Innvandring

Innvandring utfordrer politikken – i Danmark tas et historisk brudd

Arbeiderpartiet er i fritt fall, deres sosialdemokratiske venner i Sverige det samme. "Den skyldige" er i hovedsak innvandringspolitikken. Og nettopp innvandringspolitikken har fått de danske sosialdemokratiene til å ta et dristig valg: De skiller seg fra de Radikale, et småparti med en for innvandringsliberal politikk som har fått altfor mye makt. Danske Socialdemokratiet går til valg som en ren S-regjering. Tør Ap hoppe etter søsterpartiet i Danmark?

Endringer fra forrige måned (fFaksimile fra NRK)

Arbeiderpartiet (Ap) gjør igjen en svært dårlig på meningsmåling, denne gangen utført for NRK (Norstat). Fra forrige måned har Ap gått ned fra 26 til 23,4 prosent. Fra valget 2017 (27,4) er nedgangen på 4 prosentpoeng.

Også Fremskrittspartiet (FrP) har nedgang, fra 15,9 til 13,1 prosent. I valget 2017 endte FrP på 15,2. De øvrige partiene kan kvittere ut oppgang (spesielt Høyre, som hadde 25 prosent i valget 2017 og nå 27,6) eller stillstand (Senterpartiet, Sp, som for øvrig kan notere oppgang fra valget 2017, da de fikk 10,3).

Mer interessant er det at Høyre henter mange velgere fra gjerdet – og regjeringspartner FrP. Hele 34.000 velgere som stemte FrP sist, har nå valgt seg Høyre. Derimot henter Høyre ingen velgere fra opposisjonspartiene. Så mens Høyre stadig vekk kan høste regjeringsgevinst, må FrP bite i det sure eplet – hvilket partileder Siv Jensen ikke gjør. Eller kanskje riktigere, hvilket finansminister Siv Jensen ikke gjør:

– Jeg tar denne målingen med ro. Frp har ligget rimelig stabilt på et høyt nivå etter valget, og jeg tror mange ser at Norge styres trygt og godt med Frp og ikke-sosialistisk regjering, sier hun til NRK.

Så mye var altså de 34.000 eks-FrP-stemmene verdt for en partileder som ser ut til å velge finansministerposisjonen. Like galt for FrP er det at 30.000 har satt seg på gjerdet, mens 16.000 har gått til Sp. Dog kan FrP kvittere med at de har hentet inn nesten 14.000 velgere fra Ap. Venstre har derimot hatt liten eller ingen velgergevinst av å ha gått inn i Regjeringen.

Ille er det også for Ap. Partiet lekker som en sil, særlig til SV (48.500) og Rødt (28.000). Rødt henter også stemmer fra SV, Sp og MdG, og kan nok kåre seg selv til denne meningsmålingens vinner på venstresiden.

Dette gir at H/FrP/V-regjeringen ikke har flertall, selv ikke med KrF. Men for Ap blir ikke hodepinen mindre: For flertall trenger Ap både SV og Sp – og Rødt og MdG, alternativt KrF for sistnevnte, men de må jo først finne seg selv – og det bør de snart gjøre. KrF er med dette (3,8 prosent) under sperregrensen for femte måned på rad.

Problemene synes altså å tårne seg enda mer opp for Ap, mens FrP tusler nedover på meningsmålingen. For begge partiene kan problemene forklares med innvandringspolitikken, om enn på ulik måte.

Innvandringspolitikken som den skyldige

Arbeiderpartiets krise, utover at Støre selv kanskje ikke alltid holder seg med det beste mannskapet, forklares gjerne med intern uro, ikke minst etter Metoo-oppryddingsproblemer spesielt opp mot Trond Giske, som gjør at partiet ikke får ro til å løfte frem sine politiske saker. Intern uro er det sikkert, der som i de fleste andre partier, men Aps problem i så måte er også alle lekkasjene, sist nå med Ingunn Yssen som «måtte» sykmelde seg etter angivelig å ha fått kjeft av sjefen.

