Fakta er: Hedegaard ble bøtelagt i Landsretten, 5 000 kroner, for så å bli frifunnet i Høyesterett i 2012.

Pinlig NRK?

Sakens anledning kommer frem i min bokanmeldelse hos Trykkefrihedsselskabets nettmagasin sappho.dk, samme dag som ankesaken kom opp i Høyesterett, der jeg støtter Hedegaards utsagn om utstrakt seksuell vold mot jenter og kvinner i kulturer og miljø dominert av islam.

Hedegaards miserable piker

Det er god grunn til å føle seg meget krenket når man leser Lars Hedegaards rykende ferske bok Muhammeds piker. Vold, drap og voldtekt i Islams hus.

Hvis man dog har empati med sine medmennesker, og hvis man således også inkluderer muslimske jenter og kvinner som sine medmennesker. Det gjør i alle fall Hedegaard.

Til fulle dokumenterer han hvilken elendighet så mange muslimske jenter og kvinner lever i, nå også i våre naboleiligheter her i Vesten.

Påtalemakten får mildt sagt en betydelig utfordring med å forklare de danske borgerne hvordan islams brutalitet overfor ”Muhammeds piker” skal kunne omtales når Hedegaard i dag møter for retten.

20 års kendskab til sagen

Jeg opplever at jeg umiddelbart bør gjøre leseren oppmerksom på at jeg har studert muslimske piker og kvinners levekår på nært hold både her i Norge, i Europa og i Pakistan i snart 20 år.

Som journalist i felten, som forfatter, og nå som informasjonsleder i Human Rights Service, en politisk tenketank med særlig fokus på undertrykking av muslimske piker og kvinner. Jeg har vasset i elendighet.

Jeg har møtt piker som senere har blitt æresdrept, jeg har møtt piker som har blitt blindet og vannsiret etter syreangrep, jeg har bivånet unge kvinner som ligger på rekke og rad på brannavdelinger i Lahore og Islamabad, piker som vet at de kun har timer eller dager igjen å leve etter at ektemann og svigerfamilie har satt fyr på dem.

Jeg har møtt norskfødte piker som har fått kjønnsorganet sitt lemlestet i jungelen i foreldrenes hjemland, der de den dag i dag holdes i fangenskap.

Jeg har møtt norskfødte piker som har blitt så ekstremt voldtatt etter tvangsekteskap som barn at de aldri vil kunne fungere normalt igjen.

Som norskfødte Jeanette så talende beskrev sin erfaring da foreldrene giftet henne bort som 16-åring til en mann som var dobbelt så gammel som henne: ”De arrangerte ikke ekteskapet mitt. De arrangerte voldtekten min.”

Intelligent og anstendig forsvarsskrift

Slik kunne jeg fortsatt side opp og side ned. Til tross for denne brede bakgrunnen fanget Hedegaards bok meg. Han har prestert et dyptpløyende, intelligent, veldokumentert og anstendig forsvarsskrift – men det spiller jo ingen rolle for påtalemakten.

Påtalemakten er som kjent ikke opptatt av fakta men av følelser, dog ikke muslimske piker og kvinners følelser, men deres herskeres følelser – et ukjent men høyt antall muslimske menn.

Så kan man jo spørre seg: hvem krenker hvem? Er ignoranse overfor lidelse å anse som en krenkelse? Eller er det å påpeke groteske fakta en verre (og straffbar) såkalt krenkelse?

Slaveri legitimeret af Muhammed

Kanskje ikke påtalemakten kjenner særlig til islam, som at islam tillater slaveri, et slaveri som ble iscenesatt og legalisert av islamstifteren Muhammed: ”Slaver er slaver, fordi Allah har skabt dem til at være det.

Det samme gælder kvindelige sexslaver (s.19).” Vi som har tatt oss bryet med å sette oss inn i grunnelement i islam kjenner således godt til versene fra Koranen som ikke minst forklarer hvordan muslimske menn skal forholde seg til sine slaver, mannlige som kvinnelige.

Derfor nikker man gjenkjennende når man leser om masseslakten av den jødiske stammen Banu Qurayza, som kulminerer med at Muhammed plukker ut det lekreste krigsbyttet, ”den smukke jødinde Rayhana”, som like etter å ha bivånet massakren av ektemannen og mannlige familiemedlemmer føres til Muhammeds telt som sexslave.

Altså en normgivende og rosverdig handling den dag i dag, som Hedegaard konstaterer: ”… hvor som helst muslimske mænd befinder sig, og hvor der findes vantro kvinder, kan man bemæktige sig” (s.31).

(Bør jeg/Hedegaard med tanke på påtalemaktens lange og glupske arm legge til at ikke alle muslimske menn i dag vil mene at slike handlinger skal kopieres, men at teologisk sett er dette sanksjonert og guddommeliggjort?)

Nyancering

Hedegaard vier slaveriet bred oppmerksomhet, og kildene er mange. Her er det dog behov for en nyansering når Hedegaard peker på slavemarkedene i pakistanske Punjab etter delingen av subkontinentet i 1947, der sikh- og hindukvinner ble solgt til muslimske menn.

