Brev fra Tyskland
08.03.10: Den høyt anerkjente forfatteren Henryk M. Broder er muligens Tysklands mest veltalende kritiker av islamiseringen av Europa. Hans nyligste bøker er ”Hurra, wir kapitulieren” (2006) og ”Kritik der reinen Toleranz” (2008), og han blogger på achgut.de og skriver regelmessig i Der Spiegel. I dette innlegget ser Broder nærmere på mentaliteten hos de forfatterne og intellektuelle i Vesten som har valgt en ettergivenhetslinje overfor islam. (Norsk versjon).
Dato publisert: 3/8/2010 7: Siste gang redigert: 3/8/2010 7:
Fela Broder var ingen skribent, men en enkel husmor i Krakow. Likevel elsket hun å fortelle historier som ikke var diktet opp eller gjenfortalt, men som heller var beretninger om hva de hadde opplevd og overlevd mellom 1939 og 1945. Men fra de første årene etter krigen var det også en del interessant å ta av. Nazistene var borte, men kollaboratørene forble, de såkalte kapoene, polakker samt jøder, som hadde bistått nazistene. De fleste hadde simpelthen prøvd å redde sine liv, eller i det minste prøve å slå kloa i noe. Men noen av dem hadde selvfølgelig utført jobbene sine med entusiasme.
Én av disse kapoene, sa Fela Broder, var en særlig brutal sadist. Hans spesialitet var å piske de som var skyldig i mindre disiplinærbrudd inntil de ikke kunne stå, gå eller puste. Han gjorde mye mer enn leirmyndighetene forventet. På en god dag ville han imidlertid se bort fra krenkelser eller gi en fange en brødskive. Selv en kapo ønsket av og til å være en mann.
Hans kone og min mor kjente hverandre fra før krigen.
Da det hele var over, besøkte hun min mor og ba henne vitne for sin mann i retten. "Fela," sa kapoens kone, "hvem kunne ha trodd at tyskerne ville tape krigen?”
Hvis du ønsker å forstå fenomenet kollaborasjon, den preventive lydigheten og ”identifisering med angriperen”, er det bare nødvendig å forstå denne ene setningen. Den er strålende i sin enkelhet.
Etter at nazistene, i løpet av utrolig kort tid, hadde tatt kontroll over en stor del av Europa, var det ikke bare de gjenværende anstendige tyskerne som syntes det var vanskelig å forestille seg at Hitler og hans tilhengere noensinne kunne tape krigen. De som ikke hadde utvandret i tide, som Oskar Maria Graf gjorde, gikk i indre landflyktighet, som Erich Kastner. Omstendighetene tatt i betraktning, kan man ikke bebreide kollaboratørene 60 år senere for å være rede og villige til å komme til en forståelse med de mulige seireherrer hvis de fikk muligheten til å gjøre det. Tanken om at nazistenes triumferende krigsmaskin noensinne kunne gå tom for bensin var utenkelig.
Slik var det også da den seirende Sovjetunionen, på høyden av sin makt, knuste opprørene i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Ingen kunne tvile på at Den Røde Armeen snart ville være på marsj igjen for å slå ned på de dissenterende. Fredsbevegelsen i Vest-Tyskland, hvis støtte fra KGB og Stasi fremdeles var hemmelig, argumenterte for ensidig nedrusting, og var helt ærlig i sin overbevisning om at mottoet “bedre rød enn død” var gyldig. Helmut Schmidt og andre talsmenn for "dobbelstrategien" – dvs. å ruste opp igjen og forhandle samtidig – ble betraktet som krigshissere som omfavnet risikoen for en atomkrig, til tross for at virkeligheten ikke var til å fornekte; nemlig at Sovjetunionen, hjemmet til alle fredselskere, var uovervinnelig. De som turte å kritisere Sovjet var dømt til å ødelegges.
Mer enn 30 år senere, gjentar historien seg, med unntak av at denne gangen er fargen på horisonten ikke rød, men grønn.
Islam – eller, som mange foretrekker å si, islamisme – er på fremmarsj, selv om den bruker andre midler enn det kommunistene gjorde. På den ene siden er det det demografiske våpenet som nå endrer ansiktet på Europa, som vi ser i debattene om bygging av minareter og bruk av burka; på den andre siden er det en ideologi som mange opplyste mennesker, særlig intellektuelle, synes er ganske tiltrekkende, ikke på tross av men på grunn av dens enkelthet: verden er slem, og vi ønsker og vi skal gjøre den bedre. Vi vet hvordan dette må gjøres. Hvis ikke du er med oss, så er du imot oss. Ditt valg.
