Som kjent vedtok OIC-landene (Organisasjonen av islamske land) i 1990 den såkalte Kairo-erklæringen som et alternativ til FNs universelle menneskerettighetserklæring av 1948. Formålet med Kairo-erklæringen er å veilede (de islamske) medlemslandene i spørsmål vedrørende menneskerettigheter – med sharia som rammeverk.
Fra OIC heter det at erklæringen ikke er et alternativ til den universelle menneskerettighetserklæringen, men skal fungere «utfyllende» slik at den passer til de «religiøse og kulturelle særegenhetene» i de muslimske landene. Men allment forstås Kairo-erklæringen som et motstykke til både FNs universelle menneskerettighetserklæring og Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
For eksempel står det i erklæringens art. 24 at «alle rettigheter og friheter som er angitt i denne erklæringen er underlagt islamsk sharia». Videre forbys kritikk av islam og det er ulovlig å konvertere til andre religioner eller ateisme (art. 10). I art. 22 heter det at man bare kan benytte sin ytringsfrihet så lenge ytringen ikke er i strid med sharia eller «svekker troen». Siste paragraf i Kairo-erklæringen slår fast følgende: sharia (islamsk lov, tolkning av koranen og hadithene av ulike skriftlærde) er den eneste referansekilden til Kairo-erklæringen – intet mindre. Sharia er altså hevet over menneskeskapte lover. Hvor ble det så av den «universelle» likhetstenkning med mennesket i sentrum?
Kairo-erklæringen har vært til debatt en rekke ganger, ikke minst i FNs menneskerettighetsråd, men der vek man unna og lot de arabiske landene få all definisjonsmakt. Tidligere har Terje Tvedt påpekt at stortingsmeldingene om menneskerettigheter, henholdsvis i 1999 (Bondevik I-regjeringen) og 2015 (Solberg I-regjeringen), insisterte på at menneskerettigheter er universelle og at vi finner igjen disse verdiene i de store verdensreligionene. Men hadde man tatt Kairo-erklæringen alvorlig ville man nokså raskt kunne konstatert at vestlige menneskeskapte lover ikke er kompatibel med sharia – og at menneskerettigheter i beste fall er relativt i islam. Hva gjorde så Vesten? Lukket øynene.
Nå er samme debatt kommet opp i Europarådet, der man konstaterte følgende 22. januar i år:
De forskjellige islamske erklæringer om menneskerettigheter er mer religiøse enn lovlige. Det er ikke mulig å forene islam med universelle menneskerettigheter, spesielt siden sharia er deres unike referansekilde. Dette inkluderer Kairo-erklæringen fra 1990 om menneskerettigheter i islam som, selv om den ikke er juridisk bindende, har symbolverdi og politisk betydning når det gjelder menneskerettighetspolitikk under islam.
Rådet er også veldig bekymret for det faktum at sharialovgivningen – inkludert bestemmelser som er i strid med konvensjonen – blir brukt, enten offisielt eller uoffisielt, i flere av Europarådets medlemsland. Bekymringen retter seg også mot den «rettslige» virksomheten til shariaråd/shariadomstoler i Storbritannia. Selv om disse ikke regnes som en del av det britiske rettssystemet, tilbyr disse shariadomstolene en form for alternativ tvisteløsning, der medlemmer av det muslimske samfunnet, noen ganger frivillig, ofte under betydelig sosialt press, aksepterer deres religiøse jurisdiksjon hovedsakelig i ekteskapelige spørsmål og islamsk skilsmisse, men også i saker som gjelder arv og islamske kommersielle kontrakter. Shariadomstolenes kjennelser diskriminerer også kvinner i skilsmisse- og arvesaker. Europarådet påpeker at de er klar over at uformelle islamske domstoler også kan eksistere i andre av sine medlemsland.
Dermed har Europarådet innsett, klart og tydelig, at Kario-erklæringen går utover europeiske liberale verdier som ytringsfrihet, likestilling og seksuelle minoriteters rettigheter. Det oppstår konflikter mellom menneskerettigheter og sharialov.
Men sannheten er at det slett ikke er alle muslimer som ønsker at menneskerettighetene skal være verdenssamfunnets høyeste ideal, sharialovene teller mer. Tankegodset om at sharia står over menneskapte lover finner selvsagt også sin støtte i koranen.
En undersøkelse utført av professor Ednan Aslan ved universitetet i Wien viser at islamiseringen av Europa pågår nesten uhindret: I Tyskland mener 47 prosent av alle muslimer at sharialover er viktigere enn tysk lov. I Sverige er tilsvarende tall 52 prosent. Jo flere muslimer europeiske land får, desto sterkere står eller presses inn islam og sharialovgivning, og desto svakere står våre frihetsverdier.
Det er derfor vi er vitne til en uheldig utvikling med parallellsamfunn som kan gi grobunn for ekstremisme og undergrave respekten for norske lover.