I debatter om flerkultur hører man stadig påstanden «Å hevde at flerkultur er et politisk prosjekt, er konspirasjonstøv på lik linje med myten om Eurabaia.» I stedet hevder man at flerkultur en «utvikling» basert på trender og hendelser i verden basert på økt mobilitet. Det er altså en uunngåelig utvikling vi bare må finne oss i, og tilpasse oss som best vi kan. Litt som en positiv naturkatastrofe. Å hevde at venstresiden eller AP «står bak» det flerkulturelle samfunnseksperimentet, blir derfor sykelig konspiratorisk, og grenser til paranoia. Men gitt at myndighetene i alle land i verden har full suverenitet over eget territorium, og selv bestemmer hvem som skal bo i landet eller få statsborgerskap, blir dette en helt absurd påstand. Det er rett og slett løgn.
Det kan dokumenteres at flerkultur er et politisk prosjekt:
For det første har Arbeiderpartiet reklamert for flerkulturen som samfunnsprosjekt i årevis, og har avfeiet all skepsis med beskyldninger om fremmedfiendtlighet, islamofobi, rasisme og høyreekstremisme. AP har alltid vært aktive og stolte forsvarere av flerkulturen, og «Det Nye Norge» er et politisk begrep som går direkte imot myten om at flerkultur er noe vi «alltid har hatt». Tvert om sier dette begrepet at man ønsker å skape noe nytt, som bryter med det gamle.
For det andre har AP ikke gjort noe som helst for å bremse eller stoppe prosjektet ved regjeringsmakt. Tvert om har de gjort alt for å legge tilrette for det, og ønske det flerkulturelle samfunnseksperimentet velkommen. Dette er en aktiv, ikke en passiv rolle.
Og akkurat her ligger kjernen:
Enhver regjering bestemmer over eget lands politikk og grenser. Myndighetene bestemmer hvem som skal slippe inn, og hvem som skal stoppes. Myndighetene bestemmer hvem som skal få opphold, og hvem som skal få bli statsborger. Og enhver regjering som ikke vil ha «flerkultur», kan lett hindre dette – som vi f.eks. ser i Polen og Ungarn. Å skape «flerkultur» er altså beviselig en bevisst politisk beslutning. En regjering står over enhver «trend» eller «internasjonal forpliktelse» ved å styre landet i den retningen den vil. (Det er hele poenget med regjeringer og politikk.) Regjeringer trumfer derfor «utviklinger» – hvis de vil. Men de ville ikke. Og det beviser at flerkultur er et politisk prosjekt. Subsidiært er det politisk bevisstløshet, og så dårlig tror jeg ikke om AP: De vet hva de gjør.
Naturlig utvikling?
At titusenvis av pakistanere (av alle land) bestemmer seg for å flytte til Norge (av alle steder) og hente familien sin etter, er ikke «naturlig». Det er et stykke mellom disse to landene, både fysisk og kulturelt. Derfor er dette er noe myndighetene tillater, inviterer til og stimulerer – uten at det er hverken krig eller flukt som driver pakistanere. Arbeidsledighet hadde vi også i denne perioden i følge parolene i 1.mai-toget, så unnskyldningen at vi trengte menn og familiene deres fra den pakistanske landsbygda for å få Norge til å gå rundt, holder ikke vann. Vi kunne hentet arbeidskraft fra England eller Spania hvis vi virkelig trengte folk og hender. Men valget falt altså på å oppmuntre til innvandring fra Pakistan. Det er en beslutning. Det er ikke en naturlig utvikling. Noen ville det.
Det er heller ikke en «naturlig utvikling» at all befolkningsvekst i Oslo foregår gjennom innvandring. Det er myndighetene som bestemmer over grenser og statsborgerskap, og tillater utlendinger å slå seg ned her permanent. Regjeringen har et valg: Å tillate innvandring eller ikke. Å gi dem opphold eller ikke. Å dele ut gratis bolig og pass eller ikke.
Ingen trender, internasjonale avtaler eller utvikling trumfer regjeringers rett og plikt til å ivareta egne borgeres beste, fremfor utlendingers beste. Hvis man tillater innvandring, så er det noe man gjør bevisst, fordi man mener det er det beste for nasjonen (uten at det automatisk er riktig bare fordi man vil det skal være sant). Det er et bevisst politisk valg. Og dermed også et bevisst politisk prosjekt.
