Overskrifter (nyhetssøk)

This is Norway!

Norge er det eneste landet i Europa hvor over halvparten av befolkningen mener at egen kultur er bedre enn andres. Ja, selvfølgelig, det er da også derfor vi har innrettet oss slik vi har!

Pew Research Centers nye studie viser at over halvparten av Norges befolkning mener at vår kultur er bedre enn andres. Således sier 58 prosent seg enig i påstanden: «Folket vårt er ikke perfekt, men vi har en kultur som er bedre enn andre».

Hva ellers, liksom….?

Ja, selvfølgelig synes vi det, og det skulle bare mangle. Det er alltid en grunn til at man innretter seg som man gjør. Borte er det stedet du oppfører deg annerledes og lever etter andre regler; hjemme er det stedet du er fullstendig komfortabel og lever etter dine egne regler. Borte har du på deg bukser som strammer og sitter pent rett opp og ned i sofaen; hjemme er det på med joggebuksen, rulte seg til i sofaen og slenge bena på bordet. Dette er i grunn en allmennmenneskelig greie: Det er derfor nesten alle land/folkegrupper har sine varianter over ordtaket Borte bra, hjemme best.

Æsj, nordmenn er så overlegne, ass!

Og her hjemme har vi faktisk innrettet oss såpass godt at flyttestrømmen går til, ikke fra.

Landets kulturrelativister har tilsynelatende fått åndenød av resultatet, og mediene velger selvfølgelig å fremstille det hele som noe negativt: 58 prosent føler seg overlegne, må vite! Æsj, noe så teit!

Men nei, de gjør ikke det, det fremgår klart av PEWs studie at man ikke anser hverken eget folk eller egen kultur som perfekte på noen måte – og godt er jo det, for tror man at en selv eller ens tilværelse er eller blir perfekt, ender man som regel som et bittert skuffet menneske – bare at man trives best hjemme. Og det er ikke så grusomt rart som det kan høres; også kulturrelativister og journalister reiser hjem etter den årlige vinsmakingsferien i Toscana eller på fjerne, eksotiske steder de ikke risikerer å treffe for mange innavla nordmenn. Hjem der altså, og det er åpenbart ikke Toscana eller fjerne, eksotiske steder. Det er den hjemslige steinrøysa, som formelig kryr av innavla nordmenn.

Joda, vi har en kultur!

Det skyldes at i motsetning til hva alskens kulturrelativister har fått statstøtte for hevde – i alle kanaler – så har nordmenn en distinkt kultur. Det har de ikke!, remjer kulturrelativister, og kommer med det uslåelige argumentet at alt vi har i Norge og som vi setter pris på, det har’em i utlandet også, for mye av det vi har kommer derfra. Nemlig! Og selv Hellas har geitost, bare så du vet det!

Det har de selvfølgelig rett i, men det er ikke fenomenene eller gjenstandene i seg selv som er kultur: kulturen er derimot avgjørende for hva du gjør med dem/det. To identiske fenomener som treffer to ulike kulturer, kommer ikke ut som identiske i den andre enden. Den ene kulturen vil ha behandlet fenomenet og gjort det til sitt på sin måte, den andre på sin.

Hvis den i det hele tatt tar til seg ting fra utlandet, da. Det er nemlig ikke alle kulturer som gjør det. Norges og Europas kulturer har imidlertid aldri vært blant dem.

– Tallene reflekterer en utbredt norsk selvgodhet, som har styrket seg etter at Norge er blitt et absurd rikt land, mener professor Thomas Hylland Eriksen ved Universitetet i Oslo.

Jada, det er nordmenn helt sikkert. Norsk kultur og folkelige egenskaper er nå en gang norsk kultur og folkelige egenskaper på både godt og vondt. Å forholde seg til gode og dårlige sider ved egen kultur – være stolt av og ville bevare de gode/innse og akseptere det dårlige – er forresten et meget heldig, og relativt sjeldent kulturtrekk. For det første får man et rimelig avslappet forhold til at andre påpeker dårlige sider, hvilket demper krenkelsesparatheten, samtidig som det fremmer evne til bearbeidelse og endringsvilje. Det er ikke alle kulturer som har det trekket heller, for å si det mildt.

Hylland Eriksen er for øvrig selv norsk, så helt fri for selvgodhet er neppe han heller.

Men når han hevder at det skyldes rikdom, tar han feil. Norges materielle rikdom demonstrerer istedet at der foreligger en spesifikk kultur, for hva har vi gjort med den? Jada, vi fant olje og det var et slags lykketreff. Og hva gjorde vi med pengene? Vi bygget en av verdens største og mest generøse velferdsstater, bygget ut skoler, helsetjenester og infrastruktur til det felles beste. Vi har brukt ufattelige summer på flyktninger og asylsøkere og integreringen av disse. Vi har gitt like ufattelige summer i bistand til andre land. De siste to vekslende hell, men viljen har vært tilstede og våre lederes høystemte ord er alltid blitt fulgt av kontante midler for å gjennomføre løftene.

Kultur er avgjørende for hva man gjør

Som land har vi masse penger på bok og likevel aksepterer vi fredelig et nokså høyt skattetrykk for en omfattende fordelingspolitikk for at fellesskapet skal ha best mulige forutsetninger.

Det finnes en rekke andre land som har hatt samme lykketreff som Norge: de fant oljefelter på eget territorium. Hva har de gjort med pengene? Tja, de ledende kleptokratene og deres utvidede familier har milliarder på bok i Sveits og privatfly i assorterte farger, landets øvrige eliter velter seg i penger og drar på shopping i Paris, mens folket stadig er analfabeter, har dårlig tilgang på helsetjenester og til tider sulter. Korrupsjon og nepotisme er ekstremt utbredt. Vold hører til dagsorden, fengsling og tortur av politiske fanger er ikke uvanlig og noen av disse landene henretter fremdeles folk offentlig på torget.

