| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Tyrkias historiske reise mot EU - Selvmord - eller en ny europeisk historie?

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no


Av Walid al-Kubaisi, forfatter

Er Tyrkia et europeisk land? Da Marokkos søknad om EU-medlemskap fikk avslag, ble dette begrunnet med at Marokko ikke er et europeisk, men et afrikansk land. Mens europeere ser på EU som en kristen klubb, ser marokkanerne det som en borg for demokratiet. Det var derfor Marokko søkte medlemskapet.

Fortidens spøkelser
Tyrkia, er egentlig ikke et europeisk land, til tross for at halvparten av Istanbul ligger i Europa; denne europeiske delen av Tyrkia er ikke større enn en muselort på kartet. Likevel vekker den europeernes berettigende skepsis: Stemmer i EU skriker at Tyrkia i EU blir Europas selvmord – som gjenklang roper kurdere i Sør-Tyrkias uoffisielle, kurdiske hovedstad, at Europa går fra Stockholm til Diar Bekr!

Begge sider har sine grunner. Europa skimter fremdeles fortidens, tyrkiske spøkelser; de som utgjorde en trussel mot deres integritet, kristendom, kultur og verdier. Husk at nettopp den europeiske delen av Tyrkia tilhørte det kristne, bysantinske imperiets hovedstad, Konstantinopel. Profeten Muhammeds profeti om at en leder ved samme navn som ham selv ville erobre Konstantinopel ble oppfylt i 1453, da tyrkiske ryttere under Sultan Muhammed (Erobreren), herjet i byens gater. Kristnes skrik skraller fortsatt som i ekko mellom byens murer, og deres kvalte stemmer skjærer gjennom veggmaleriene i Agia Sofia kirken. Kirken er nå moské. Byens navn ble forandret til Islam-pol (Istanbul), og ble det tyrkiske imperiets hovedstad i fire århundrer. Herfra erobret de ottomanske sultaner en stor del av Europa: Bulgaria, Serbia, Hellas, Ungarn og Romania ble alle underlagt tyrkernes herredømme. Tyrkerne banket på Wiens dører – bokstavelig talt. Europa var et tyrkisk okkupasjonsprosjekt.

Den gang innså europeerne islamiseringsfaren i tide. Beleiringen av Wien ble opphevet med makt. I 1699 undertegnet øst- og vestmaktene en fredsavtale. Den osmanske trusselen var tvunget i kne. I år 1878 kunne Russland sågar diktere en våpenhvile med Tyrkia. I årene 1912-1913 tok Balkan-krigen den endelige knekken på tyrkerne i Europa. Europa pustet lettet ut!

Despotisk sekularisme?
Nå våkner fortidens spøkelser atter til live. Til tross for at det nye Tyrkia har gjennomgått 75 års reformasjon og sekularisme, en sekularisme som Europa har betraktet som en slags europeisk seier over islam og Tyrkias islamske røtter. Men denne sekularismen var aldri autentisk. I USA og Frankrike, for eksempel, er staten og kirken separert, staten blander seg ikke inn i religiøse anliggender; dette er sekularisme. I Tyrkia, derimot, var sekularismen et resultat av total, politisk kontroll av religionen, og absolutt overvåkning av den tyrkiske moskéen. I perioder ble til og med moskéenes fredagsbønn og taler skrevet og diktert av myndighetene. Atatûrk importerte et mønster for sekularisme basert på den franske revolusjonens forestillinger om religionen som noe bakstreversk, overtroisk og mytisk, noe som skader samfunnet og som må bekjempes. Mens religionen i demokratiske land nyter frihet uten kontroll og forfølgelse, ja, anses som en del av menneskets naturlige behov, som et naturlig supplement til statens tjenester – slik den syke trenger både lege og prest! – var en tilsvarende, sekulær utvikling fullstendig fraværende i Tyrkia. Der følte de troende at statssekularismen var uforenelig med deres religion, med sharia. Slik ble samfunnet delt. Folket levde på en muslimsk planet, mens den herskende eliten etterlignet vesten og betraktet dette som modernisering.

Men folket kastet ikke dermed vrak på sine egne, islamske røtter! Riktignok holdt generalene og den militære maktelite fortet for en påtvungen sekularisme, en sekularisme født av håpet om å unnslippe det ottomanske imperiets ulykkelige arv, dets kriger, blod og fiendskap til resten av verden, Europa, Russland og araberne. Men denne 75 års sekularisme var samtidig en tyrannisk boikott av Tyrkias historie og islamske identitet, for Tyrkia er en del av Midtøsten! Det var dette Atatûrks Tyrkia neglisjerte.