Hvorfor integrering? Hvorfor ikke assimilering?
Et annet indisium, er at det tidligere var naturlig å forvente assimilering av migranter – slik f.eks USA gjør det. I stedet valgte Norge å gå i motsatt retning, for flerkultur gjennom integrering, i stedet for et multietnisk samfunn gjennom assimilering. Det er et politisk valg og et politisk samfunnsprosjekt. Det er ikke noe som bare «skjedde». Det var et bevisst politisk valg – i all sin bevisstløshet når man ser resultatet. Her skal man også merke seg at alternativet til «flerkultur» er ikke «monokultur» slik venstresiden konsekvent og standhaftig forsøker å bløffe til sannhet. Vi blir ikke «Nord-Korea» hvis vi dropper det flerkulturelle samfunnseksperimentet.
Alternativet til flerkultur for Norge er et pluralistisk og multietnisk land med norskkulturelt fundament og historikk. I god vestlig tradisjon. Det forbyr naturligvis ikke utlendinger i å leve ut sin egen kultur i Norge – men det gir dem heller ikke rett til å forlange at storsamfunnet oppmuntrer til det, finansierer det, støtter det økonomisk og beskytter det. Det gir dem heller ikke rett til å gjøre sine norskfødte barn til «utlendinger» for livet, og dermed livegne for flerkulturalismen, samt gisler for foreldrenes kulturelle tilhørighet, fra et land hvor de aldri skal bo. Praksisen er absurd. Barn er født fri, og har rett til å velge selv hvem og hva de skal tilhøre.
Hvor kom konstruksjonen «flerkultur» fra?
Tanken om «det flerkulturelle Norge» dukker opp for første gang i offentlige papirer i Stortingsmelding nummer 74 (1979-1980) «Om innvandrere i Norge» (Under Oddvar Nordlis regjering) Her kan vi lese sitat: «Det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn» Sitat slutt.
Det politiske målet var altså beviselig et flerkulturelt samfunn. Ikke et norskkulturelt samfunn, som forventet assimilering og tilpasning fra migrantene. Stortingsmelding 74 fastslo altså at man skulle gå for integrering i stedet for assimilering. Men hvor stammet dette valget fra?
Det stammer fra Stortingsmelding Nr. 39 (1973-74) «Om innvandringspolitikken» (Danielsen-utvalget). Denne meldingen beskriver hvilke valg man har når det gjelder innvandrere til Norge, og myndighetene og regjeringen valgte den politiske konstruksjonen «flerkultur» – som er historisk helt nytt. Ingen land i historien har tidligere forsøkt flerkultur gjennom integrering.
I ettertid – når vi sitter med fasiten fra resten av Europa – kan vi trygt si at det var et lite gjennomtenkt valg, basert på gode intensjoner, men totalt manglende innsikt i kulturelle forskjeller og motsetninger. Uansett beviser dette at «flerkultur» (hva nå enn det måtte være) er et politisk prosjekt, initiert av Arbeiderpartiet. Man kan ikke løpe fra fakta, selv om de prøver.
Sviktende forutsetninger.
Etter 30 års eskalering av det flerkulturelle samfunnseksperimentet, sitter Europa med massive problemer og kostnader som er ute av kontroll. Flerkultur som politisk prosjekt er nemlig basert på falske forutsetninger, hvor de to mest graverende er at «alle kulturer er likeverdige» og «forskjeller skaper fellesskap». (Les mer i dybden om dette i kronikken «Hvorfor virker ikke flerkultur» på www.document.no)
Man forutsetter også at alle immigranter er med på prosjektet og vil bidra til at «flerkultur» lykkes, noe som har vist seg katastrofalt feil når det kommer til troende muslimer. Religiøse har nemlig en tendens til å kun ville menge seg med sin egen menighet og menighetsfeller. Dette er en klar tendens over hele verden i alle religioner, derfor burde ingen være overrasket over segregeringen som foregår i dagens Europa. Den er ikke basert på «rase». Den er basert på kultur, men først og fremst på religion. Religion er det mest splittende som finnes mellom folkeslag, og islam er kanskje den mest splittende og lukkede religionen som finnes i dag: Å konvertere eller gifte seg med ikke-muslimer er livsfarlig. Derfor virker ikke «flerkultur» som drømmerne håpet. Men det er ikke det mest alvorlige: Det mest alvorlige, er at samfunnseksperimentet ble gjennomført på en udemokratisk måte.