Det er til og med mennesker som melder seg frivillig til tjeneste. Ikke for å stå imot den kommende supermakten, som ville være farlig, men for å vise den veien, som en los loser et skip i havn. Blant disse menneskene befinner intelligente og utdannede enkeltindivid seg, som ikke kan forføres av glatte reklamer for flatskjerm tv-er eller fristes av tvilsomme tilbud på karibiske ferier, men som nå bukker under for sjarmen av en ny totalitarisme.
Ta for eksempel Andreas Zielcke, som nylig argumenterte i Sueddeutsche Zeitung (SZ) for at sharialov burde anerkjennes som et supplement til det vestlige juridiske systemet. Meget dristig, når man tar i betraktning de fryktelige straffene som gis de som har sagt slike ting før:
Da George Barfuß skulle utnevnes som integreringsoffiser i Bayern, mistet han posten fordi han hadde uttrykt at ”islamsk sharialov gjelder her også til dels”. Da erkebiskopen i Canterbury foreslo at Storbritannia burde godta ”noen elementer av sharialov”, reagerte den store alminnelighet kraftig: ”ettergivenhet”, ”splittende”, ”sosial kaos”.
Zielcke trenger selvfølgelig ikke bekymre seg over slike konsekvenser, fordi han har funnet en ekspert som bekrefter hans mening om at sharia kan eksistere uten slike "grusomheter" som “halshogging og lemleste” – nemlig, Mathias Rohe, dommer i Høyesteretten og professor i internasjonal jus i Erlangen. "I Tyskland bruker vi sharia hver dag," sier Rohe.
Den gjennomsnittlige avisleseren finner kanskje en slik uttalelse litt merkelig, hvis han husker en skilsmissesak fra en familiedomstol i Hesse, der dommeren rådet saksøkeren til å holde ut litt lenger med sin marokkanske ektemann; ja, han banket henne opp, men ”i denne kulturen” var det ”ikke uvanlig at en ektemann hadde rett til å straffe sin kone. Den tyskfødte ektefellen som begjærer skilsmisse burde ha regnet med dette da hun giftet seg med en saksøkt som hadde vokst opp i Marokko.”
Denne avgjørelsen, fylt til randen med sharias ånd, førte til at folk landet over ble rasende og dommeren ble tatt av saken.
Zielcke, som er advokat selv, mener ikke "at Vesten må inngå et kompromiss i forhold til sine kjerneverdier for å gjøre den kompliserte integreringen av muslimer lettere”, men han synes samtidig at Vesten, som skal være ”forankret i sin juridiske kultur som ikke kan forhandles om, må demonstrere ovenfor islam sin siviliserte dyktighet til å skape bånd på tvers av alle åndelige avgrunner.”
Det er en klar både/og situasjon som kan føre til at en advokats hjerte banker raskere. Samtidig som man aksepterer at den vestlige juridiske kulturen ”ikke er til forhandling”, hevder man at det likevel er Vesten som må bevise overfor islam ”dens siviliserte dyktighet til å skape bånd” og ikke motsatte.
Zielcke gjør det tydelig hvor fleksibel han forventer at Vesten burde være ved å bruke et illustrativt eksempel. Flerkoneri, som ”fremdeles finnes i mange islamske områder (selv om den er på retur)”, kan ikke godtas i Tyskland. Men hvis ”mannen dør og etterlater mange enker, må tysk samfunnslovverk beordre at pensjonsrettigheter distribueres jevnt blant dem alle”. Det eneste spørsmålet som forblir åpent er; hvilket tyske organ vil dele ut oppholdstillatelsene som tillater konene til en mann å innvandre til Tyskland under familiegjenforeningsloven?
På denne måten, sier Zielcke, kunne man "eliminere flerkoneri, men også forholde seg til de skadelige konsekvensene av ekskludering”.
Hvis tyske jurister skal forholde seg til slike utfordringer mens de godtar ”ære” som en formildende omstendighet i drap, så er det allerede trådt i kraft en form for sharialov i Tyskland, som man godt kunne beskrive som ”sharia light” – som Oktoberfest uten drikkekonkurranser eller blåmandag i Köln uten prinsen, småbonden, jomfruen og kastanjer?
