Paul Scheffer og ”dommedagsprofetene”
22.12.09: For snart 10 år siden skrev den nederlandske forfatteren Paul Scheffer et essay som skulle vise seg å bli en milepæl. I ”Det multikulturelle drama” tok Scheffer opp kampen med den multikulturelle ortodoksien som formet Nederlands innvandringspolitikk, og dermed innledet han en landsomfattende debatt om ”det flerkulturelle samfunnet”. Nå har Scheffer skrevet en ny bok, og i et intervju med Weekendavisen deler han sine aktuelle synspunkter om islamiseringen av Europa og dem han kaller (ikke med beundring) for ”dommedagsprofeter”. I denne artikkelen tar en av disse ”profetene”, Bruce Bawer, et kritisk blikk på Scheffers kommentarer.
Dato publisert: 12/22/2009 Siste gang redigert: 12/22/2009
Av Bruce Bawer
Paul Scheffer spiller en betydelig rolle i krøniken om Nederlands skjebnesvangre møte med islam. Før drapene på Pim Fortuyn og Theo van Gogh, og før striden rundt både Ayaan Hirsi Ali og Geert Wilders, skrev Scheffer et essay som tok landet med storm. I Storbritannia snakker folk fremdeles om Enoch Powells ”Rivers of Blood”-tale fra 1968, hvor han advarte om de vordende konsekvensene av islamsk innvandring. Powells tale ble fordømt av talløse britiske statsborgere som intolerant og rasistisk; i de siste årene har flere og flere av dem imidlertid ansett hans sterke uttalelser som profetiske. I den nederlandske samtidshistorien inntar Scheffers essay fra 2000, ”Det multikulturelle drama”, en lignende plass. Akkurat som Powell tok Scheffer opp kampen med den tilsynelatende uangripelige ortodoksien som formet hans lands innvandringspolitikk, og dermed innledet han en landsomfattende debatt om ”det flerkulturelle samfunnet”. Akkurat som Powell ble Scheffer utsatt for masse kritikk. Og akkurat som Powell har Scheffer, i ettertiden, blitt ansett som profet.
I 2007 ga Scheffer ut en bok, Innvandrerne – det åpne samfunnet og dets grenser, som nå har kommet ut på dansk. I denne sammenheng ble han nylig intervjuet av Klaus Wivel i Weekendavisen. Wivel begynner med å oppsummere Scheffers kjente essay og dets store innflytelse: Det var, tydeliggjør Wivel, ”et slag mod den multikulturelle idé, og mod den ellers højt anpriste hollandske tolerance, som ifølge Scheffer var et andet ord for konfliktskyhed og dovenskab. Han mente, at man skulle kaste frygten for at se kritisk på islam fra sig.” Helt enig. Men det som er slående ved Wivels intervju med Scheffer er at begge nå synes å anstrenge seg for å fremstille den nederlandske forfatteren ikke som det revolusjonære oraklet fra 2000, men som en mann som nå befinner seg (i Wivels ord) ”så at sige i midten”. Og Wivel tilføyer: ”Hverken den ene eller den anden fløj lader han sig kue af.”
Den ene fløyen består naturligvis av de mange multikulturalistene i nederlandsk media, politikk og akademia som Scheffer kritiserte i 2000 og som fortsetter å betrakte muslimske innvandrere som fargerike kulturofre og velferdsstatsklienter, punktum. Og den andre fløyen? Den består av en rekke forfattere og samfunnskritikere – inkludert undertegnede, som nevnes ved navn – som Scheffer kaller, ganske nedlatende, for ”dommedagsprofet[er]”. Disse ”profetene” roper varsko at Europa er i faresonen – at våre friheter trues av stadig islamisering og av en utbredt ettergivenhet fra kulturelitens side. Scheffer forteller Wivel at vi såkalte dommedagsprofeter ”mener, at Europa svigtede i forhold til nazismen i 30erne; at Europa svigtede under Den Kolde Krig; og at vi nu oplever det tredje München. De fremstiller islam i Europa som en velorganiseret, disciplineret enhed, skønt det er et miskmask af forskellige samfund og totalt fragmenteret”. Wivel understreker at Scheffer ”nægter at lade sig trække ned i den depressive, defaitistiske aftenlandsstemning” som jeg og mine medprofeter angivelig skaper.
