| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Ekteskap > Fetter - kusine > Inngifte og Elines tragedie

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Publisert i VG 8. desember 2005

Av Hege Storhaug, Human Rights Service

For kort tid siden besøkte jeg Klemetsrud gravplass for muslimer. Det gjorde et dypt inntrykk å se alle småbarnsgravene, gravsteiner som vitner om dødfødsler, spedbarnsdøde, og dødsfall i første leveårene. Tankene gikk særlig til barnas foreldre og deres smerter, men også til tragedier i min egen familie.

I oktober publiserte Human Rights Service rapporten ”Gift til Norge med slektning” (i pdf), der det for første gang presenteres tall for utbredelsen av henting av slektninger gjennom giftermål blant pakistanere, data innhentet av ambassaden vår i Islamabad. Nesten 60 % av dem som søkte seg til Norge gjennom ekteskap i perioden 2004 til medio 2005 var gift med slektning. Majoriteten, dvs 45 %, var nær slektning. Kun de mest bakstreverske nekter fremdeles å ta inn over seg tre sentrale forhold disse tallene forteller om:

1. Mange av ekteskapene strider mot både norsk lov og menneskerettighetskonvensjoner, fordi de er tuftet på ufrivillighet.

2. Total mangel på respekt for det som ”er størst av alt” – kjærlighet og et individs integritet: Giftermålene er innvandringsverktøy.

3. En urovekkende vilje til å fornekte medisinske fakta, og derav også mangel på respekt for menneskelivet og -verdet.

Som representant for HRS og nevnte rapport var jeg i tre radiodebatter samme dag med den 20 år gamle medisinstudenten, Muhammed Usman Rana, også leder for Pakistansk Studentsamfunn. Han underkjente alle overnevnte moment, uten ett eneste forsøk på å fremlegge sakelig dokumentasjon, som nå i VG 28. november. Når nasjonale og internasjonale dokumentasjon blir lagt på bordet, stikker han hodet i sanden, en sport hans ”forfedre” blant mannlige pakistanske talspersoner har bedrevet i snart 20 år. Kanskje det mest bekymringsfulle med den totale motstanden mot å erkjenne at inngifte er et utstrakt problem blant pakistanere spesielt, er sannsynlige konsekvensene på sikt: I England har praksisen i sterk grad medvirket til at den pakistanske befolkningen nå er den desiderte underklassen. Dette skyldes særlig kontinuerlig henting gjennom giftermål av lavt utdannede slektninger fra landsbygda i Pakistan. Under debattrunden med Rana, slo denne tanken meg: Hvordan går det an å ville sine egne så lite vel?

Tankene gikk videre til min egen familie. Mon tro om inngiftens gift også har rammet oss? Og min mor kunne fortelle. Om Eline. Gift med fetteren i Sirdalen. Hun fikk fire barn. Den første sønnen var frisk. Den neste 100 % pleietrengende, uten språk og uten hørsel. Han døde før han fylte 30 år. Etter at Eline hadde fødte sitt tredje barn, tilkalte hun søsteren sin, min oldemor. ”Dette barnet er friskt,” sa hun spørrende og forhåpningsfullt. Oldemor gikk bak den krabbende ungen, slapp ting i gulvet bak det, uten at barnet reagerte. Jenta døde før hun fylte fem år. Nøyaktig samme seanse repeterte seg da det fjerde barnet, en gutt, ble født. Forhåpningen. Oldemors ”sjekk” av barnet. Og gutten døde før han var fire år. Da det førstefødte og eneste friske barnet var blitt en voksen mann, fikk han denne beskjeden av en lege i nærmeste by: ”Når du skal finne deg ei kone, må du langt ut av dalen.” Det gjorde han.

Men legestudenten Rana, setter seg over denne legen. Han setter seg også over den største undersøkelsen i verden på konsekvenser av inngifte blant pakistanere i diaspora, utført av Camilla Stoltenberg (Statens Helseinstitutt, 1997). Hun dokumenterer at barn født av inngiftede har 2-3 ganger høyere risiko for å dø i første leveår. At misdannelser som oppdages like etter fødselen er 100 prosent høyere, og at risikoen for at barn av inngiftede dør eller utvikler alvorlige kroniske lidelser senere i barneårene forventes å være ytterligere forhøyet. En undersøkelse Stoltenberg refererer til fra England, viser en dog at 10 prosent av barn av inngiftede ved femårsalderen enten har en alvorlig kronisk lidelse eller de er døde.

Rana setter seg videre over internasjonale utredninger som dokumenterer at ufrivillige ekteskap er mer utbredt dess nærmere partene er i slekt (grundig referert i vår rapport). Han setter seg over ambassaden i Islamabad hva gjelder kvalifikasjoner i bruk av vitenskapelige metoder. Han setter seg over HRSs daglige leder, Rita Karlsen, tidligere metoderådgiver i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, som har utarbeidet revisjonens metodeveileder. I dag er Karlsen ansvarlig for dette feltet i HRS. Og, lite edruelig (?) karakteriserer Rana HRS som ”skandaleombrust”. Hva vil egentlig Rana?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg oppfatter Ranas manglende vilje til kritisk og åpen tenkning som skremmende, og at hans dogmatikk minner meg ubehagelig om den offentlige og private mentale tilstanden i den muslimske verden, en mentalitet som fungerer både fysisk og psykisk utviklingshemmende for samfunnene der.

Islam tillater at man gifter seg med et søskenbarn, argumenterer Rana. Ja, i Koranen sies det også at kvinners vitnesbyrd er halvparten av mannens, at en søster arver halvparten av det broren gjør, og at frafalne skal straffes med døden. Heldigvis sier norsk lov noe ganske annet.

Det er å håpe at vårt politiske lederskap vekker til livet Christian Vs lov av 1687 om forbud mot ekteskap mellom nære slektninger, et forbud vi hadde da dette ble praktisert i betydelig grad, og som nå igjen er blitt et omfattende problem, på enda flere nivå enn den gang. Det er det mest human, både for dagens unge og fremtidens barn.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 post@rights.no © HRS 2002 - 2005