Ap-lederen Jonas Gahr Støre var ute i kjent stil nylig og trakk ABB-kortet for alt det er verdt. Det var bare så synd for Støre at han ikke hadde gjort hjemmeleksen sin. Ikke et eneste muslimsk trossamfunn har blitt endevendt av myndighetene etter at personer med åpen tilknytning til slike trossamfunn har begått vanvittig terror. Noe altså Støre mer enn antydet ville ha vært reaksjonen dersom en muslim begikk terror.
Støre fortalte at han hadde en «vond følelse» etter 22. juli:
– Jeg gikk med en vond følelse, for jeg er helt sikker på at hvis det hadde vært en annen type attentat der gjerningsmannen var muslim og hadde vært aktiv i en menighet, ville det kommet krav om at den menigheten måtte bli endevendt. Det ble ikke gjort med Frp etter 22. juli (Dagens Næringsliv 25. desember, bak betalingsmur, og min uthevelse).
Så hadde Støre «glemt» at eksempelvis den moskeen i Norge med flest kjente terrorister på innsiden, Rabitamoskeen, aldri har vært gjenstand for noe som helst endevending.
Neste ut er Kai Eide, tidligere Høyre, nå medlem av Arbeiderpartiet, og toppdiplomat gjennom en årrekke, sist som ambassadør i Sverige. Eides utspill mot Listhaug er om mulig enda mer hjelpeløst og faktuelt på viddene enn Støres angrep. Men vi får tro han var ved sine fulle fem da følgende falt fra munnen hans:
– Min bekymring handler ikke bare om asylkampen og noen afghanske ungdommer. Dette er en del av en større verdikamp, som handler om grunnpilarer i vårt vestlige demokrati – som ytringsfrihet og rettssikkerhet. De er nå under sterkere press enn på lenge fra populistiske strømninger, sier Eide (mine uthevelser).
Kjære Kai Eide, la oss minne deg eksempelvis om følgende: 100 000 menn og kvinner patruljerer det offentlige rommet i julen i Frankrike for å beskytte befolkningen mot terror. Hvem er de potensielle terroristene? Kan de kobles til en innvandring uten en forhåndsanalyse av potensielle konsekvenser, tro?
Har vi i nyere europeisk historie sett en hardere kamp mot ytringsfrihet og rettssikkerhet, mot grunnpilarene i våre demokrati, enn nå? Nei. I det landet Eide inntil ganske nylig representerte Norge – Sverige – fortelles det fra politihold at de engang ikke har kapasitet til å etterforske voldtekter av tre år gamle barn. Ved et sykehus i Stockholm ankommer to jenter og kvinner daglig – voldtatte. Tror Eide at mye av dette kan ha en sammenheng med innvandring fra ekstremt patriarkalske kulturer? Nei, han gjør vel ikke det. For det ville forstyrre verdensbildet til en mann som har spist kanapeer og drukket bobler gjennom et langt yrkesliv?
La oss ta en liten sjekk på ytringsfriheten. Spør Lars Hedegaard hvordan livet er der han bor nå med full politibeskyttelse etter å ha blitt prøvd terrordrept. Spør Lars Vilks om det samme. Og Kurt Westergaard. Alle prøvd drept – fordi de pirket på elefanten, islam.
Listen over hvordan ytringsfrihet og rettssikkerhet lever i en magrere tilstand nå enn før masseinnvandringen, kan lett fylle en hel bok. Jeg skal stoppe med disse på eksemplene.
Eide fremstiller seg selv som den gode. Den gode mot den onde, Listhaug. Men hans verdensbilde er gått ut på dato. Bildet er en verden av i går. Eide er arketypen på hva Terje Tvedt avdekker i sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet: Moralisering over svært kompliserte spørsmål, der det hele ender i denne oppdelingen i «de gode versus de onde».
Eide er selve problemet. Det er han og hans like som jobber for å snevre inn ytringsfriheten. Eide og hans like kjører nemlig konstant et moralsk patos i front, som et skjold, for slik å prøve å frariste andre legitime, faktuelle argument. Det er rent føleri, kjemisk fritt for fakta på bakken. Eide går nemlig ikke inn i en eneste reell problemstilling i et forsøk på å argumentere utfra tilgjengelig kunnskap og statistikk. Det kan aldri bli nok. Nok ikke-vestlig innvandring. Vi blir aldri gode nok. Og det settes selvsagt aldri et tak for hvor mange man mener skal kunne komme hit, hvert eneste år, eller hvilke økonomiske kostnader Norge vil makte å påta seg. Det er den totale ansvarsfraskrivelsen som råder. Den totale. Og den fungerer særdeles splittende i folket.
Det er Kai Eidene som har bidratt i høyeste grad til at politisk ledelse – uansett hvilken regjering – siste 40-50 årene har ført en politikk uten snev av gangsyn. Så tillater han seg å skyte på dem som trekker så godt de kan i bremsene for å bevare et land neste generasjoner kan klare å hamle opp med.
Jo flere angrep som nå kommer fra Ap-hold mot Listhaug og FrP, dess mer vann vil antakelig Ap-skuta ta inn. Vi vanlige dødelige forstår hvorfor det skrikes så høyt konstant. De skrikende kjenner nok at virkeligheten innhenter dem. I alle fall må det ha streifet hjernecellene deres at utviklingen i Norge og Vest-Europa ikke er av det helt gode.
Hvordan Ap skal klare å gjenopprette troverdighet, fremstår som nærmest en gåte i dag. La oss håpe noen ildsjeler i partiet klarer det, for et sterkt demokrati er avhengig av dyktige politiske ledelser i et spekter av partier.