS. To franske kvinner og ildsjeler, invitert hit i februar i fjor av oss, ble tungen på den politiske vektskålen. I kun ett land i hele verden straffeforfølges kjønnslemlestelse aktivt, i Frankrike. Den franske staten kan ikke ta æren for dette, men legen Emanuelle Piet og advokaten Linda Weil-Curiel.

Det begynte slik: Gjennom arbeid på helsestasjoner i fylket Seine-Saint-Dénis, forstod Piet at særlig vestafrikanske småbarn ble lemlestet. I Vest-Afrika er det vanlig å lemleste jentene når de er noen år gamle. Men etter migrasjonen, og vitende at dette er forbudt, endret praksisen seg. Lemlestingen ble utført først og fremst på spedbarn, fordi ”en baby kan ikke sladre”. Først når jenta er i nær voksen alder, vil hun (kanskje) forstå hva hun er utsatt for. I 1986 kartla Piet 500 vestafrikanske jenter i alderen 0-6 år, alle født i Frankrike. 100 % var kjønnslemlestet. Piet startet et omfattende informasjonsarbeid, og alle barns underliv ble jevnlig sjekket ved de ordinære barneundersøkelsene. I tillegg ble noen saker brakt til domstolen. Ti år senere og ny kartlegging: Av 500 jentebarn var kun syv lemlestet. Noen saker ble forfulgt strafferettslig, og informasjon og undersøkelser fortsatte. I år 2000 repeterte Piet kartleggingen nok en gang. Av 500 jentebarn hadde alle kjønnsorganene intakt. Det fantastiske resultatet skyldes ene og alene undersøkelsene, informasjon om både skader og lovverket, og bruk av straffeloven.

England og Sverige har hatt en særlov mot kjønnslemlestelse i over 20 år, Norge i 11 år. Ikke en sak om lemlesting har vært ført for domstolen i disse tre landene. Frankrike har ingen særlov, men en lov om ødeleggelse av organ generelt. Per i dag har ca 35 straffesaker om mutilering av jenters kjønnsorgan blitt ført for domstolen, med Weil-Curiel som pådriver. Kombinasjonen helseundersøkelser og straffeforfølging har hatt en udiskutabel forebyggende effekt i Seine-Saint-Dénis. Vi bør også ta lærdom av at særlover (”etnisk lovverk”) kan skape berøringsangst; overgrepet knyttes til kultur og/eller religion og man klarer ikke å se nøytralt på overgrep; ødeleggelse av et organ.

Det bor ca 8000 jenter i Norge i alderen 0-19 år med røtter i land der lemlesting praktiseres. 6000 av jentene er fra høyrisikoland der over 80 % av jenter lemlestes.I løpet av tre år økte den totale gruppen med 35 %, den vokser altså raskt (HRS-tall 2005) Undersøkelser og estimat anslår at 50 % av de fra høyrisikoland lemlestes etter migrasjon. Hele 3000 av våre jenter kan altså utsettes for kjønnslemlestelse. Derfor var Kommunalkomiteens pålegg om helseundersøkelser og bruk av det faktiske lovverket så uendelig riktig.
Desto mer sjokkerende var reaksjonen fra daværende Regjering, anført av Erna Solberg, gikk ut i sterke ordlag i media (jf VG 3.juni). Undersøkelsen, som er en observasjon – å se på – er ”fornedrende mot titusener av jenter”, og Regjeringen var sjokkert over at ”alle jentebarn skal måtte vise frem underlivet sitt for at en liten gruppe i samfunnet skal nås”. At gutters kjønnsorgan sjekkes – faktisk fysisk – ble neglisjert. En åpenbar kjønnsdiskriminering og et gufs fra kyske fordums dager. Og med ett var Solbergs slagord; ”alle barn født i Norge er like norske som mine barn”, ikke gyldig lenger.

Vi antok at Regjeringen ville prøve å sabotere pålegget. I ”korridorene” ble det vist til at det ikke var avdekket at lemlesting foregår ”i dag”. Vi bestemte oss for å dokumentere at dette faktisk skjer. Måneden etter Solbergs utspill, var vi i Gambia og sannsynligjorde optimalt at fire norskfødte søstere i alderen 5-11 år er lemlestet etter at de ble dumpet der to år tidligere (Norskfødte jenter kjønnslemlestes, HRS 2005, rapporten i pdf). Anmeldelse ble levert politiet.

Ap er det eneste partiet som har vedtatt obligatoriske helseundersøkelser av underlivet til alle barn og aktiv straffeforfølgelse av avdekket lemlesting (2005). Barneminister, Karita Bekkemellem, (Ap), skal følge opp Kommunalkomiteens pålegg. Aldri før har det politiske ligget bedre til rette for å innfri Barnekonvensjonen og sikre alle jentebarn i Norge deres rettigheter til omsorg og ”beskyttelse mot enhver form for grusomhet”.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007