Rita Karlsen, HRS

De fleste husker vel at Amal Aden i fjor sommer gikk ut i flere artikler i Klassekampen og en reportasjeserie i Dagbladet med påstander om HRS generelt samt Hege Storhaug og undertegnede spesielt. Adens påstander var ikke bare hinsidige og svært graverende, i tillegg kom det nye påstander hver gang hun fikk tilgang til media.

Påstandene fikk en rekke ledende politikere, og ikke minst HRS selv, til å etterspørre en granskning. Daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet tok heldigvis påstandene alvorlig, og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i oppdrag å ”vurdere kritikken som er blitt rettet mot HRS i sommer” (som IMDi skriver i e-post til HRS). 

Aden gikk også til anmeldelse av HRS, men da ikke for alt det vi angivelig skulle ha utsatt henne for, men nettopp fordi vi hadde tatt skjulte lydopptak (som daglig leder informerte jeg henne om lydopptakene på e-post flere måneder før hun gikk ut i media med påstandene). At anmeldelsen ”kun” handlet om lydopptak sier vel sitt, men anmeldelsen ble dessverre henlagt.

Det er vel ikke å ta hardt i å karakterisere IMDis granskning som slett arbeid. For det første fikk ikke HRS tilgang til alle beskyldningene som Aden fremmet, men fikk beskjed fra IMDi at ”det stort sett var det som sto i media”. Vi hadde ett møte med IMDi (august 2009) der vi ble bedt om å gi ”vår vurdering av saken” og hva som kunne være Adens motiv. Som alle skjønner er noe av det mest kompliserte en kan utsettes for, å skulle motbevise noe som ikke har skjedd, og bedre blir det jo ikke når vi faktisk ikke fikk vite hva hun faktisk hadde påstått overfor myndighetene. Men heldigvis hadde vi lydopptakene - som IMDi har lyttet til.

Det hører med til historien at vi ikke fikk noe referat fra møtet med IMDi for godkjenning, før hele utkastet til rapport ble sendt til oss og Aden før jul.

Siden prosessen i utgangspunktet var noe frynsete, ba vår advokat John Christian Elden om å få oversendt mandatet for granskningen av IMDi, der Elden henviste til formelle krav knyttet til slike granskninger. Men etter langt tid og purringer var beskjeden fra IMDi at det ikke var noen granskning. For oss ble det jo da interessant å få vite hvilken status rapporten om HRS da hadde, men det har IMDi aldri villet svare på – så det vet vi fortsatt ikke.

Rett før jul 2009 kom det altså et utkast til en rapport fra IMDi, og utkastet var sjokkerende lesning. Ikke bare fordi IMDi i hovedsak har klippet og limt negative kritikk fra media bak til 2002 (ja, nå var media helt greit for IMDi?), men også i et sammensurium av HRS og Hege Storhaug. At (negative) anmeldelser av Hege Storhaugs bøker (som hun har hatt permisjon fra HRS for å skrive) siteres i en rapport om HRS, vitner om dårlig dømmekraft fra IMDis side. Dessuten ble vi jo svært overrasket over at IMDi, når de har fått i oppdrag å vurdere kritikken fra Amal Aden sommeren 2009, går tilbake til 2002 – dertil uten at vi blir informert om det. Hadde vi vært kjent med det, ville vi selvsagt fremlagt dokumentasjon og vitner som kunne avvise de medieoppslag som IMDi benytter som sannhetsbevis. I Aftenposten i dag heter det for øvrig at tidligere beskyldninger om HRS er ”gjennomgått av IMDi”, men det er feil. IMDi siterer direkte fra media. Men hvor mye tid skal en bruke på noen som ikke opptrer uhildet, men som heller synes politisk orientert?

Jeg er den første til å understreke at å se seg nødt til å ta lydopptak av samtaler med Aden, var et dramatisk skritt og meget ubehagelig. Men lydopptakene eksisterer og bevitner at Aden ikke snakker sant. Var det ikke sannhetsgehalten i de spektakulære påstandene om HRS som IMDi skulle vurdere? Men dette passer kanskje ikke med IMDis kart? Da blir jo spørsmålet hvordan statsråden i BLD, Audun Lysbakken (SV), har tenkt å forholde seg (integreringsfeltet er som kjent overført til BLD).

Kanskje det er blitt slik at en må være mørk i huden for å ha rettssikkerhet i dette landet? I alle fall har Lysbakken langt på vei ”gått god for Aden”, da hun er en av dem Lysbakken har valgt til sitt kvinnepanel.

I lydopptakene fremmer Aden (igjen) en rekke påstander om graverende forhold og om grov kriminalitet blant profilerte navngitte organisasjoner og enkeltpersoner, og eksempelvis graverende forlag i Aschehoug forlag, informasjon som vi vanskelig kunne tro på. Noe av dette formidlet vi konkret til Aftenposten, men Aftenposten fant det ”problematisk å gjengi nye beskyldninger”. Det i seg selv er interessant, da dette i så fall er ”beskyldninger” som kan dokumenteres både i lydopptak og på e-post. Vi registrerer derimot at deler av media ikke finner det spesielt problematisk å gjengi Adens grove og udokumenterte påstander. Slik sett er hva Aden påstår ikke så interessant, det interessante er at media og IMDi videreformidler slike påstander uten dokumentasjon. Det er tydeligvis ”god folkeskikk”? Vi er for øvrig fullt klar over at alle Adens påstander verken lar seg bevise eller motbevise, men desto viktigere blir det da å søke bevis der det kan fremskaffes.

Jeg vil også poengtere at vi jobbet sammen med Aden på svært så sensitive saker knyttet til kjønnslemlestelse, der det også forelå en rekke politianmeldelser fra vår side. Derfor måtte jeg som daglig leder ta de avdekkede løgnene fra Aden særdeles alvorlig. Hennes troverdighet var helt avgjørende for vårt prosjekt. Jeg minner også om at det er de tre siste samtalene med Aden (ett møte og to telefoner) som er tatt på lydopptak, hvilket vel sier noe om at hun skjønte at vi skjønte. Troverdigheten hennes var således ”sjekket” på forhånd, lydopptakene var bevisene, det som kunne ”fange fortiden”, hvis det i etter tid skulle bli noe bråk (som det jo også ble). Man tar ikke lydopptak ut av det blå, det må foreligge alvorlige forhold for å ta et slikt ubehagelig initiativ, og derfor bør en vite hvorfor en arbeidsgiver ser seg nødt til å gå til et så dramatisk skritt. Om professor Henning Jakhelln kjenner til dette, vites ikke, han har aldri vært i kontakt med oss. Vi mener derfor advokat Elden bedre enn oss kan tolke det juridiske forholdet.

Og som en aldri så liten kuriositet: Hvem er det så som har lekket rapportutkastet (eller rapporten, som vi ikke har sett) til Aftenposten, og sikret seg en slik vinkling som vi ser i dag? Det må jo enten være IMDi eller Aden, eventuelt BLD hvis de har mottatt den, for HRS er det ikke. For øvrig tilbød vi Aftenposten å lytte til opptakene, men det var det ingen interesse for. At det er Aftenpostens journalister Olga Stokke og Einar Haakaas som er på saken er også interessant: Olga Stokke har vel ikke akkurat bemerket seg som en stor tilhenger av Hege Storhaug, og hun har i flere reportasjer og artikler gitt klart uttrykk for at hennes ståsted hva gjelder arbeidet med kjønnslemlestelse står milevidt fra HRS og Hege Storhaug. Mens forfatteren Einar Haakaas har samme redaktør i Aschehoug som Amal Aden.