Ynk, ynkere, ynkest

Prisen for årets absolutt pinligste og ynkeligste innlegg bør gå til fire anonyme kvinner med feiende flotte titlers utmelding i Dagbladet.

Prisen for årets absolutt pinligste og ynkeligste innlegg bør gå til fire anonyme kvinner med feiende flotte titler.

Anonyme

De tandre anonyme kvinnene skriver pasjonert og modig om at de ikke våger å delta i det offentlige ordskiftet på kontroversielle områder som skatt, innvandringspolitikk, tilreisende tiggere, klassiske kvinnetema som permisjonsordninger og likelønn samt menneskeskapte klimaendringer.

Debatten på disse feltene er så innmari slem, liksom.

Interessant nok oppgis den ene anonyme kvinnen å være kommunikasjonsdirektør, til tross for at hun altså avstår fra å kommunisere noe som helst under eget navn. Fru kommunikasjonsdirektøren kan nok med fordel gå en liten runde på kammerset når det gjelder sin egen evne til å kommunisere med omverdenen.

For hvilket budskap er det som kommuniseres her? At debattklimaet er ekstraordinært ille for oss sarte kvinner.

Våre anonyme venner arbeiderpartipolitikeren, klimaforskeren, avdelingslederen og kommunikasjonsdirektøren skyver Trygdekontorets pornosketsj om Kari Jaquesson foran seg, men spanderer ikke mange ord på den saken.

Vi får høre desto mer om deres egen kvinnelige frykt og beven:

Dagbladet har gjennom mange år satt søkelys på at kvinner vegrer seg for å delta i det offentlige ordskiftet. Vi er alle kvinner i jobber hvor deltakelse i den offentlige debatten er – eller burde være – en naturlig del av jobben. Vi jobber imidlertid innenfor felt hvor det offentlige ordskiftet kan være svært opphetet.

Aha, og det er det ingen andre som gjør?

De fryktsomme kvinner er herved invitert til å prøve seg noen uker på den kritiske siden av norsk innvandrings- og islamdebatt. Det vil medføre en rekke sjarmerende henvendelser fra folk som har et meget dannet verdigrunnlag og menneskesyn, selv om det ikke fremgår utpreget klart av de uttrykksformene de hyppig benytter seg av på Facebook, egne blogger, i kronikker i f.eks. Dagbladet og i private e-poster. Der loves man voldtekt, utryddelse og ellers alle gode ønsker for en snarlig, smertefull død. Om man – som de fleste – i utgangspunktet ikke blir spesielt glad og frimodig til sinns av slikt, så får man garantert så tykk hud etterhvert at man til og med tør å tilkjennegi sin mening under fullt navn selv om man hverken er avdelingsleder eller kommunikasjonsdirektør.

Når vi selv skal ytre oss i denne saken, er det helt uaktuelt å gjøre dette ved fullt navn. Til det er de mulige sanksjonene – fra NRK eller andre medier – for alvorlige. Vi har familier og barn. Vi vil ikke utsette verken oss selv eller familiene våre for denne type sanksjoner.

Ja, å ha familie og barn som av og til dessverre får lese utrivelige eller absurde ting – ikke sjelden på trykk i f.eks. deres foretrukne forum Dagbladet – om mor eller far er jo de fire kvinnene helt alene om her i verden.

Personlig kjenner jeg, for å nevne noen få, en som har mindreårige barn og som bl.a er blitt hengt ut på forsiden av VG som medskyldig i massakren på Utøya. En annen har mistet to jobber fordi han har sagt sin mening. To andre – som også har mindreårige barn – har over lengre tid blitt hengt ut som fascister og det som verre er av diverse samfunnsdebattanter. Alle står så vidt jeg vet på bena fortsatt. I tillegg har de et sosialt liv, venner og familien deres har det bra. Men disse fire er jo heteroseksuelle, hvite menn på høyresiden i norsk offentlighet, da. Så dem kan vi ikke regne med. Han ene er dessuten bare Frp`er, ikke f.eks. en hundset og vilt jaget kvinnelig Ap-politiker som blir behandlet så ille at hun attpåtil må skrive anonymt når hun vil påpeke problemet.