Tross alt forstår Zielcke også at "sharias normer migrerer sammen med innvandrerne som blindpassasjerer”. Men istedenfor å konkludere på basis av den kunnskapen med at disse blindpassasjerene burde sendes hjem igjen, ønsker han å modifisere sharias normer – fordi han tror at han forhandler i dag med morgendagens seireherrer. Da ønsker han å sende signalet om at ”Jeg er på deres side! Vennligst husk det!”
Velvillige intellektuelle som Zielcke, som liker å adoptere forfulgte minoriteter, godtar bare til dels virkeligheten.
Når det gjelder sharia som sniker seg inn i Vestens lovsystem, overser de det faktum at millioner av muslimer har forlatt sine hjemland for å rømme fra sharias grusomheter. De flykter akkurat som millioner av europeere gjorde, fra pilegrimfedrene til shtetl jødene, som en gang dro til Amerika for å kunne leve i frihet. Hva med å ta hensyn til muslimer som ikke ønsker å leve under sharia igjen?
Zielcke bryr seg ikke. Den velvillige intellektuelle liker å spille formynder til en umyndig som trenger hjelp for å utvikle seg. Før var det verdens elendige, det vil si proletariatet, som de intellektuelle betraktet som sin umyndige – men nå gjenstår det bare filleproletariatet, som er fullstendig immune overfor sine talsmenns tilnærminger og forsøk å mobilisere dem. Så var det de fattige ofrene for utnytting i den tredje verden, men de avviser nå noen som helst innblanding i sitt anliggende, ettersom de har funnet ut at de tjener mye mer når de bygger opp turistsentre enn ved å terrorisere sine angivelige undertrykkere. De eneste som fremdeles har verdi som umyndige er muslimer, som blir krenket, såret og skadet av Vesten kontinuerlig – av paven og hans Regensburg-tale, av Kurt Westergaard og hans Muhammed-tegning, av Geert Wilders og hans film Fitna.
Muslimer som ikke krenkes, såres eller skades er unyttige som mottagere av denne slags ”moralske velferd”: de blir oversett; de blir avvist. Det ekstraordinære raseriet som har blitt rettet mot Seyran Ates og Necla Kelek i løpet av den såkalte islamdebatten, har fremfor alt vært konsekvensen av formyndernes frustrasjon over uavhengige muslimer – en frustrasjon som i dette tilfellet forverres av at de er muslimske kvinner – som ikke ønsker å være umyndige under noen som helst. Og hva er en formynder uten en umyndig?
Som Mor Teresa når alle de foreldreløse har rømt.
Mot slutten av februar ble Central Council of Ex-Muslims stiftet i Wien, inspirert av lignende grupper i Tyskland og Nederland. Dets første formann, en 30 år gammel muslim som ble født i Østerrike, sa i et intervju: "Man trenger eksmuslimer for å kunne få til den så altfor forsinkede islamske opplysningstiden. Mange muslimer som bor her er allerede eksmuslimer uten at de vet det. Deres livsstil har ikke noe å gjøre med den islam som blir preket av strenge troende.”
Og jo flere muslimer som ikke ønsker å bli behandlet på en nedlatende måte og som snakker for seg selv, desto mer insisterer kommentatorene hysterisk på at de er godhetens og sannhetens buktalende ekspertise.
Andrian Kreye, som i likhet med Zielcke burde betraktes som én av de smartere medlemmene av sin profesjon, skrev etter attentatet på Kurt Westergaard at det fantes en forskjell mellom den danske tegneren og forfatteren av De sataniske vers, Salman Rushdie, som Ayatollah Khomeini påla en dødsfatwa for mer enn 20 år siden:
"Man kan ikke sammenligne et verk i verdenslitteraturens elite – hvori én av de mest begavede forfatterne i vår tid og når kulturen er på sin historiske topp, tar fatt på de religiøse spenningene i sitt hjemland, India – med de vulgære vittighetene til en dansk karikaturtegner. Det ene er et intellektuelt mesterverk som må forsvares, mens det andre er en bevisst provokasjon, som er like smart som å forsøke å trene opp en tiger ved å tilby ham kun et skinkesmørbrød før han så sleper deg bort.”
