| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Vold og overgrep > Sentrale debatter > Anooshe-saken: Brev fra Anooshe

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Anooshe Gholam
Svaneviken statlige mottak
6290 Eide
19/3/01

Hei! Jeg er en kvinne fra Afganistan, og gift med en afgansk mann, og har to barn. Jeg har reist fra mannen min tidligere, og bodde to månder i krisesenter i Kristiansand, nå bor jeg i hemlig adress langt fra Kr.sand.
Jeg er veldig redd, og føler meg i fare, og har mye problemer.

Jeg var 13 år da jeg ble tvangs gift med eksmannen min. Min familie og jeg ble tvangt for å gifte meg med han. Fordi min man og familien has, og hans sju onkler var det maktfull og rike folk i denne byen som vi bodde der. De var fra en stor, og rik, og militer, som alle dem var generaller, og jobbet i riering i Afganistan. Onkelen hans hadde makt i det nordlige delen i Afganista.

Da de sa at jeg møtte gifte meg med han, min far var uenig, og ville ikke at jeg skal gifte med han, min far hadde grunnen for å være uenig, første grunnen var det, at jeg var ei jente på 13 år, og kjennte ikke noe om ekteskap eller noe sånnt, og andre var det at han og hans familie var analfabet, og nesten hele byen visste at de hadde ingjen meneskehet og var som dyr. Onkelen til min mann har seks kone, og alle de har blitt som jeg tvangs gift med han, de tvanget og truet familie de jentene, og de hadde sagt at ”hvis familien er uenig, så de skal drepe dem”. Onkelen til min man hadde drept ei jentes far, som ville ikke at datteren skal gifte med han. Det er forferdelig i Afganitan, ærlig de er så streng mott kvinner. De som har makt, og penger, de bestemmer over andre folk.
Derfor, min familie var redd at kanskje min far også blir drept hvis han hdde sagt ”nei” til det ekteskap, eller jeg har blitt voldtokkt. Min mor og far har høye utdanelse, og faren min hadde apotekk, og har jobbet ca. 10 år i apoteket, og var lærer i universstet tidligere.

Jeg har vokst opp i en flink og snil familie, hvis min far hadd ikke blitt truet fra min mann og hans familie, ville han aldri gifte meg med han ”eksmannen min”. Men dessvere vi hadde ikke noe valg, og jeg ble gift med, en som hadd ingjen føleleser, ingjen ting i hodt sitt, og analfabet, som kan, ikke skile mellom rett og galt.

Den dagen var den verste tiden, og begynnelsen på et mørkt, smertefull, og hard liv for meg, og for min familie.
Han lå med meg uten at jeg ville det, jeg var bare 13 år gamel, og var ikke klar over alt dette, jeg finner ikke det ordene for å beskrive det harde og vanskelige ting, og det som har kjedd med meg. Da jeg bare bedd til Gud, at jeg ville dø, men Gud hørte ikke på meg, og ingjen andre heller, det var ingjen som kunne høre meg og kunne hjelpe meg og min familie. Mitt liv var som helvete. Han begynnt å slå meg etter to måndre fra brylupet vår.

Han har truet meg med åpen, og han har sagt at han skal skytte meg. Det er nesten åtte år jeg er gift med han, i det åtte år jeg har blitt mishandlet av han, hver eneste dag hadde jeg sører i min kropp, han slå ikke bare meg han mishandlet min små søskene også. Han var sint på min far og meg, fordi min far likte ikke ham, og var motsat med vårt ekteskap. Derfor mannen min sa alltid at han skal drepe min far eller en av mine søskene. Han hadde sagt at han skal vise til min far at hvem er han og hans familie.

Jeg kan ikke huske en eneste dag som jeg har ikke blitt mishandlet av han. Livet mitt var en endeløs runddans av misbruk, juling, dytting. Jeg fryktet heletiden og var redd at han kommer en dag til å drepe meg, jeg kunne ikke sove om natten, og leve om dag i fred. Når han var ikke hjemme så da var hans familie som truet meg, og brødrene hans som slo meg. Jeg har mistet alle de gode ting, og glede, og det morsome tiden som en jente på 13 år opplever. Alt i mitt liv var bare sørg, og frykt.

Jeg hadde ingjen lov å gjøre noe, eller bestemme for meg selv, det var han som bestemte alt over meg. Jeg fikke lov å gå på skol. Jeg hadde ikke lov å treffe min familie. Min familie hadde heller ikke lov å komme på besøk hos meg. Da jeg var 15 år, fikk jeg første gutten min. Det var så vanskelig å oppdra et barn og passe på helt alene, men allikevel jeg passet på ham, mens jeg ble mishandlet av mannen min. Da andre dutten min ble fød, Da jeg ble veldig hard mishandlet, og fikk harde skadet i hele kroppen min, derfor gutten min ble fød tidlig enn det fødsels datoen.

Jeg tror sviger familien min hadde sitt hjert av stein, de hadde ikke kjærlig het, eller ingjen følelser mott hverander, og mott andre folk. De var umennekse….. Jeg har veldig langt og smertefull historie, men jeg kan ikke beskrive alt på norsk. Jeg har tenkt aldri på det at, jeg kan skile meg med han en dag, og kunne leve et nytt og, tryggt liv i fred.
Hvis jeg var i mitt land klarte jeg ikke å reise fra han, fordi i Afganistan har folk det verste kultur. De sier at de er muslimer, og det er islam, men det er ikke det. Jeg er en muslim kvinne, og har lest koran. Jeg vet hva Gud sier, men de har tatt helt feil. Det som de gjør alt er galt. Særlig denne måtte som de behandler kvinner. Kvinner har ingjen muligheter i mitt land. De har ikke love og ingjen muligheter for å skile seg, hvis de gjør det da blir de drept av sin ektemann eller hans familie.