Til gjengjeld kjenner jeg en kvinne som jevnlig blir hengt ut for de utroligste ting. Ifølge den pene delen av norsk debatt – altså den delen som er ansett som normal og stueren – er hun krigshisser, går inn for folkemord, utnytter homofile og jøder og sprer generelt hat så godt hun kan. Hva hun får fra den mindre pene delen snakker man ikke høyt om i høflig selskap. Men hun står så vidt meg bekjent på bena fremdeles, samtidig som hun har venner og et sosialt liv.

Jeg kjenner også til noen damer – og et par menn – med minoritetsbakgrunn som knapt tør å gå utenfor døren. Det er ikke rart, for e-postene de regelmessig mottar fra menn i samme miljø – som hverken gouterer deres meninger eller synlighet/hørbarhet i offentligheten – er faktisk så drøye at selv vi tykkhudede blir sjokkert. De fortsetter likevel modig som de stevner. Under fullt navn.

Og grunnen til at folk som dette gjør hva de gjør er enkel: de sier og skriver ærlig det de mener uten å skjele til eventuelle sosiale eller yrkesmessige konsekvenser fordi de ærlig mener det de sier og skriver.

Så hvor rart det enn kan høres: det er faktisk en håndfull mennesker i Norge som bedriver kontroversielt meningsmakeri under fullt navn – til tross for regelmessig, grov trakassering og trusler – og likevel står oppreist. Deres familier likeså.

Norsk samfunndebatt trenger definitivt flere av dette slaget, ikke færre.

Men det er selvfølgelig forskjell på folk. Noen har karakterstyrke nok til å stå for sitt og tar derfor den støyten det eventuelt innebærer.

Andre gjør det åpenbart ikke, for det meste tyder på at de fire anonyme kvinnene er så sarte at de ikke har noe i det offentlige ordskiftet å gjøre. Sannsynligvis har ikke samfunnsdebatten noe å tape på at folk i ledende, offentlige stillinger som ikke engang våger å stå for sine meninger under fullt navn holder seg borte.

Det er fristende å sitere Øyvind Strømmen da Trygdekontorets Thomas Seltzer spurte om han syntes at Document.no – det samme gjelder for øvrig HRS – «har fått en plass i offentligheten»:

– Nja, fått, den plassen har de jo tatt, gliste han.

Og det er hva både Document.no og HRS gjort og det har ikke akkurat vært noen firefelts motorvei til målet, om noen skulle tro det. Det har kostet, for det finnes ingen gratis lunsj hva enten du er kvinne eller mann. Det hadde ikke gjort noe om bortskjemte norske kvinnfolk – og deres mannlige meningsfeller – skrev seg det bak øret.

Vil man ha noe gjort, må man som regel gjøre det selv. Ikke sitte på hendene og forvente at noen skal forære deg en komfortabel plass på første rad. Og tør man ikke, så får man la det være – og muligens foreta en ørliten granskning av egen karakterstyrke fremfor å skylde på alt mulig annet.

Det offentlige ordskiftet er riktignok ubehagelig hardt og det krever selvsagt noe å stå i stormen. Ingen som er eller har vært der underkjenner det faktum. Det kunne derfor vært en fordel om alle tok seg sammen og gjorde norsk offentlighet til et triveligere sted å debattere. Men at det er så spesielt ille for kvinner – med gode stillinger og høy utdannelse attpå – at de ikke skulle tørre å uttrykke seg bare fordi de er kvinner, er rent vås. Dagbladets fire anonyme skribenter bør nok helst gå et par runder med seg selv før de klager på omgivelsene.

For kvinner som ikler seg offerrollen og uttrykker påtatt frykt samtidig som de gnåler om at «kvinner må høres mer/bli mer synlige» gjør det skrekkelig flaut for alle andre som er av det såkalt svake kjønn.

De kvinnene som vil at kvinner skal høres mer eller bli synligere i samfunnsdebatten burde som et minimum se til å manne seg opp til gå foran med et godt eksempel selv!