Ytringsfrihet sett fra oven

Thorbjørn Jagland rykker ut til forsvar for partifelle Jonas Gahr Støre, som til en viss grad endelig er blitt konfrontert med sin tvilsomme behandling av ytringsfrihetsspørsmålet og ikke minst Vebjørn Selbekk i 2006, og beklager seg over lavt presisjonsnivå. Han burde imidlertid ta en titt på sitt eget av slagsen, ettersom han åpenbart tror at debatten dreier seg om å fastslå noe alle vet og heller ikke har anfektet. Den pågående ytringsfrihetsdebatten handler ikke om hva loven sier, men at realitetene på bakken er forandret.

Generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland rykker ut til forsvar for partifelle Jonas Gahr Støre, som til en viss grad endelig er blitt konfrontert med sin tvilsomme behandling av ytringsfrihetsspørsmålet og ikke minst Vebjørn Selbekk i 2006.

– La oss ikke gjøre den feilen det er å si at bare de som er villige til å trykke alt en tegner måtte finne på, er for ytringsfrihet, piper Jagland i Aftenposten og beklager seg over lavt presisjonsnivå.

Litt på sidelinjen, men man kan jo spørre seg hvorfor ikke, når Støre selv – med stilltiende aksept fra resten av Stoltenberg-regjeringen og norske medier – hang ut som ekstremist en av dem som vurderte saken annerledes. Foreløpig har han ikke greid å innrømme feilen, men bare forsøkt å komme seg unna med en Valla-unnskyldning for det som må ha vært en forferdelig tilleggsbelastning for en allerede drapstruet norsk redaktør. Støre snakket heller ikke sant, for det var ikke bare Selbekk som hadde trykket faksimilen av Jyllands-Postens karikaturer.

Men det var dette med presisjonsnivået, da.

Den er det nok så som så med for vår venn i Strasbourg også, ettersom han tar seg bryet med å fastslå det alle vet fra før:

Hva er så rettstilstanden i Europa? Den står selvfølgelig fast at ytringsfrihet er et ufravikelig prinsipp.

Det er det da heller ingen som har anfektet.

Ingen som bruker sin penn eller sitt tastatur på å kjempe mot en utvikling de mener er uheldig eller farlig frykter at bevæpnet politi skal sparke inn døren deres og slepe dem i fengsel.

Sa jeg ingen?

Vel, et mulig unntak kan være den nederlandske karikaturtegneren Gregorius Neckshot, som våren 2008 ble vekket om natten av at elleve politimenn tok seg inn i boligen hans og ransaket huset, tok med seg PCer, skisser, karikaturtegninger og mobiltelefoner. Han ble satt i varetekt og forhørt. Man kan synes mye rart om Neckshots stil og motiver, men de fleste vil nok mene at Nederlandske myndigheters reaksjon var en smule i overkant overfor en fredelig, om enn provoserende tegner.

Men det er altså ikke dette de fleste som er opptatt av- og skriver om spørsmål som innvandring, verdikamp og islam frykter – og det er nærmeste ubegripelig at ikke mannen som etter eget utsagn rettleder noen av Europas eldste rettsstater og demokratier har fått med seg dette.

Det som bekymret, og stadig bekymrer, er den økende selvsensuren som følge av frykt for islamistiske grupper som er villige til å ty til bevæpnet selvtekt i disse spørsmålene. Og ikke minst den like ulne som unnfallende reaksjonen denne private virksomheten blir møtt med av europeiske politikere som Jonas Gahr Støre og Thorbjørn Jagland.

Den formelle ytringsfriheten dreier seg om fravær av sensur fra myndighetenes side og så kan man eventuelt diskutere praktiske spørsmål, som f.eks. begrensninger i form av hatespeech-lover og rasismeparagrafer.

Men da Irans Ayatollah Khomeni i 1989 utstedte fatwaen mot Salman Rushdie og dermed utvidet islamsk jurisdiksjon til å gjelde hele verden, ble terrenget et annet. I dag dreier ytringsfriheten seg også om friheten fra å falle som offer for enkeltpersoners eller gruppers private og voldelige innføring og håndhevelse av islamske doktriner. Dessverre har disse i varierende grad også støtte i enkelte tilvandrede muslimske miljøer. Som følge av Khomeinis fatwa ble et sjokkert Europa vitne til at tusenvis av muslimer gikk i tog i europeiske byer der de tok til orde for å straffe og attpåtil drepe Salman Rushdie. Så mente også talspersoner for herværende muslimske organisasjoner og enkelte muslimske politikere.

Virkeligheten på bakken ble med andre ord forandret og ikke til det bedre.