Det er ikke nødvendig å være en profesjonell lingvist for å redusere denne pretensiøse, kvasi-intellektuelle bablingen til dens reelle kjerne; Rushdies mord hadde vært veldig synd, men ikke Westergaards. Til og med Kreye la merke til dette og forsøkte å klargjøre det på sin blogg, men han presterte ikke annet enn å forverre situasjonen, som en lege som fjerner en pasients blindtarm istedenfor mandlene, og så forklarer pasienten at han lå opp ned på operasjonsbordet.
Kreye ville også være en formynder, en som ville bestemme hva hans umyndige burde betrakte som en ”intellektuell prestasjon”, og hva hans umyndige kunne eller ikke kunne betrakte som en gyldig skyteskive, fordi det er en ”tilsiktet provokasjon”. I Kreyes arrogante holdning opplever man den enorme innbilskheten hos en avisspaltist som mener at det er forutbestemt at han skal utføre bragder.
I motsetning til en svært utbredt misoppfatning, blir mange mennesker som nyter friheten likevel tiltrukket av mangel på frihet. Noen flørter med sharia, mens andre står ved ”veikrysset mellom venstrepolitikk og islamsk religion”. Slik er tilfellet Oskar Lafontaine [tysk sosialdemokratisk politiker og tidligere tysk finansminister], som forklarte sine synspunkter i et intervju med Det nye Tyskland: "Islam er avhengig av felleskapsfølelsen og dermed motstår islam overdrevet individualisme som kan dømme Vesten til å mislykkes. Det andre momentet som de har til felles er at den fromme muslimen er forpliktet til å dele; venstresiden ønsker også at de sterke skal hjelpe de svake. Og det tredje: under islam er rente fremdeles forbudt, som den en gang var under kristendommen.”
Dermed kan sharia harmoniseres selv med Eisenach-programmet fra 1869 [der Tysklands daværende nyetablerte Sosialdemokratiske Parti oppsummerte sine strengt marxistiske posisjoner]. At islams felleskapsidé er arkaisk, autoritær og totalitær, at den står i veien for utviklingen av demokrati, maktseparasjon og menneskerettigheter, og at den gjør kvinner, barn og ikke-troende til andreklasses borgere, synes ikke å forstyrre Lafontaine, Sancerre-sosialisten, så lenge islam fremdeles ”forbyr rente”.
Men hvis sosialistiske drømmer blir oppfylt i islam, av alle ting, kan man ikke bebreide forvalterne av debattsidene i avisene for å beskytte islam og fordømme ”islamkritikere” som ”hatpredikanter” og ”opplysningstidsfundamentalister”. "Det eneste som trengs for å starte opp debatten igjen, alltid med de samme argumentene, er at noe skjer, for eksempel et mislykket attentat…,” klaget Thomas Steinfeld i SZ, som ofte gjør tjeneste som kalifatets stemme i Tyskland.
Det som ifølge Steinfeld er verre enn det ”mislykkede forsøket” på et stappfullt Delta-fly på vei fra Amsterdam til Detroit, er at de samme inkompetente menneskene alltid melder seg frivillig til å dele sine meninger, blant andre den berlinske sosiologen Necla Kelek, som sa: "Muslimene må fri seg fra sharia, de må avvise politisk islam og omfavne sivilsamfunnet og dets rettigheter og forpliktelser uten forbehold."
Steinfeld skiller mellom dette angivelige overdrevne kravet og ekspertens moderate synspunkt: “Hvis du går reklamerer for ’vestlige verdier’ like aggressivt som den radikale islam gjør med sine hellige skrifter, så oppfører du deg akkurat som dem du har utpekt som fienden. Og enda verre; du ødelegger de sosiale og moralske institusjonene som du gir deg ut for å verne om. Dette på grunn av dialektikken mellom disse ’verdiene’; hvis man insisterer på toleranse, kan man ikke forkaste toleranse dersom en annen utviser intoleranse.”
Les denne setningen om og om igjen, og den forblir hva den er; suicidalt tullprat. Steinfeld etterlyser toleranse av intoleranse, og advarer representantene for ”vestlige verdier” mot å likne representantene for ”radikal islam”. Denne moralske ekvivalensens logikk, er den fasjonable form for betingelsesløs overgivelse. Hvis denne slags logikk ble brukt konsekvent, så ville Scholl-søskene [Hans Scholl og hans søster Sophia ble henrettet av Det Tredje Riket i 1943 fordi de hadde distribuert flyveblad hvor de oppmuntret folk til å stå opp mot Hitler] sidestilles med nazister, og Martin Luther King ville bli avslørt som et hemmelig medlem av Ku Klux Klan. Og likeså; kunne ikke motstanderne av dødsstraff bli forvekslet med dens støttespillere?