Jeg tror at jeg er heldig som bor i et land som har menneskehet, og et land, der folk kan skile mellom rett og galt, og de er så snile og hjelpsom. Jeg er svært takknemlig av alle de som har hjulp meg og støtt meg.
Hvis jeg var ikke i Norge, da kunne jeg aldri flytte far mannen min.

Da vi kom i Norge hadde jeg ikke bestemmt meg å flytte fr ham. Jeg viste det at hvis jeg reiser fra han, skal han drepe meg, men jeg hadde tenkt å ta livet av meg selv for å få fred av alle de vondte, og det hard liv, jeg så ingjen utvei eller ikke noe løsning, og var helt håpløs.

Da vi bodde i motakk i Oslo, begynte han enda mer å slo meg, hver dag han slo meg. Og sa til meg, at må ikke tenke på at jeg i Norge, og jeg får fri, eller jeg bestemme for meg selv.
Han var mest opptatt av at jeg møtte ikke gå på skol, jeg møtte ikke snakke med mannfolk, jeg møtte ikke få venner, og ikke ha kontakt med nordmenn.

Jeg møtte gå med solbriller ut helle tiden, og jeg møtte ha skaut på meg, der for slo han hver eneste dag meg, og barna, og sa at vi møtte ikke fortelle om det til noen, og hvis han hører av noen noe om det han gjorde med meg og barna, da skal han kjære meg i små biter og kaste i søpel.
Jeg var veldig redd og kunne ikke si noe om ekteskapet mitt til noen, eller be noen til å hjelpe med.
Jeg levde en dødsom liv i mottaket hele dag og natt var jeg bare stengt på romet, jeg fikke ikke lov å gå ut eller snakke med noen.

Heterhvert begynte jeg på norsk kurs, da bodde vi i Kristiansand på motaket. Han følget etter meg når jeg var på kurs, han følget meg til og fra kurs hele dagen. Da jeg var på kurs traff jeg mange andre kvinner, og vi snaket sammen. Han var redd, fordi kanskje jeg treffer mange andre folk på kurs, og få mer opplysning om norske loven, og forlatte han. Da han mishandlet meg veldig hard, og jeg møtte fortelle han, hvem jeg snakket med på kurs og hva vi snakket om hverdag.

Han brennet meg med å kaste kokke vann på meg, og slo meg med en hard, tungt sykellås. Eller truet han meg med å drepe, hvis jeg prøver på noe. Hele tiden hadde jeg sører i kroppen min. Denne gangen han brennet meg jeg fikk store skader i armen og under armen, det gjorde så meg vondt, men jeg var nød for å være stille, jeg kunne ikke gå til lege eller jeg kunne ikke hville for noen minutter, jeg møtte gjøre hjemme arbeid, hente barna fra barnehage, lage matt.

Menes jeg var skadet og hadde vondt han slo meg igjen, da jeg orket ikke lengere, han mishandlet meg som dyr, eller vett ikke hva man kan kalle den, så jeg bestemte meg å reise fra han. Jeg tenkte bare på mine barna og meg selv og jeg tenkte ikke hva som kjer med familien min, og hva min manne tenket å gjøre med familien min.
Jeg viste at jeg får ikke fred av han i heletat men, jeg klarte ikke å leve på sånn møtte og jeg var glad hvis han hadde drept meg med en gang, det var bedre enn å dø hverdag.

Det var ikke lett å flytte far en sånn mann, men allikevel jeg gjorde det for mine banas skyld.
Da visste jeg ikke at jeg lar min familie i en stor fare. Nå prøver han å finne min familie, min far flyktett fra Afganistan på grunn av hans familie, og bor nå i Pakistan, men hans familie letter etter min familie hele tiden.
Han truer med å derepe min far eller mine brødre. Han sa til meg at jeg må tenke på framtiden min, han vil ta hevnen når og hvor som helst, fordi jeg har gjørt en stor feil. Og han sa at hvis jeg er glad i mine familie så jeg må komme tilbake hos han, men jeg ville ikke tilbake til det helvete hos han, og jeg vet at han vil drepe meg når han får takket i meg.

Han truer min far hver dag, og hans familie som bor i Pakistan de letter etter min far.
Jeg ser ikke noe løsning på dette. Jeg er veldig redd for å miste min familie. Jeg har snakket med politi, og med UDI, og de som jobb i denne mottaket som jeg bor, og jeg ba dem å hjelpe meg med den situasjonen som jeg er i. Men de sier at de kan ikke gjøre noe. Jeg vett ikke hva jeg skal gjøre og skal jeg be om hjelp, jeg lurer på hvorfor de forstår meg ikke, og hvorfor de vet ikke hvor vanskelig har jeg, og hvor tungt er det og bære så mange problemer helt alene og i et ukjent land.

Jeg hørt om du, og tenkt å skrive til deg og be om hjelp, jeg håper at kunne lese mitt brev og forstår hva jeg mener og hvor vanskelig har jeg. Jeg vil gjerne ta kontakt med deg for å få gode råd. Jeg er veldig redd både for mitt liv og familien min. Beklager hvis jeg har skrev noen ord feil, fordi jeg er ikke så flink å skrive på norsk.

Min adress er: Svanviken statlige mottak.
6490 Eide.

Jeg håper du kan holde mitt brev hemlig. Vær så snill og hjelp meg. Jeg vet at du kommer å forstår meg og mitt vondt fordi du er kvinne og sikert du er en mor. Og tenk hva min mor og far føler nå.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005