| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Integrering > Revejegerne

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Publisert i Klassekampen lørdag 3.september 05. Gjengitt her med forfatternes tillatelse.

Av Walid al-Kubaisi

Institusjonelle antirasister burde ta et oppgjør med sin fremgangsmåte og taktikk, ellers vil de skade sin oppgave og redusere sin innflytelse på folk.

Den norske antirasistiske bevegelsen har beriket den norske identitet med nye verdidimensjoner som likeverd og toleranse, og utvidet den norske kulturelle horisonten. Enhver bevegelse springer ut av entusiasme og begeistring, og dette er et uttrykk for intenst engasjement. Likevel burde denne bevegelsen gå gjennom konsekvensene av sin metode i de siste tredve år. Vi kan ikke unngå å se på de negative sider ved den.

Slangen som ikke skifter sin ham hvert år, dør. Men bevegelsen selv har ikke klart å se seg i selvkritisk lys. Denne bevegelsen har omfattet mange forskere og akademikere, antropologer, sosiologer og fotsoldater. Disse burde Norge være stolt av, fordi de utøver humanistiske holdninger og noble hensikter. Men med tiden har antirasistene stivnet i akademiske vrangforestillinger om rasisme og integrering. Samtidig har en institusjonell antirasisme utviklet seg og utkrystallisert seg i institusjoner som f. eks. Antirasistisk Senter og SOS-rasisme. Politisk korrekthet blir infiltrert i akademiske kulturrelativistiske holdninger og strukturalistiske forestillinger. I årevis har nordmenn opplevd denne uforståelige aktiviteten. Hvorfor aksepterer disse antirasister å frede den muslimske innvandrerkulturens negative sider som tvangsekteskap og omskjæring? Støtter ikke disse antirasister menneskerettigheter? Vil de ikke utvikle innvandrermiljøet via kritikk slik resten av nordmenn utvikler seg?

Grunnen til dette, er at antirasismen i Norge har adoptert en begrepsforståelse av ordet ”rasisme” overført fra den engelske antirasistiske bevegelsen: På 1980- og 90-tallet har mange forskere undersøkt utviklingen av de rasistiske ideologier i møtet med den nye folkevandringen fra den tredje verden til Norge. De mente at den klassiske rasistiske ideologi ble erstattet med begrepet ”kultur.” At rasistene ikke snakker om raser lenger, men kulturforskjeller. I 1981 kalte den engelske forskeren Martin Barker dette for ”den nye rasismen”. Definisjonen innebærer at enhver kritikk mot innvandrerkulturen er rasistisk fordi den fører til fremmedfrykt og rasisme. En feil definisjon fører til feil konklusjon. Jeg husker fremdeles da Anette Thommessen ble kritisert for hennes ”rasistiske” uttalelser da hun kritiserte omskjæring av jenter. Inger-Lise Lien ble stemplet som rasist til tross for at hun er en skap-pakistaner. Unni Wikan ble anklaget som nazist til tross for at hun advarte mot en politikk som produserer en underklasse av innvandrere. Og denne antirasistiske elitismen fortsetter med samme tempo å stemple andre så lenge den etablerte definisjon av rasisme er funksjonalistisk og vilkårlig. Denne antirasistiske eliten skiller ikke mellom den som kritiserer sider ved innvandrerkulturen for å utvikle og modernisere den, og den som sier: ”Pakkisene har en annen kultur fordi de er sånn, og de blir aldri siviliserte!” Den institusjonelle delen av denne bevegelsen har gjort rasisme til sitt levebrød eller sitt maktområde, og skilte seg ut som en elite som har veto på rasismedebatten i Norge. Denne eliten gir seg retten i å forsvare den diskriminerende hijaben, men må tolerere at Hege Storhaug redder unge innvandrerjenter fra senile tradisjoner som tvangsekteskap, og behandler innvandrerjenter på samme måte som norske.

Forholdet mellom denne antirasistiske eliten og rasisme, er mystisk. Det virker som denne eliten som utøver sin makt imot rasisme, underbevisst ikke er villige til å redusere rasisme med en debatt som har som hensikt å utvikle og forbedre innvandrermiljøet. Å redusere forskjellene mellom nordmenn og innvandrere, vil redusere rasisme. Dette vil samtidig redusere antirasisters makt og spillerom i samfunnet. Forholdet mellom elitistiske antirasister og rasisme kan sammenlignes med forholdet mellom engelske revejegere og reven: Jegerne elsker reven, dyrker den og vil drepe den om og om igjen. Skulle reven dø ut, ville den bli innført igjen i England med de største omkostninger. Derfor er rasismebeskyldninger i antirasistiske uttalelser overdrevet. Den antirasistiske bevegelsen har ikke respekt og støtte blant befolkningen lenger. Grunnen til dette, er denne antirasistiske eliten som med tiden fikk nesten fascistiske trekk som folk tar avstand fra på lik linje som de tar avstand fra rasisme. Ellers -- hvordan kan denne eliten forklare terrorisering av meningsmotstandere fra å komme med motforestillinger?

Med den herskeviljen og den militante og alltid kampberedte ånd mot folkets friheter, tilnærmer denne eliten seg de fascistiske trekk. Uselvstendigheten, der Føreren (her: den antirasistiske eliten) tenker for deg, vet alt og eier hele sannheten, mens de andre er fiender, uvitende, idioter og onde mennesker. Dette ødelegger demokratiet. Fascisme er ikke bare et politisk standpunkt, men også et psykososialt fenomen slik Freud analyserte det i Massepsykologi og Jeg-analyse. Burde ikke denne eliten revurdere sine forestillinger, taktikker og strategier for å vinne folket i kampen mot rasisme?

Antirasistene har presentert mange profilerte stemmer, som Thomas Hylland Eriksen og Marianne Gullestad som høynet debattnivået, likevel påstår jeg at den institusjonelle antirasistiske eliten som lever av rasisme, forurenser samfunnet med hysterisk trang til å dominere, stemple og anklage andre. Slik fascismen hindret den gode samtalen i samfunnet, har denne eliten gjort det samme. Der hvor det ikke finnes en god samtale, en reell dialog, en lovende kommunikasjon, finnes det ikke noe samfunn.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005