Den blodige delingen av subkontinentet rammet alle religiøse grupper, som min venninne i Islamabads to gifte tanter. De ble fanget av sikher under flukten fra India til det nye landet Pakistan. De ble tvangskonvertert og tvangsgiftet til sikhmenn.

Men: verken sikher, hinduer, buddhister eller kristne har en påstått profet å lene seg på for å legitimere en slik handling mot kvinner. Det er ikke minst dette som gjør islam så nedrig. Sagt med Ayaan Hirsi Alis ord:

Denne besettelsen med å underordne kvinner er det som gjør islam så simpel. Og islams agenter – fra Riyadh til Teheran, fra Islamabad til Kairo – vet at enhver bedring av kvinners liv, vil lede til islams bortgang og til at de mister deres makt.

Dette er hvorfor de blant annet er så desperate etter å bure inne kvinnene. Dette er også hvorfor de hater Vesten. (…).

Hvis vi ikke forstår forskjellen mellom islam og vesten – hvorfor den ene er så fantastisk og den andre så lavtstående – og vi ikke kjemper tilbake og vinner denne idékampen for å bevare sivilisasjonen vår, så er det fra mitt synspunkt ingen vits i verken deres eller mitt yrke” (foredrag med tittelen The Role of Journalism Today, hos National Press Club i Washington D.C., 18. juni 2007).

Det er på mange måter nærmest umulig å makte å ta innover seg islams makt og derav ødeleggelser. Som at ”islam (har) sat ethvert andet voldsregimente, historien har kendt, i skyggen – inklusive de moderne folkemordsregimer: nazismen og kommunismen” (s.27).

Kritisk fornuft rammes af islam

Der islams hærer har marsjerte frem ble høykulturer rasert og kvinnene ble parkert på samfunnets sidelinje. Ikke underlig bekymres Hedegaard således over Europas fremtid med dagens fremvekst av islam.

Ikke minst fordi kritisk fornuft og humanisme er islams hardest rammeste ofre, og derav rammes de som er gjort mest sårbare i de ekstremhierarkiske systemene: pikene og kvinnene.

Å lese de mange dokumenterte skjebnene for islam, enten det handler om æresdrap, voldtekter eller gruppevoldtekter – både her i Vesten og i den muslimske verden – er brutalt og så motbydelig at jeg ikke orker å gå i detalj her.

Det intellektuelle forræderi

Jeg vil dog bemerke, at når Hedegaard peker på det intellektuelle og politiske forræderiet som begås ved eksempelvis å skylde på fattigdom som årsak til den groteske kvinnevirkeligheten, har han så rett så rett. La meg gi ett eksempel:

I 1999 ble tobarnsmoren Samia Sarwar henrettet i Lahore på den kjente advokaten Hina Jilanis kontor.

Samia ville ut av et voldelig ekteskap med fetteren, og hun hadde forelsket seg i en annen. Samias far er en ledende forretningsmann i Peshawar, og moren er legeutdannet, det samme er to søstre av Samia.

Det var nettopp moren som muliggjorde drapet ved å overtale Samia til å møte henne hos Samias advokat.

Moren lokket Samia med at familien aksepterte både skilsmisse og nytt ekteskap. Med seg i møtet hadde moren drapsmannen ved sin side som skjøt henne til døde der og da.

Jeg medvirket til en dokumentar på norsk fjernsyn om blant annet dette æresdrapet samme år, og etter filmen var vist, en film som sjokkerte Norge, uttalte daværende topp i Sosialistisk Venstreparti, nå miljø- og utviklingsminister, Erik Solheim – på autopilot – at ”fattigdom” lå til grunn for slike æresdrap. Case closed.

Islam fører til sygt kvinnesyn

Man kan altså tvert om slå fast, som Hedegaard gjør, at det er islam og denne æreskulturen som fører til fattigdom grunnet det syke kvinnesynet.

”Muslimer kan ændre sig, islam kan ikke” (s. 65), slår Hedegaard fast. Hvis islam skal endre seg vil det for sunniislams del kreve at al-Ahzar Universitetet i Kairo krystallklart avviser at Koranen skulle være Guds ord, men skal betraktes ”som en slags ’samtale’ der var knyttet til en bestemt tid, og som derfor ikke kunne være bindende for vores”.

For shiaislam gjelder det samme: ”… det (måtte) indebære en lignende klar markering fra de øverste ayatollaher i Irans teologiske hovedsæde i Qum.” ¨

Videre måtte OIC trekke tilbake den fascistiske og antimenneskerettslige Kairoerklæringen fra 1990, der hele FNs menneskerettighetserklæring underlegges barbariske sharia.

Det tabubelagte tema: Familievoldtægter

Klarer så Hedegaard å godtgjøre sine uttalelser i sitt eget hjem om at muslimske menn ”voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far”?

Jeg mener ja, så langt det er mulig å godgjøre et så tabubelagt og underkommunisert tema. Han bruker en rekke internasjonale kilder og stemmer som bygger oppunder at uttalelsen ikke er usaklig, om enn kunne vært mer nyansert.