Men hvor mye mer ro det blir i Ap ut fra politikken de fronter, kan det jo også stilles spørsmål ved.

Der Ap mislykkes mest, er som opposisjonsparti. Det er en rolle partiet er lite kjent med og som de behersker dårlig. Jonas Gahr Støre har siden han kom inn i partiet vært tildelt maktsposisjoner, men som partileder må man også ha strategiske evner for å posisjonere seg i maktsystemet. Her synes Ap å ha valgt en strategi som tilsier at det er viktigere å stikke kjepper i hjulene for Regjeringen enn å fronte egen politikk. Det ser vi i innvandringspolitikken, som også Listhaug-saken var en del av.

Ap, i alle fall deler av Ap, har skjønt at for å vinne valg må man ha en restriktiv innvandringspolitikk, i Aps versjon «streng og rettferdig». Så de har sendt Masud Gharahkhani ut i krigen for å fronte FrPs innvandringspolitikk som sin egen. Ved å stjele FrPs politikk, dog med andre – og selvsagt, «bedre motiver» – enn FrP, var nok planen å lage problemer internt i Regjeringen, særlig med Venstre på regjeringslaget, samtidig med at Ap skulle få mer eierskap til politikkområdet. Ved å kvitte seg med Sylvi Listhaug kunne dessuten Ap «bevise» at de hadde helt andre motiver i innvandringspolitikken enn FrP.

Hvordan har så det gått? Tja, så der. Listhaug klarte de å degradere, men de hadde glemt noe viktig: Gharahkhanis retorikk kan i mange tilfeller forveksles med Listhaugs, som igjen har skapt internt splid i Ap. Så står Støre der igjen, og prøver å gjøre alle i partiet til lags. Da blir innvandringspolitikken den ene dagen restriktiv, den andre dagen liberal. Konklusjon: Tåkefyrsten Støre, og flere og flere begriper ikke hvor partiet vil. Da går velgerne enten til innvandringsliberale partier som SV og Rødt, eller til innvandringsrestriktive FrP, alternativt det nasjonalromantiske Sp.

Så er det innvandringsrestriktive FrP ikke like restriktiv i Regjering. Mange av FrPs velgere er svært skuffet over hva partiet får gjennomslag for i innvandringspolitikken, og for så vidt også i andre viktige saker som for eksempel for svak prioritering av Forsvaret (sistnevnte gjelder ikke minst nordpå, der Forsvaret tappes, noe som går ut over både sikkerhet og tap av arbeidsplasser). Men det er nå en gang slik at FrP har størst eierskap til innvandring, så det er her velgernes forventninger er høyest. Da hjelper det ikke at det er Høyres, og Venstres, politikk som vinner mest frem. Ett eksempel i så måte er at FrP prøver å skryte av at det har fått gjennomslag for nikab- og burkaforbud, men det er et puslete forbud all den tid det er begrenset til «undervisningssituasjon». Danskene smekket for øvrig til omtrent samtidig med et slikt forbud i det offentlige rom.

Det vi hører nå om innvandring her på berget er «det store integreringsløftet», som endog frontes av Høyres Jan Tore Sanner – som aldri har hatt puselankene sine i innvandringspolitikken, og som vi med høy grad av sikkerhet kan slå fast er et luftslott. For hvorfor skulle denne Regjeringen få til integrering når ingen andre land i verden har klart det? For «alle» vet hvordan integreringen kan bedres, det er kun ved en særdeles restriktiv innvandringspolitikk og ved strenge konsekvenser for ikke å oppfylle eller bryte samfunnskontrakten. Vil vi noen gang høre Høyre eller Venstre si, langt mindre gjøre, noe slikt? Nei, det vil vi ikke, men vi forventer det av FrP, men det kan ikke FrP som regjeringspartner. Men de kan partiet som stortingsparti, og her står partileder Jensen i samme problemer som Støre. Hvordan prøver så Jensen å posisjonere seg og partiet i maktsystemet? Spørsmålet er også hvor lenge FrPs stortingsgruppe forholder seg lojale til regjeringsprosjektet – hvis ikke deres viktigste saker vinner frem.