Den ottomanske kolonialisme, etterfulgt av Tyrkias lojale bånd til Vesten og USA, avfødte et fiendskap til den arabiske verden. Det tyrkiske utenriksdepartement var stolt av ikke å lære opp sine diplomater til å arbeide med den arabiske verden. Videre har Tyrkias geografi har skapt gnisninger med araberne i øst og sør. Samtidig som Russland truet Tyrkia i mer enn 500 år, og var en hovedaktør i oppløsningen av det ottomanske imperiet, knyttet Araberne bånd til Russland (Sovjetunionen). Fordi Tyrkia har sett på Russland som en historisk fiende, har det trådt i allianse med Vesten og USA. Dette har klassifisert Tyrkia som støttespiller til erkefienden Israel, og har rotfestet arabernes fiendskap til Tyrkia og sementert arabernes misnøye med Tyrkias tidligere kolonialisme. Tyrkia har i løpet av den kalde krigen vært sett på av araberne som et regime frafallent fra islam, og en ekte fiende som støtter arabernes erkefiende: Israel.

Sikkerhetspolitikk
Trusselen mot Europa ble videreført av det sovjetiske, kommunistiske ekspansjonsprosjekt. Men mens den arabiske verden har vært sårbar overfor vestlig kolonialisme, utgjorde ikke Russland noen trussel mot araberlandene. Tvert imot fungerte Russland som arabernes støttespiller mot USA og Israel.

På 1970 tallet ble Tyrkia økonomisk aktiv i oljeland som Saudi Arabia og Libya. Etter Irans islamske revolusjon i 1979, følte Tyrkia en trussel fra det radikale islam i Irak, Iran og Syria. Tyrkia kolliderte med Syria pga. vannkonflikt over Eufratelven. Syria akselererte kurdernes opprør i Tyrkia, og Irak gjorde det samme. Samtidig pleiet Tyrkia i over tjue år et samarbeidsprosjekt med Israel. Forholdet nådde sitt klimaks på midten av 1990-tallet, da Tyrkia og Israel samarbeidet strategisk om å kvele de aggressive, islamistiske tendensene i Iran, Irak og Syria.

Denne situasjonen har endret seg i det siste. Syria skiftet sin strategi mot Tyrkia, jaget Abdullah Öcalan, og stoppet støtten til den kurdiske separatistiske bevegelsen som utøvde revolusjonær vold i Tyrkia. Dette førte til Öcalans fangenskap. Og Abdullah Öcalan, er PKK-lederen. Syria er presset til å gi avkall på sin støtte til radikale bevegelser, men må samtidig gjennomføre reformer. Saddam er blitt borte. Likevel er situasjonen for Tyrkia mer truende i dag enn på noe annet tidspunkt i etterkrigstiden: Ustabilitet og mulighet for borgerkrig i Irak kan føre til at kurderne i Nord-Irak vil skille ut en selvstendig stat med støtte fra USA og Israel. Dette vil oppmuntre kurdere i Tyrkia til å gjøre det samme. (Det vil si en selvstendig stat.) Men hvis Tyrkia blir EU-medlem, blir kurdernes problematikk løst på en annen måte: I Europa blir minoriteters problemer løst ikke ved å skille ut en selvstendig stat, men ved at de får sine rettigheter innenfor demokratiske rammer. Samene, for eksempel, hadde et problem som ikke ble løst med en stat, men ved rettigheter de fikk innenfor demokratiet. Kurderne vil på samme måte kunne få selvstyre og kulturelle rettigheter hvis Tyrkia blir EU-medlem. Slik løser Europeiske land sine minoriteters problemer. Mens Tyrkia utenfor EU kan trues ved at kurderne holder sitt krav om selvstendighet ved hevd.

USA og Tyrkia
Nå begynte selve Tyrkias forhold til USA å rokkes: Truslene fra Syria, Irak, og Iran realiserte seg aldri; tvert imot er Tyrkia blitt den største makten i det muslimske Midtøsten, med en militær overlegenhet som kan møte enhver militær trussel fra nabolandene. Derfor er forholdet til USA under forandring. Tyrkia trenger ikke USA på samme måte som tidligere. Forholdet til Israel begynte å skrante fra midten av 1990-tallet, og den islamske, politiske sympati med palestinerne har svekket samarbeidsbegeistringen overfor et Israel som er styrt av en Likud-regjering. Tyrkia var på desperat jakt etter å skaffe seg militær ekspertise som fins i Israel. Forholdet med stater er styrt av felles interesser, og Tyrkia var interessert i militære kapasiteter. Men forholdet til Israel har gjort at Tyrkia ble betraktet som et mønster for islamistene. Men folk i Tyrkia har til tross for mange års praksis av Atatürks sekularisme, begynt å gjenoppdage sine islamske røtter. Og dette skjer ikke uten påvirkning av den nye islamistiske vekkelsen som rammer hele den muslimske verden. Tyrkia er på ingen måte isolert fra denne kreft!

I dag er Tyrkia noe annet enn det tidligere Tyrkia: Araberne ser med beundring til et Tyrkia som nektet å etterkomme USAs ordre om hjelp til å okkupere Irak, samtidig som ingen arabiske land maktet å nekte å bøye seg for USA. Tyrkia har lagt ut på en reise uavhengig av USA, begynt å bygge broer til sine muslimske naboland. … Tyrkia har heller ikke samme historiske spenning til Russland lenger.