Flerkultur-valget ble tatt uten demokratisk prosess.
Det finnes hverken papirarbeid, vedtak eller partiprogram som kunne advart velgerne om hva som ville skje med Norge, før forandringene skjedde. Arbeiderpartiet skrev aldri i partiprogrammet: «I 2016 vil vi ha 200.000 muslimer i Norge, og halvparten av Osloskolene skal ha flertall av fremmedspåklige elever.». Men det ble resultatet av Arbeiderpartiets samfunnseksperiment, og det ville velgerne aldri sagt ja til. Det ville blitt ansett som galskap og stemt ned. Så kan man hevde at dette var en «naturlig utvikling», men det er ikke sant, gitt at norske myndigheter bestemmer hvem som skal bo i Norge. Eller man kan hevde at «internasjonale forpliktelser» tvang oss til det. Men ingen internasjonale avtaler trumfer regjeringens plikt til å sette eget land, folk, budsjett og demografi i annen rekke, eller slippe inn titusenvis av migranter fra Pakistan, som slett ikke er flyktninger fra krig.
Det manglende demokratiske grunnlaget blir enda mer graverende når vi vet at det flerkulturelle samfunnseksperimentet er den dyreste og mest gjennomgripende forandringen av Norge noensinne. Alt det demokratiske papirarbeidet mangler – i landet hvor man ellers bruker 30 år på å bestemme hvor operaer og flyplasser skal ligge. Det er det nærmeste man kommer et kupp i Norge. Man kuppet fremtidens Norge, gjennom en udemokratisk gjennomføring – og man forsøkte å stoppe kritikere gjennom hetsing, brennmerking og mistenkeliggjøring. Konsekvent og systematisk. Sånt blir ikke tilgitt eller glemt så lett. At man ikke forsto hva resultatet ville bli, fritar heller ikke for skyld. Samfunn skal ikke eksperimenteres med! Basta.
Ekstremistisk flerkultur, skaper ekstremistisk motkultur
Dette farlige demokratiske vakuumet bak innføringen av multikultur skaper avmakt. Og avmakt er demokratiets farligste fiende: Det skaper ekstremisme i alle retninger. Nettopp dette er antagelig årsaken til den innbitte, personlige og rasende motstanden mot å innrømme at flerkultur er et politisk prosjekt.
Hvis venstresiden innrømmer det, må de samtidig innrømme at det politiske prosjektet er gjennomført i en gråsone for demokratiet – og den belastningen orker hverken høyre- eller venstresiden å ta i kaoset som pågår nå. Ikke minst fordi «flerkultur» er et «bordet fanger-prosjekt» for samfunnet: Det kan ikke omgjøres, rettes opp eller tilbakestilles. Det finnes ingen plan B hvis det feiler. Derfor MÅ det fungere. Men det gjør det ikke: Jo lenger man kommer i prosjektet, desto større blir problemene. Entydig, udiskutabelt og beviselig. Ingen land i Europa fremstår som et fyrtårn for vellykket flerkultur. Og etter 30 år er det fortsatt ingen som kan definere eller forklare hva «integrering» er, eller hvordan man gjennomfører det med suksess. Det burde få de fleste til å blekne.
På toppen av alt dette kommer alle migrantene (tidligere kalt «flyktninger» av media) som har blitt lovet gratis bolig, cash, jobb og et hjertelig velkommen – alt betalt av arbeidsfolk som allerede er rammet av finanskrise og nedgangstider. Nå som all verdens fattigfolk er på vei mot Europas velferd, blir migrantene møtt med mindre og mindre av godene de har blitt lovet, og det skaper ekstremisme i den leieren også. Slik river flerkultur land i filler. Som varslet.
Men fakta består. Flerkultur er politisk prosjekt. Og for innvandringsekstremistene som vil fortsette med galskapen i håp om at resultatene plutselig blir motsatt, er det for sent å snu. Det må lykkes! Men det vil det ikke.
Forutsetningene var aldri tilstede.