Da kan løsningen være at FrP, noe neppe finansminister Jensen ønsker, går ut av Regjeringen, mens Ap må stake ut en ny kurs for å vinne makt. I så måte kan det forestående valget i Sverige og de danske sosialdemokratenes oppsiktsvekkende kursvalg være svært interessante.

Svensk krise

Arbeiderpartiet har over flere tiår sett til sitt politiske søsterparti i Sverige, Socialdemokraterne (S). Men med Stefan Löfven ved roret går det dårlig – og igjen er det innvandringspolitikken som er den skyldige. Det går ikke an å forklare seg bort fra, all den tid innvandringsrestriktive Sverigedemokratene (SD) fosser frem.

SDs Jimmi Åkesson kan fortsette å smile bredt

Så har da også alle partiene gjort hva de kunne for å holde SD ute i kulden, uten at velgerne lar seg skremme. Høyres søsterparti, Moderaterna, prøvde seg på et taktisk «samarbeid» da SD på meningsmålingene i januar 2017 var Sveriges nest største parti. Men ingen, selv ikke SD, skjønte hva M inviterte til. Samtidig ble de øvrige partiene – og mediene – i harnisk, fordi invitasjonen innebar at SD kunne komme inn i den politiske varmen. For tenke seg til: Likebehandling av et Sveriges største partier, slik går bare ikke an i det svenske demokratiet. Men M kan ha tjent på litt mer åpne armer, for partiet har siden holdt seg rimelig greit på meningsmålingene. På den nylige SCB-opinionsmåling lå M på 22,6 prosent, og er igjen Sverige nest største parti. For øvrig må en «sjokkmåling» fra den videregående skolen i Kristianstad, Österänggymnasiet, ha skremt vannet av de øvrige partiene: Her fikk SD nesten 60 prosent av stemmene – og det fra de unge.

Siden det bare er tre måneder til riksdagsvalget har statsminister Löfven innsett at det ikke går å overse SD fullstendig, derfor så vi for kort siden den første debatten mellom Löfven og SD-leder Jimmi Åkesson. I tillegg deltok M-leder Ulf Kristersson.

– Det är första gången som Jimmie Åkesson och Stefan Löfven möts i en duell och med tanke på det politiska läget så är det väldigt spännande. Det har varit en krisartad opinionsutveckling för Socialdemokraterna under våren samtidigt som Sverigedemokraterna lyft i opinionsmätningarna. När Mona Sahlin var partiledare för Socialdemokraterna mötte hon Jimmie Åkesson i en duell. Sedan dess har det inte blivit några fler dueller mellan S-ledaren och Åkesson, sa SVTs innenrikspolitiske kommentator Mats Knutson.

Etter debatten konstaterte samme Knutson at «kvällen blev jobbig för Löfven när två av hans stora motståndare klarade sig bättre», ikke minst relatert til den i «särklass hetaste frågan»: migrasjon, samt kriminalitet – som jo også henger sammen.

Löfven klynger seg nok til håpet om at den rødgrønne regjeringen, S sammen med Miljøpartiet de grønne (MP), skal oppleve et mirakel på valgnatten. Men også MP faller som stein, og er nå nede på 4,3 prosent. Så er spørsmålet om S klarer å hanke inn flere partier i en eller annen regjeringskoalisjon.

Innvandringspolitikken teller altså mer enn miljøpolitikken, også i Sverige. Det har det danske sosialdemokratiet skjønt, og har tatt et oppsiktsvekkende valg.

Historisk brudd i dansk politikk

For noen dager siden holdt sosialdemokratenes leder, Mette Frederiksen, en oppsiktsvekkende tale. Her fortalte hun at partiet bryter den politiske symbiosen med Radikale Venstre, som har vært deres regjeringsbånd i 25 år, melder Berlingske. Ved neste folketingsvalg, som er til neste år, vil Socialdemokratiet (S) gå til valg på å danne regjering alene. 