Hva kommer det av, mon tro? Tilfeldigheter eller en Styrelse Fra Oven? Nei, det skyldes kultur.

Kultur er grunnleggende for sosialiseringen av an befolkning. Kristendommen dempet og forsøkte å utrydde vikingtidens klanmentalitet, hvilket etterhvert gjorde det mulig å bygge en nasjonalstat. Denne nasjonalstatens kultur er grunnen til at vi har brukt store deler av rikdommen vår til å bygge en velferdsstat til beste for alle. En fisker i Oslo føler solidaritet nok til å betale skatt for at en fremmed akademiker som insisterte på å studere statsvitenskap, også på skattebetalernes regning, i hjemkommunen i Finnmark og ikke får jobb, skal ha noe å leve av. Vi stoler ganske enkelt på, ikke alltid med rette, at myndighetene bruker våre penger på vårt felles beste. For å få til slikt, må du i utgangspunktet ha en tillitskultur. Tillit er nemlig ikke noe vi blir født med, vi blir sosialisert inn i den. Vi blir heller ikke født som demokrater som løser problemer og interessekonflikter ved fredelig, om enn hissig, ordskifte – ikke vold. Dette blir vi også sosialisert til. Denne sosialiseringen skyldes utelukkende kultur; selv ikke nordmenn blir født som altruister, selv om det ofte kan høres slik ut på virkelighetsfjerne liberalister.

…og hva man ikke gjør

Prøv det samme i klanssamfunn og se hvordan det funker. Si til en somalisk klanleder at hans klan bør gi fra seg litt av eget overskudd til en fremmed klan i en annen del av landet som sulter og han vil antagelig le så vi hører det helt hit. Så vet vi da også at det er tilnærmet umulig å bygge skoler og sykehus som er felles for alle, for så snart bevoktningen er borte, forsvinner alt som ikke er skrudd fast og/eller umulig å få med seg. Ingen klaner står fredelig og ser på at rivaliserende klaners barn får skolegang, selv ikke når det også gagner deres egne. Dette er også kultur, og det later ikke til at noen av disse landene har tenkt til å endre den med det første.

Norge har en over tusen år gammel kultur og selvfølgelig er den ikke statisk, den er i konstant, men langsom – før, i alle fall – forandring. Det som treffer oss fra utlandet går i gjennom en prosess i den malen som allerede foreligger. Det vi liker og som kan tilpasses vår foretrukne samfunnsinnretning, våre holdninger til rett og galt, utviklet gjennom tusen år, blir beholdt. Det vi oppfatter som dårlig blir enten forkastet eller radikalt endret. Sånn har det vært og sånn vil det mest sannsynlig forbli i overskuelig fremtid. Intet menneske, intet land, ingen folkegruppe og ingen kultur er et ubeskrevet blad. Alt blir tolket og behandlet gjennom øynene som ser.

De som føler at vi burde tolke alt gjennom andres briller, slik kulturrelativister ofte føler at vi bør, kjemper en tapt sak. Og man kan jo spørre seg: hvis de virkelig mener at alle kulturer er like bra og at alle helst bør slutte å være så «eurosentristiske» og heller tolke verden utfra et f.eks. somalisk eller pakistansk perspektiv, hvor gjør de det da aldri selv? Somalia eller Pakistan er bare en flyreise unna, og siden alle har føtter, ikke røtter, og alle skal kunne bosette seg akkurat der de vil, er det vel ingenting som hindrer dem i flytte til de lovede land?

Hjemmeavla kulturrelativister

Men det gjør de ikke. De foretrekker hjemlandet sitt de også, og det har neppe noe med klimaet og de 10-12 lange, deilige sommernettene vi har her til lands å gjøre. Sannsynligvis er det av akkurat samme årsaker som de forsmedelige 58 prosentene: de føler seg mest hjemme her, i sin egen kultur – som de riktignok hevder at ikke finnes – selv om de ikke liker å gå på ski, avskyr bunad og ikke kan fordra geitost.

Disse tingene er nemlig bare overfladiske kulturtrekk. Kultur er alle de udefinerbare tingene du aldri tenker over i hverdagen. Språk, koder, kontekst, humor, felles historiske og folkelige referanser, ting som kort og godt er så internalisert at du aldri tenker over det. Likevel er du umiddelbart en del av det, du kjenner det øyeblikkelig igjen og du forstår det fullt ut, selv om du ikke nødvendigvis er begeistret for det. Du vet bare instinktivt hva du har med å gjøre fordi det nettopp er din og ditt hjemsteds kultur, som du er 100 prosent sosialisert inn i.

Det har sikkert vært kjempegøy for kulturrelativister å dukke ekle, selvgode nordmenn i årene som har gått, men nevneverdig gunstig for integrering av innvandrere har det ikke vært. Hvem gidder vel å sosialisere seg inn i en kultur som ikke finnes, alternativt er dårlige greier? Relativistene er imidlertid like hjemmeavla som oss andre og det skal de nok bare være glad for. Her kan de for eksempel fritt gjøre narr av, degradere, idioterklære og skjelle ut befolkningen uten risiko for å bli steinet.

Men til tross for at de har gnagd og gnagd på sine egne livsvilkårs fundament, har de ikke lykkes. Selv med vinden i ryggen, ekstraordinært moteriktig som slik relativisering og provinsiell overfladiskhet har vært siden 90-tallet. Nå blåser det motvind, og PEW-målingen er bare et av mange tegn på det. Derfor er det grunn til å være ekstra stolt og glad for å være norsk idag.

Pew Reseach Senter: Being Christian in Western Europe