Hege Storhaug, HRS

Jeg føler med Heikki Holmås nå som Stortingets visepresident Akhtar Chaudhry, har vippet Holmås utover sidelinjen og kjører sololøp mot åpent mål. Det ligger i dagen at SV (og andre parti) lar bryggerinæringa styre alkoholpolitikken – det vil si at de muslimske islamapologetene tildeles særdeles stor makt. De ”hvite” rygger – og det til tross for at Chaudhry ikke klarer å levere ett eneste logisk stringent argument for hvorfor jentebarn skal måtte dekke alt hår og all hud på nakke og hals – uansett om der er inne eller ute, og uansett om det er 30 minus- eller 30 plussgrader. Ikke ett logisk argument leveres fra ”bryggerinæringa”. Og han slipper unna med det, og det til btross for at det handler om forsvarsløse barn!! For å si et slik: gi oss ett fornuftig argument for at jentebarn med muslimske foreldre skal markeres som noe annet i skolen?

Ingen utfordrer visepresidenten på et likeverdig nivå med eksempelvis: forklar oss hvorfor andre jenter og gutter ikke får ha på lua i undervisningen? Forklar oss hvorfor det er så viktig å skille ut de muslimske jentene i skolen? Er ikke SV for enhetsskolen lenger? Er ikke SV for likestilling lenger? Har SV gjennomgått en religiøs vekkelse?

Vel, man kan konstatere følgende: I regjeringspartiet SV er det ikke som i fiskeripolitikken der statsråden, som har egne interesser i oppdrettsnæringa, voktes med argusøyne av både kollegaer og media. I SV lar man Chaudhryene ture frem til tross for at ideologien deres er i full kollisjon med grunnkjernen i partiet. Jeg tror det skyldes noe så enkelt som dette: rasismekortet. Redselen for å stå i et offentlig ubehag der det sås tvil om ens moral og etikk. For kom ikke og fortell meg at ei oppegående dame som Kristin Halvorsen synes det er det spøtt hyggelig å vike unna konfrontasjon med Chaudhry og hans like – og ofre jentebarna. Halvorsen har forstått nok nå. Hun vet at hijab står for kvinneundertrykkelse og seksualisering av jenter og kvinner. Hadde det vært opp til henne så hadde hijaben vært bannlyst på hvert nes i landet. Det samme med burka og niqab – selvsagt. Jeg tror hun er like møkk lei alt bråket disse muslimske ledere og offermuslimene i mediespaltene steller i stand på grunn av det visstnok ”lille tøystykket” som jeg er. Hun er også møkk lei av å måtte forholde seg til et debattnivå som minner om visse stagnerte kulturer langtvekkistan. Det veksles mellom aggresjon og sutring – en taktikk som synes å fungere etter hensikt overfor norske politikere generelt.

Møkk lei er nok Heikki Holmås også. Men begge er låst. De kan ikke si hva de mener. Slik har de blitt fordi SV selv har beredt grunnen for dette klimaet: de ga folk makt internt, folk som de burde forstått hadde en agenda på siden av partiprogrammet. Folk som først og fremst ønsker å mæle sin egen kake – patriarkene og imamenes kake. SV hjalp selv folk frem i partiapparatet til tross for at kvalifikasjonen ikke rakk etnisk norsk til anklene. Her var det om å gjøre å vise mangfold og toleranse, og her var det om å gjøre å sikre stemmer i ”Det Nye Norge”.

Holmås fikk jo endog oppleve ”smaken av Pakistan” i fjor, da Chaudhry tok i bruk det som mer enn minner om korrupt stammementalitet: Chaudhry gikk til sine egne – altså norskpakistanere – og fikk til masseinnmeldelse i SV før nominasjonen i Oslo til Stortingsvalget. Det må ha vært en sjokkartet opplevelse for bergenseren Holmås med ett å befinne seg på bygda i pakistanske Punjab.

Oppvåkningen om hvordan bryggerinæring opererer, burde kommet i 1996, da Høyres Khalid Mahmood begikk det som i Pakistan kalles for ”floor walking”; altså midt i en politisk strid gikk han fra Høyre og over til Arbeiderpartiet i Oslo, og slik torpederte et byrådssamarbeid mellom Høyre og FrP. Og hold deg fast; stridens kjerne var at Høyre og FrP ville ha en oversikt over hvilke utgifter Oslo hadde knyttet til innvandringen, slik at byrådet kunne kreve økt økonomisk støtte fra staten! For Mahmood var det derimot maktpåliggende at byrådet ikke skulle kunne virkelighetsorientere regjeringen. Interessant?

Jeg har selv blitt utsatt for denne undergravingen av reell virkelighet – som går på bekostning av politikeres mulighet til å føre en ansvarlig politikk. I 1998 utga jeg boka Hellig tvang. Unge norsk muslimer om kjærlighet og ekteskap. Det handler altså om unge som tvinges inn i arrangerte transkontinentale ekteskap, typisk med et nært familiemedlem, og det handler om overgrep og utstøtelse hvis man nekter å være et visum, med mer. Jeg ble invitert for å holde foredrag for arbeiderpartikvinner i Oslo, og til stede i salen var Aps nå avdøde Rubina Rana. Rana protesterte mot min beskrivelse av tvangen i det arrangerte; at idet ei jente eller en gutt sier nei til å inngå et arrangert ekteskap starter tvangen (med mer), og hun argumenterte for at det var best å gifte seg med sine egne, for ”like barn leker best” (altså ei norskfødt jente leker best md en gutt på den pakistanske landsbygda), og at foreldrene ”kun gir råd”, og ”en unge står helt fritt til å avslå en kandidat”. Jeg opplevde lite velvilje hos Ap-damene den gang uten at det ble uttrykt i klare ordlag. Da Fadime ble drept i 2002, skjedde ”noe”: en sentral Ap-kvinne ringte og sa: vi trodde ikke på deg den gangen. Vi trodde Rubina Rana som pakistaner var mer kvalifisert til å forklare kulturelle og religiøse praksiser og mekanismer.

Altså; implisitt en beklagelse. Det er jo ryddig, men tragedien er alle de sårbare som nær sagt konsekvent har blitt ofret gjennom alle disse årene grunnet disse ”ekspertene” i politikken, som media og norske politikere har tillatt å overkjøre opplysningstidens idealer; kritisk fornuft og humanisme. Og tragedien er hvordan samfunnet vårt reverseres både i forhold til likestilling, trosfrihet, likeverd, demokratisk prosesser, med mer.