| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Publikasjoner fra HRS > Feminin integrering > Innledning

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Europas befolkningssammensetning har endret seg dramatisk siste 30 til 40 år. Særlig Nord- og Vest-Europa har mottatt betydelige arbeidssøkende ikke-vestlige grupper. Utvilsomt har denne innvandringen vært avgjørende for en rekke lands positive økonomiske utvikling, særlig da behovet for ufaglært arbeidskraft i industrien var stor på 1950- og 1960-tallet. Europa er også blitt kulturelt beriket gjennom innvandreres medbrakte skikker og uttrykksformer.

Avgjørende verdimessige bærebjelker i et demokrati er likeverd mellom mennesker uansett etnisk, sosial eller religiøs tilhørighet, likestilling mellom kjønnene, religionsfrihet og ytringsfrihet. Den enkeltes respekt for menneskerettigheter generelt, lovverk spesielt, og lojalitet til velferds- og nasjonalstaten, er også helt sentralt. Flere ikke-vestlige grupper har opprinnelse i land der nettopp disse verdiene er mer eller mindre fraværende. Dette er også samfunn der jenter og kvinners status er svært lav, der føydale strukturer har et jerngrep om befolkningen, og der den enkeltes menneskelige verdi klassifiseres på en skala ut fra religiøs tilhørighet, og klan-, kaste- og klassetilhørighet. Samtidig er enkeltindividets rettssikkerhet, særlig i et kvinneperspektiv, særdeles skjør. Dette er dessverre strukturer, verdier og tradisjoner som vi ser at majoriteten av våre nye borgere også har brakt med seg – system som er særdeles patriarkalske.

Omslag fra boken Først de seneste årene er disse kritikkverdige aspektene ved innvandring og integrering satt på den offentlige agendaen, selvsagt i varierende grad i de ulike landene. Debatten og åpenheten rundt uverdige forhold på innsiden av ikke-vestlige miljø, synes å ha kommet lengst i Skandinavia, og da særlig i Danmark og Norge, mens i land som eksempelvis England, Frankrike og Tyskland, mener vi å spore en oppseilende debatt. At det har tatt lengre tid i disse landene kan skyldes historiske forhold: Ingen nasjoner i Skandinavia har en utpreget fortid som kolonimakter – dermed er heller ikke kultursensitiviteten så kneblende som den synes å være i de sentrale europeiske stormaktene. Berøringsangsten i europeiske stormakter synes klart å være sterkere, og helt sentrale menneskerettslige prinsipp og verdier har således blitt tilsidesatt i en misforstått ”forståelse og respekt for kultur”, som særlig har gått på helsa løs til de som gjøres sårbare på innsiden av miljøene; barn, unge og kvinner.

Et generelt trekk ved innvandrings- og integreringsdebatten har vært, og er i stor grad fremdeles, polariseringen: Enten er man mot innvandring eller så er man for innvandring. Enten er man fiendtlig til personer med opprinnelse utenfor den vestlige verden, eller så er man uttalt antirasist og ”derav humanist”. Få tema, om noen, vekker således sterkere følelsesmessige reaksjoner blant de involverte enn nettopp denne debatten.

HRS har et annet utgangspunkt – som godt kan karakteriseres som ”den tredje stemmen”. Vi har menneskerettigheter og – plikter i front, med særlig fokus på dem som gjøres sårbare; ikke-vestlige barn, unge og kvinner. Vi har altså anerkjent at innvandringen har medført import av uønskede praksiser som er uforenelig med et velfungerende demokrati og fleretnisk samfunn. Vi har også anerkjent at den politikken som generelt har vært ført i Europa, har hatt et svært maskulint preg. Satt på spissen har tankesettet til de ulike regjeringene vært (og er fremdeles langt på vei): ”Få far i arbeid, og integreringen vil gå seg til over tid.” Vårt motto er derimot: ”Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna.”

Men hvordan er situasjonen i dagens Europa innen sentrale integreringsutfordringer? Kan de ulike nasjonene lære noe av hverandres ulike erfaringer og forsøk på å lykkes med integrasjonen? Med dette som utgangspunkt startet vi ”integrasjonsreisen” vår. Vi har konsentrert oss om fire hovedtema: familiegjenforening gjennom ekteskap, tvangsekteskap knyttet til seksualforbrytelse, kvinner som nektes skilsmisse, og kjønnslemlestelse av jenter.