Mette Fredriksen

Socialdemokratenes leder Mette Frederiksen har tatt et dristig valg

Forklaringen er enkel: Frederiksen har skjønt at S, eller noen andre, ikke kommer til å vinne noe valg i Danmark på en liberal innvandringspolitikk. Hun vil ikke la partiet komme i regjeringsposisjon der det må forhandles om en liberalisering av innvandringspolitikken for å tilfredsstille de Radikale (R).

For akkurat det skjedde i 2011, da den daværende S-leder, Helle Thorning-Schmidt, måtte ete kameler på tvers på grunn av R. I valgkampen dette året turnerte Thorning-Schmidt rundt med budskapet om at hun ville regjere etter de avtaler som var gjort mellom S og Socialistisk Folkeparti (SF). For i disse planene kunne «det ikke endres et komma», banket hun i bordet med. Men etter valget endte det med at R-leder Margrethe Vestager tvang Thorning-Schmidt på et ydmykende tilbaketog. Prisen måtte de betale i folketingsvalget i 2015, der blå blokk seiret, dog med minst mulig margin (90 mot 89). VLAK (Venstre+Liberal Allianse+de Konservative)-regjeringen ble dannet, der Dansk Folkeparti (DF) valgte å stå utenfor. For S betydde tapet av regjeringsmakt at Thorning-Schmidt gikk av og inn kom Mette Frederiksen. Da flyttet også Frederiksen partiet i en mer innvandringsrestriktiv retning. I et intervju med Berlingske den gang fortalte hun at det også hadde vært en personlig reise.

Etter utmeldingen fra S-leder Frederiksen var de Radikale raske med å svare med at en eventuell S-regjering ikke kan forvente deres støtte hvis ikke de får en finger med i innvandringspolitikken. Det kom nok ikke bakpå S-leder, men hun antar nok, antakelig med rette, at folk flest vil sympatisere med en skilsmisse fra R. For det har mer enn en gang vært diskutert hvilken legitimitet det er med at småparti som de Radikale (som fikk 4,6 prosent i 2015) skal ha så mye makt. Og det lyder jo mistenkelig kjent jamført med norsk politikk.

Og kommer Nye Borgerlige inn i Folketinget ved neste valg, som mye kan tyde på, vil Folketinget bestå av 10 partier. Da kan det bli mange kompromisser i ulike retninger. (Vi kommer for øvrig snart med et lengre intervju av lederen for Nye Borgerlige, Pernille Vermund).

Frederiksen valg blir også møtt relativt positivt fra de andre partiene, selv om de øvrige partiene i rød blokk ikke er spesielt begeistret for at S vil føre en innvandringspolitikk sammen med eller med støtte fra blå blokk – og innvandringrestriktive DF.

Og nettopp DFs leder, Kristian Thulesen Dahl, er særlig glad for sosialdemokratenes farvel til R. Han har over tid drømt om en ny akse i dansk politikk, bestående av DF, Venstre og Socialdemokratiet. Bruddet med R vil gjøre det enklere å styrke samarbeidet med S, og samtidig gjøre det enda mer sannsynlig å få gjennomslag for DFs politikk, sier han til Berlingske. Og det selv om DF fortsatt peker på Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen som statsminister, og hvor DF nå har sagt at de er parat til å gå inn i en eventuell ny regjering ledet av Venstre.

S-Frederiksens dristige beslutning blir nok nøye vurdert av Støre og Ap. De ser selv hvor veien kan ende opp i Norge. Seirer rød blokk ved neste stortingsvalg (2021) kan vi sitte med en regjering som har et (sterkt) svekket Ap og som gir småpartier som MdG, Rødt og SV betydelig makt. Da vet vi også at innvandringspolitikken vil bli liberalisert – som et flertall av velgerne ikke liker, og dermed vil flertallet av stemmene gå til blå blokk. Men kanskje ikke til FrP, all den tid partiet ikke setter markante fotavtrykk på innvandringspolitikken i dagens Regjering.

Hvis Socialdemokratiet lykkes med sin strategi i valget 2019 tror jeg sjansene er store for at Ap tar sats og hopper etter. Det kan avlede betydelige endringer i det norske politiske landskapet.