Hedegaard har særlig et godt poeng når han påpeker dette spørrende: knapt noe voktes strengere enn muslimske pikers møydom. Dette resulterer i at så mange er fengslet innad i familien.

Hvorfor er det da så utbredt med møydomtester før giftermål, i den muslimske verden og nå også i Vesten, og hvorfor må så mange sy inn ny møydom? Det mest nærliggende er at møydommen er tatt av et nært mannlig familiemedlem, eller?

Dessuten: når man tvangsgifter sin datter (som er ekstremt utbredt), og når man vet at hun religiøst plikter å adlyde seksuelt, og at det heller er ingenting som heter voldtekt i ekteskapet, ja, da medvirker en familiefar (og –mor) til voldtekt av sitt eget barn.

Jamfør omtalte Jeanette over her: hun tryglet foreldrene om hjelp til å slippe unna de massive voldtektene, men de snudde ryggen til henne.

Patologisk besettelse

Islams patologiske besettelse med piker og kvinners kropp og seksualitet er utvilsomt en av vår tids verste svøper. Enda dystrere blir det når Hedegaard godtgjør at tilstandene har blitt verre med årene.

Det er her jeg har et ankepunkt mot boken: for hvordan hadde kvinnene det på den arabiske halvøya før islam? Den mest interessante kilden som kan svare på dette spørsmålet, som jeg kjenner til, er Fatima Mernissi sin bok Beyond the Veil. Male-Female Dynamics in Moderen Muslim Society.

Mernissi kildebelegger at da Muhammed startet sin misjonering blant stammene på den arabiske halvøya på 600-tallet, hadde kvinnene høy grad av råderett over egen seksualitet.

Hun tilhørte ikke en ektemann, hun og barna var en del av stammefellesskapet.

Kvinnen kunne endog ha forhold til flere menn på samme tid (!), hun kunne skille seg som hun ville, og hun kunne eksempelvis selv bestemme hvem hun mente skulle anses som far til barnet sitt.

Barna tilhørte kvinnen og stammen, mens mannen kom og gikk med handelskaravaner. Det var således umulig for ham å utøve kontroll over hustruen i dagliglivet.

Stammens ære og prestisje ble derfor ikke knyttet til kvinners seksualitet.

På denne tiden kom Muhammed kom med sitt nye prosjekt: familien som system. Familien som erstatning for stammen. Muhammed var særlig opptatt av å legge kvinners seksualitet under kontroll.

Med kontroll over kvinnens kropp, øynet han muligheten for at de arabiske mennene ville akseptere familien som den nye sosiale enheten. Gjennom familien kunne nemlig mannen realisere selvstendig økonomisk karriere, ikke kun være en del av et økonomisk stammefellesskap.

For mannen var det derfor avgjørende å sikre seg at hustruens barn var hans kjødelige avkom, barn som en dag skulle arve ham. Nøkkelspørsmålet ble derfor: Hvordan regulere farskap?

Det ene momentet ble islams klare forbud mot sex utenfor ekteskap. Det andre ble at kvinnen etter skilsmisse eller ved ektemannens bortgang, måtte vente i en periode på fire måneder og ti dager, såkalt idda, før hun kunne gifte seg på nytt.

Slik avklares det om hun er gravid og dermed hvem som er fosterets far. Med familien som system forsvant kvinners seksuelle og ekteskapelige frihet ut bakdøren.

Vi kan altså konstatere at kvinnene var langt friere før Muhammed, som hans første kone Khadija, som var en ledende forretningskvinne og enke som fridde til Muhammed – før engelen Gabriel skal ha visket han de første ordene i øret. Finnes en slik kvinne i dagens Mekka?

Det krenker mig – og Hedegaard

Et ordtak i Pakistan lyder slik: ”En mann er som en hest. Uansett hvor skitten han blir kan han alltid vaskes ren igjen. Mens en kvinne, hun kan aldri vaskes ren.”

Min konklusjon etter å ha lest Hedegaards utlegging om Muhammeds piker er at han før rettssaken gjenopptas i dag allerede har klart å vaske seg ren. Ikke fordi han er som en hest, men fordi en kunnskapsrik mann har gjort et grundig stykke arbeid.

Men fakta og kritisk fornuft er visstnok ikke gangbar mynt lenger i Det Nye Danmark. Slik sementerer man muslimske piker og kvinners muligheter for å slippe massive daglige krenkelser. Det krenker meg – og Hedegaard.

Hege Storhaug holder oplæg ved Trykkefrihedsselskabets konference 8. maj

 

Publisert av Hege Storhaug
Dette innlegget ble publisert i Verdier og ytringsfrihet med stikkord , , , , , . Bokmerk permalenken.

Gi et engangsbeløp?Betale faste bidrag?

Informasjon om ulike måter å støtte oss på finnes her, og info om hvordan du kan følge oss er her.

Velkommen til debatten. Når du kommenterer aksepterer du våre debattregler. Vi forventer en seriøs debatt uten personangrep. HRS forbeholder seg retten til moderering og til å fjerne upassende kommentarer.