EU og USA
Tyrkia er blitt et regionalt mønster som nyter respekt i de islamske landene. Dette åpner muligheten for at Tyrkia kan spille en viktig rolle i islams verden i framtiden, noe som ikke kunne skje da Tyrkias skjebne kun var knyttet til Nato. Men Tyrkia kan også spille en ødeleggende rolle i EU. Den amerikanske støtten til å innlemme Tyrkia i EU blir sett på med mistenksomhet i den europeiske verden. Europa stiller seg skeptisk til USAs uhemmede dominanstrang. Hvorfor støtter USA Tyrkias søknad om medlemskap? Er det ikke fordi USA vil svekke EU med Tyrkia? Kan Tyrkia ødelegge EU innenfra: Som ”en femte kolonne”, eller via demografisk og kulturelt press mot EU? Denne setningen mangler rasjonale. For Tyrkia med en islamsk kultur, tradisjon og en rivende demografisk utvikling, kan vanskelig fordøyes av EU. Enkelte har sågar stilt spørsmål ved om USA, som konkurrent, ønsker å ødelegge EU og forurense Europa ved å svekke den kulturelle, kristne, europeiske harmoni, og, gjennom Tyrkias medlemskap, infisere den med islamisme.

Konkurransen mellom Brüssel og Washington har allerede ført til gnisninger i Tyrkia mellom tilhengere av EU og USA: Den pro-amerikanske militæreliten knyttet bånd til USA i den kalde krigen og foretrekker samarbeidet med USA, som ikke krever interne reformer når det gjelder minoritetenes situasjon, religiøse friheter som støtter den islamistiske bevegelsen, venstresidens frihet, og lignende. Men den folkelige majoriteten i Tyrkia føler at fremtidsutsiktene er økonomisk mer knyttet til EU. Majoriteten av kurderne har interesse av å bli i EU, der menneskerettighetenes forhold og minoritetenes rettigheter blir overvåket og bevart.

Faren ved islam
Sekularisme har marginalisert religionens innflytelse på samfunnet. Men etter militærkuppet i 1980 har generalene stort sett akseptert den amerikanske politikken som oppmuntret islamske tendenser, slik at religionen kunne bli en mur mot kommunismens domineringstrang. Resultatet viste seg utover 1980-tallet i form av en begeistring for å studere i religiøse, fremfor videregående, skoler. Religion ble plutselig en del av skolepensum. I 1983 bygde myndighetene en samarbeidsbro til moderate islamske bevegelser. Men denne islamske bevegelsen er ikke islamistisk. Islamistiske bevegelser har som mål å erstatte sekularisme og demokrati med shari´a og islams lover og praksis; en slik politisk islam har foreløpig ikke appellert til mer enn 7 % av tyrkere. Men islam i denne politiske bevegelse var likevel en mobiliseringsfaktor overfor det troende folket som i 75 år hadde vært utenfor maktens deltakelse: Kom og bidra i den politiske prosessen! Vi har en demokratisk sjanse!

Resultatet av dette ble at islamske partier i dag spiller en viktig rolle i tyrkisk politikk: I dag er det et islamsk parti som sitter ved makten. Tyrkia er det eneste land i verden med folkevalg islamsk regjering. Likevel er sekularisme bevart og beskyttet av den militære institusjonen som i 1997 avsatte et islamsk parti og forbød det. Det er i stor grad derfor den islamske bevegelse ønsker medlemskap EU, hvor religiøse rettigheter beskyttes. Sekularismens tilhengere ser derimot på denne religiøse beskyttelsen som en fare for demokratiet. Samtidig vil også den sekulære bevegelsen i Tyrkia satse på EU-medlemskap. Slik håper de å forbedre landets økonomiske situasjon, bekjempe fattigdommen og slik, på indirekte måte, undergrave den islamske masseomvendelse som truer Tyrkia. På den annen side, i den muslimske verden, blir EU-medlemskap sett på med ambivalens. Der frykter man at Europa vil rykke den muslimske verden nærmere seg.

Tyrkia i EU vil innebære at Brussel får felles grense med Syria, Irak, Iran og resten av den muslimske verden. Dette kan muligens bringe demokrati og reform, men kan også gi muslimene fri inngang til Europa. Et Europa som med sine 50 millioner muslimer allerede sliter med den islamske utfordring.

Selvmord?
Hva vil skje når ytterligere 70 millioner tyrkere plutselig banker på Europas porter? Spørsmålet er særlig alvorlig når man betenker at den islamske bevegelsen både higer etter den romantiske ottomanske fortid og baserer sin ideologi på religionen. Husk at islams tilhengere fremdeles tror Profetens løfte om at Konstantinopel og Roma vil erobres av islam! Konstantinopel er erobret. Står Roma nå i kø for en ny fredelig, demografisk erobring? Dette spørsmålet peker både mot den fremtidsfare som truer Europa, og mot den islamske drøm som har sovet i århundrer og som nå finner sin realiseringsmulighet i et EU-medlemskap. Hva vil Ola Nordmann føle når han en morgen våkner med Norge i EU og 2 millioner tyrkiske muslimer i Oslos gater, 2 millioner tyrkere i jakt på en bedre økonomisk situasjon og med stolt bevissthet om sine religiøse rettigheter?

Walid al-Kubaisi, [email protected]


Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005