Det var dette Jyllands-Posten ønsket å teste i 2006: om frykten for islamistiske voldsmenn og/eller aggressjon fra muslimske miljø hadde fått følger for ytringsfriheten i praksis.

Og mot voldsmenn hjelper det lite å vifte med lovsamlinger og A4-ark med skåltaler om ytringsfrihet i Europarådet. Diskusjon hjelper heller ikke. Det blir jo f.eks. vanskelig å høre motpartens stemme når den overdøves av skudd fra et automatvåpen. Eller når den kveles av blod fra en overskåren strupe.

En gang i blant hevdes det at mange blant islamkritikere har skarpe penner. Det kan hende, men den er likefullt et elendig vern i møte med bevæpnede islamister på jakt etter blod. Og i motsetning til Jagland, Støre og de store mediehusene, har folk som oss ikke ressurser til å iverksette store sikkerhetstiltak rundt oss og familiene våre. Så vi lever og virker med en viss angst som følgesvenn. For så å få høre fra verdensfjerne politikere og øvrig elite – som sitter trygt i sine reder – at vi ikke skjønner hva det handler om, siden det jo står i Jaglands manus at ytringsfriheten er et ufravikelig prinsipp. Det kan han og andre fortelle til de som trenger å høre det.

Situasjonens realiteter er sannsynligvis vanskelig å ta inn og forholde seg til når man selv lever omgitt av sikkerhetsvakter, skuddsikre vinduer og kodelåser på dørene, men virkeligheten for oss andre som lever på den europeiske bakken har endret seg. Det vil den fortsette å gjøre, for med den ansvarsløse innvandringspolitikken våre eliter – deriblant Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre – fører og den islamistiske vekkelsen som pågår, vil problemet bare øke i omfang. Raskt også.

Når politiske ledere legger vekt på det ukloke i å krenke noens følelser med skrift og bilder, utviser de en implisitt forståelse for at noen faktisk kan bli så krenket at de dreper på grunn av det. Og det er de ukloke som i så fall blir drept; de krenket noen, må vite. Ytringsfriheten er et herlig ufravikelig prinsipp på papiret, og ellers kan jo vi andre bare la være å være så ukloke at vi krenker verdiene og doktrinene til religiøse, voldsparate fanatikere som ønsker å påtvinge oss alle sin verdensanskuelse og derfor fører sin dialogue med frykt og automatvåpen. I hvert fall hvis vi vil leve lenge nok til å høre neste tale om europeiske verdier fra Jaglands lune hi i Strasbourg.

Det er for øvrig verdt å minne om at Kouachi-brødrenes venn og trosfelle valgte seg ut en jødisk kosher-butikk da han ville støtte og hjelpe dem. Han drepte fire. Skal tro hva klokt disse kunne ha gjort for unngå å krenke den åpenbart krenkede Amedy Coulibaly?

Og apropos krenkelser, selv er jeg vokst opp med NRK, likestilling for kvinner, Tramteateret, ytringsfrihet, Romlingane og menneskeverd. Det finnes ingenting på denne jord jeg finner mer permanent provoserende og krenkende enn islams, og i enda større grad islamismens, kvinnesyn slik det daglig kommer til uttrykk verden over. De fleste jeg kjenner er av samme formening. Men vi er oppdratt i et kulturelt klima der vi forventes å løse konflikter med ord, ikke vold. Dessverre kommer en del innvandrere fra samfunn hvor det siste er mer vanlig. De av oss som i årenes løp har grepet til pennen for å kjempe mot en utvikling vi oppfatter som skummel, er nå oppe mot en religionspolitisk ideologi hvis tilhengere ikke forstår at noen gidder å bruke ord når det finnes våpen å få kjøpt.

Da er det liten trøst at det står i den norske grunnlovens § 100 at Ytringsfrihed bør finde Sted. Det visste vi fra før, for en gang i tiden lærte vi nemlig sånt på skolen.

– Derfor er det best at redaktører og samfunnet som helhet gjennom åpen debatt bedømmer hva som er passende å trykke, får Jagland seg til å skrive.

Ja, men som snart alle burde ha fått med seg nå, så er det til dels ikke det lenger. Frykten for islamistisk vold og de krenkede masser har med tiden fått en rekke ord med i laget, mens europeiske politikere har stått tafatt og sett på.

Vi stiller ikke spørsmål ved ytringsfriheten som blir utøvd innenfor lovens rammer. Vi stiller spørsmål ved utviklingen i samfunnet, hvor volden, religionens og krenkethetens veto blir stadig mer påtagelig.

Og derfor blir det i stadig større grad også stilt spørsmål ved virkelighetsoppfatningen og idealene til de politikerne som har oversittet utviklingen. Det var jaggu(land) ikke for tidlig.