Politikk

IS-kvinnen og det «syke» barnet: Som nasjon krever vi at narrespillet settes til side og sannheten legges på bordet

Skal Erna og regjeringen stå tilbake med noen som helst troverdighet, må sannheten legges på bordet, og det faderlig fort. Med FrP ute av regjeringen, bør partiet kreve at fakta gis til folket.

Fra alvorlig syk til angivelig syk. Deretter ble det dørgende taust. Dette er situasjonen rundt barnet til IS-kvinnen som utløste millioner av skattebetalernes kroner til henteoperasjon i Syria, og nå høye påløpende utgifter daglig her i Norge. Nå gjemmer man seg bak en angivelig tausehtsplikt. Men som Fredrik Solvang  i NRK skrev på Twitter:

…hvor lenge kan @Regjeringen og @Utenriksdept nekte å opplyse om han faktisk er alvorlig syk og vise til «taushetsplikt i konsulære saker»?

En nasjonal verkebyll

Enhver person i vater forstår at et ja- og nei-spørsmål ikke kan omfattes av taushetsplikten. Er gutten alvorlig syk, eller er han det ikke? «Og svaret er, Erna?» Men vil mediene generelt vite om han faktisk er alvorlig syk? Mediene var jo en avgjørende brikke i spillet for å få denne kvinnen og hennes syriafødte barn til Norge. Verken NRK, TV2, Aftenposten, VG eller Dagbladet – flaggskipene våre liksom – har noe som helst å vinne på at sannheten legges på bordet, hvis sannheten er at sykdomsbildet ikke var så alvorlig at det tilsa den voldsomme operasjonen for å hente alle tre til Norge. De alle opptrådte som aktivister, ikke journalister, i prosessen (eller sirkuset) rundt denne kvinnen og hennes barn. At en enkeltperson i NRK, Fredrik Solvang, etterlyser svar, får neppe SV-eren og NRK-sjefen Thor Gjermund Eriksen til å sende ut «kommandotropper» til regjeringskvartalet med kun ett oppdrag, nemlig å kreve at folket får vite hva som er realitetene: Er gutten alvorlig syk, eller er han det ikke? Vi trenger ingen diagnose, vi trenger kun å få vite om han er så alvorlig syk at det var rimelig å bruke alle disse ressursene på ham som dertil førte en IS-kvinne tilbake til Norge.

Hvis ikke dette spørsmålet svares på, og det særdeles raskt, vil tilliten til politisk lederskap ytterligere svekkes. For vi borgere sitter nå med en uggen følelse av at vi kan ha blitt lurt, dertil av en IS-terrorist i tospann med tre regjeringsparti. Og til en høy økonomisk kostnad i tillegg. Hva selve operasjonen ved å sende en delegasjon fra Norge til Syria og tilbake til norsk jord har kostet, bør vi også få på bordet. Og innhentet politisk ledelse kostnadsoverslag over hva den videre innsatsen overfor familien her i Norge ville påføre de offentlige budsjettene – før beslutningen om henteaksjonen ble fattet? Var i det hele tatt økonomi en del av diskusjonsgrunnlaget før avgjørelsen ble tatt i fjor høst, eller er det slik for disse partilederne at de også oppfører seg som om den norske pengebrønnen aldri kan tørke ut?

Hvilke summer er de samme villige til å bruke på et annet barn i angivelig nød et sted der ute? Og de er det mange av. I skrivende stund er det sannsynlig at flere tusen barn og unge er tatt til land som Somalia og Pakistan for å forhindre dem i å integrere seg i den norske friheten. Smak på den, og se for deg «integreringsløftet» til denne regjeringen anført av Høyres Jan Tore Sanner.

Venstrelederen tok kaka i formiddag. Nå er det slik for Skei Grande at det ikke er avgjørende hvor sykt barnet er! «Vi prioriterer alltid barn først», sier Skei Grande. Og hvis foreldre ber om assistanse til å få sine syke barn tilbake til Norge, vil alltid Venstre prioritere dette, understreker hun. 

Hvorfor snudde Erna?

Erna snudde. Hun var først lynende klar på at barnets mor ikke skulle hentes til Norge. Hvorfor snudde hun? Hvorfor valgte hun å tekke minipartiene Venstre og KrF, og snu ryggen til regjeringens nest største parti FrP?

Denne saken er svært betent på så mange måter. Det sitter foreldre rundt om i landet som kun ser barnet sitt på et foto, etter at barnet ble kidnappet av barnefar eller -mor. Som en norsk kvinne som fødte et barn i Norge. Barnefaren er fra et nordafrikansk land. For nesten ti år siden kidnappet han barnet, da i tidlig skolealder, og reiste hjem med det. Moren har i alle disse årene kjempet for å få barnet sitt tilbake til Norge. Hun er utslitt, hun forteller om selvmordstanker. Hun har kjempet og kjempet for å få holde rundt sitt elskede barn i alle disse årene. Hun møter kun veggen. Gang etter gang. Den brutale veggen.

Hun spør oss om hjelp. Hun sier nemlig at myndighetene kun kommer med tomme unnskyldninger og bortforklaringer når hun ber om hjelp. Hun sier de ikke ser barnet hennes, men at de ser IS-barna, fortsetter hun.

Det hele stinker

Og hun har helt rett. Akkurat som at regjeringen heller ikke ser de 33 barna som er forsvunnet fra lille Hammerfest. 33! Men akkurat de har feil nasjonalt opphav. De er født i Norge av somaliske foreldre, og da bryr heller ikke Antirasistisk senter og dets like seg. Nå befinner barna seg etter alle solemerker et sted i 3. verden, antakelig Somalia. Har regjeringen satt krisestab for dem? Eller for det nevnte kidnappede barnet? Hvorfor setter ikke gammelmediene søkelyset på alle disse barna? Fordi det ville avkle det løgnaktige spillet om et lykkelig flerkulturelt samfunn – som de selv kjempet frem?

Vi lever i en tid der autoritetene faller. Vi lever i en tid der løgnene avkles, ikke av den fjerde statsmakten, men av politisk ledelse selv. For hadde gutten vært alvorlig syk, så hadde vi nok fått vite det allerede denne helgen. Det er nemlig like sikkert som at etter vinteren kommer våren at et medisinsk spesialistteam stod klar da gutten ankom Norge, og både mor og barn er på sykehuset med politibevoktning, sies det.

Og dersom han er alvorlig syk (selvsagt kan han være det), hadde vi ikke fått visst det prompte? Da kunne jo de tre partilederne slå seg på brystet som den gode moralens vokter.

Signalet fra Grande i dag kaster ytterligere mistanke om at politisk ledelse har «noe» å skjule for folket de skal tjene på ærligst mulig vis.

Nå som FrP har gått ut av regjeringen, kan vi da forvente at partiet vil presse Erna fra Stortinget?