Familiegjenforening: Vi presenterer unikt material, da knyttet til statistikker som avdekker ekteskapsmønster blant aktuelle ikke-vestlige grupper i Norge. Statistikkene levner liten tvil om at dagens politikk gjennom familiegjenforening ikke fungerer på individnivå i et menneskerettighets- og rettsikkerhetsmessig perspektiv. Politikken er dermed også sterkt hemmende for integreringen. Statistikkene er delt inn på både kjønn, nasjonalitet og landbakgrunn. Slikt omfattende material har aldri vært presentert i Skandinavia eller i Europa som sådan. Vi har også møtt ansikter som statistikkene omhandler: Gjennom Mina dokumenterer vi en storfamilies vandring til Norge siste tretti år. Nesten alle voksne er giftet bort til søskenbarn i hjemlandsbyen – de har regelrett blitt brukt som levende visum. Og praksisen fortsetter i dag med ”stamfarens” barnebarn. De menneskelige omkostningene er betydelige for den enkelte. Men norsk (og i stor grad europeiske) politikk tillater denne moderne menneskehandelen.

Tvangsekteskap: Tvangsekteskap er et av norsk samtids mest omtalte overgrep. Men har folk generelt, og politikere og aktuelle profesjoner spesielt, tatt inn over seg hvilke særdeles alvorlige overgrepmoment som oftest reflekteres i et tvangsekteskap? Tvangsekteskap er langt mer enn press, trusler og tvang. Så godt som alle tvangsekteskap av jenter/kvinner medfører også voldtekt, og sjeldent ”bare” én voldtekt, men seksualiserte overgrep gjennom hele tvangsekteskapet. Dette reflekteres ikke i dagens lovverk. Hva gjør staten med det?

Skilsmisse: En stadig økende gruppe kvinner i Europa er fanget i ekteskap av kontrakter som levner dem små sjanser til å skille seg. Særlig gjelder dette kvinner med tilknytning til land i den muslimske verden. De tvinges til å innrette seg etter eldgamle lovverk utformet på den arabiske halvøya. Vår inngang til problematikken er gjennom en av våre nærmeste medarbeidere, en ung norskfødt pakistansk kvinne som ble tvangsgiftet 18 år gammel i pakistanske Punjab. Hun har fått skilsmisse etter norsk lov, men er fremdeles gift I Pakistan. Gjennom henne stilte vi eksempelvis spørsmålet: Hvordan kan myndighetene akseptere kvinnediskriminerende utenlandske ekteskapskontrakter som rett til bosetting i Norge? Vi fant hovedløsningen. Allerede før publisering av denne boken ble det klart at et tverrpolitisk norsk Storting, bifalt HRS sine løsningsforslag. Snart vil ingen kunne familiegjenforenes gjennom nyinngåtte ekteskap i Norge, uten at hustruen, som enten er bosatt her eller skal hentes til Norge gjennom ekteskap, har nedfelt skilsmisserett. Norge er det første landet i Europa og verden for øvrig som innfører denne regelen.

Kjønnslemlestelse: I år 2000 ble det dokumentert at jenter i Norge utsettes for kjønnslemlestelse, en flere tusen år gamle praksis fra andre himmelstrøk. Avsløringene i TV2, gjorde et uslettelig inntrykk på nasjonen, og politikere krevde umiddelbart handling. Alle indikasjoner peker i retning av at de innførte tiltakene (dialog, informasjon og utdanning), ikke stopper denne fastgrodde praksisen. HRS dro derfor til Frankrike, der arbeidet i særlig ett fylke har gitt oppsiktsvekkende positive resultat. Hva kan Europa lære av de franske erfaringene?

HRS’ grunnleggende filosofi og arbeidsmetode er å dokumentere og analysere misforhold, og således kunne presentere konkrete forslag til det politiske lederskapet om hva som kan gjøres for å løse de kritikkverdige forholdene. Ett tiltak løser sjeldent et problemfelt – tiltak må settes i sammenheng med hverandre for å tette smutthull optimalt og (eventuelle) utilsiktede negative effekter. Hvert eneste hovedtema munner derfor ut i flere forslag til tiltak både hva gjelder endringer av lovverk, forskrifter og retningslinjer, samt informasjonstiltak overfor aktuelle grupper.

Denne boken vil ikke bare være nyttig for politikere på nasjonalt og lokalt nivå. Vi håper aktuelle fagprofesjoner som skolepersonell, helsepersonell, sosial- og trygdeetaten og politi, kan ha nytte av både informasjon og kjennskap til vårt verdigrunnlag og tilnærming til tematikken. Det samme gjelder de som generelt er opptatt av integrering og har som målsetting at de europeiske statene skal utvikle seg til å bli velfungerende fleretniske demokrati for både ”nye og gamle” europeere.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 post@rights.no © HRS 2002 - 2005