I debatten om de 12 Muhammed-tegningene utgitt av den danske avisen Jyllands-Posten var Grass sitt synspunkt igjen krystallklart. Det var Günter Grass som i et forsøk på å forstå terroristenes motiver bare noen få dager etter angrepene 11. september 2001, sa at terrorismens årsak er å finne i Vesten. Det er vår politikk som gir oss makt gjennom at vi utnytter terroristene – selv om terroristene kommer fra middelklasses familier og har nytt fordelene av det gode livet i det dekadente Vesten. Så var det bare logisk at Grass, da Lübeck søkte om å bli Europas kulturhovedstad, foreslo at en kirke i Lübeck ble innviet som en moské. Han argumenterte for at dette ville være ”en stor gest”, fordi det ville forbedre relasjoner med muslimer samt øke Lübecks muligheter til å bli valgt som kulturhovedstad. ”Igjen har G.G. stimulert G-punktet til sine klienter, det vil si de som i et forsøk på ikke å virke intolerante, opprettholder en masochisme som nærmer seg selvutslettelse,” skrev Gunther Latsch da i Der Spiegel.
Han beskrev de voldsomme protestene til rasende muslimer, da danske diplomatiske bygninger ble nedbrent og mennesker drept, som en ”fundamentalistisk respons på en fundamentalisk handling”, og han brukte anledningen til å etterlyse selvbeherskelse hos Vesten: ”Vi har mistet den lovmessige retten til å be om forsvar for ytringsfrihet. Majestetsfornærmelsens dager er langt bak oss, og vi burde ikke glemme at det finnes steder uten et skille mellom kirke og stat.”
Samtidig finnes det til og med islamske myndigheter som står for et helt annerledes standpunkt, blant andre en lærd fra London, Tahir al-Kadri, som i en fatwa på 600 sider kaller selvmordsbombere og terrorister ”vantro” som legemliggjør ”et eldgammelt onde med et nytt navn”.
Grass og mange ”kritiske intellektuelle” deler den bestemte overbevisningen om at “vi” er årsaken til problemene, at korstogene, inkvisisjonen og holocaust tvinger Vesten til å vise overbærenhet overfor islam eller islamisme, og å anse blodige sammenstøt som en triviell hendelse, en ”fundamentalisk respons på en fundamentalistisk handling”; det ville være annerledes om ”vi” for lenge siden hadde lagt bak oss å bruke vold som et kommunikasjonsmiddel.
Muligens oppstår slike holdninger på grunn av dårlig samvittighet hos oldebarnene til Godfred av Bouillon, Tomás de Torquemada og Heinrich Himmler; det er også mulig at en enkel opportunistisk beregning finner sted: sitt ned med islamistene, og de kommer nok til å vise sin takknemlighet for disse forhåndsbukkene.
Og hvis de taper ”sammenstøtet mellom sivilisasjoner” og ”hegemoniet til Vesten” består, vil det ikke spille noen rolle. Tross alt tar ikke sivilsamfunnet anstøt av noe som helst - og det har i hvert fall en kort hukommelse.
Det at kritiske intellektuelle tiltrekkes av totalitære systemer er ikke et nytt fenomen. Halldór Laxness gikk til forsvar av Stalin sine eksesser, Egon Erwin Kisch ble imponert over kulturelt liv i Sovjetunionen, og Luise Rinser ble så begeistret for den nordkoreanske diktatoren Kim il-Sung at hun ville ha foretrukket å bo i hans imperium hvis ikke partiet De Grønne hadde tilbudt henne rollen som presidentkandidat i Tyskland.
I dag er det de fattige, forfulgte islamistene som må beskyttes fra raseriet hos ”islamkritikerne”. Formynderen har igjen funnet en umyndig. Den tolerante er han som uttaler intoleransens ord.
Oversatt fra tysk av Bruce Bawer. En kortere versjon av denne artikkelen sto i Der Spiegel 7. mars.
|
.jpg)
.jpg)