Som bevis på at ”dommedagsprofetene” tar feil, trekker Wivel og Scheffer inn eksempler fra amerikansk historie. Det nevnes eksempelvis at mange amerikanere brukte lang tid på å akseptere folk med irske aner som medborgere, og at kinesisk-amerikanere ble nektet statsborgerskap i flere tiår. Men etter hvert forsvant spenningene – og for Scheffer er dette bevis på at ”apokalyptikerne” (dvs. dommedagsprofetene) ”undervurderer det åbne samfunds levedygtighed”. Men det han unnlater å anerkjenne er at irer og kinesere utvandret til Amerika for å arbeide, å leve i frihet og å oppdra amerikanske barn – ikke for å etablere og opprettholde ekskluderende og tyranniske miljøer, og ikke for å utnytte velferdssystemet til for eksempel å kunne kjøpe herskapshus i sine hjemland og i tillegg har slaver. Da kineserne utvandret så hadde de ikke en religion i bagasjen som preket om erobring og som krevde at de måtte holde seg på avstand fra de vantro. Irene var for sin del katolske og ofte sterke i sin tro, men det som var avgjørende for assimilering av katolikker i USA var at de ble sterkt påvirket av amerikansk protestantisme – dvs. at de begynte å tenke for seg selv og å sette spørsmålstegn ved pavens autoritet (noe som fremdeles er et irritasjonsmoment i Vatikanet). I dagens Europa derimot har de europafødte sønnene og sønnesønnene til muslimske innvandrere en tendens til å være mer trofast mot sin meget strenge og sneversynte religion og mer fiendtlig innstilt til vestlige friheter enn innvandrerne selv. Før muslimer begynte å innvandre til Amerika, hadde man ikke opplevd slike tendenser i løpet av USAs lange tradisjon med innvandring.
Scheffer sier om ”dommedagsprofetene” at ”Det de hævder at forsvare, lægger de i graven. Jeg kan godt se fristelsen til at tvivle på det åbne samfunds friheder, når man ser, hvordan nogle grupper bruger de selvsamme friheder til at undergrave Europa.” Det er ikke helt klart for meg hva han mener når han sier dette: det er ikke vi ”dommedagsprofeter” som har betvilt Vestens friheter, men heller ”ettergivelsesprofeter” som Dag Solstad - som i ekstrem grad bagatelliserer noe av det viktigste vi har i et demokrati, nemlig ytringsfrihet. Scheffer fortsetter: ”Men når jeg besøger de muslimske samfund i Europa, oplever jeg nogle meget defensive mennesker. De er overhovedet ikke optaget af at påvirke os.” På denne måten feier han under teppet talløse forsøk på å fjerne ”krenkende” skjønnlitteratur fra skolepensum, at historietimer fylles med islamsk propaganda, at det forsøkes å tvinge frem aksept for politi-hijab og dommer-hijab – bare for å nevne noen eksempler. Scheffer insisterer på at muslimene ”forsøger tværtimod at værne sig mod det europæiske samfunds indflydelse på dem.” Dette er en underlig måte å beskrive mange muslimers – eller, for å si det mer presist, muslimske menns – forakt for ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og likeverd.
Det er særlig interessant at Scheffer bruker ordet ”defensive”. Scheffer bor tross alt i Nederland hvor, i løpet av tiåret siden publiseringen av hans berømte essay, unge medlemmer av de ”defensive” muslimske miljøene har hatt ansvar for et raskt økende antall voldtekter, hatvold mot homofile og andre handlinger som påvirkes av deres religions lære om homofili, underkastelse av kvinner osv. Det finnes ikke en eneste muslim i Nederland som må gå med livvakt døgnet rundt fordi han har våget å kritisere vestlige verdier – men flere og flere nederlendere som har våget å kritisere islam lever under slike omstendigheter. Sånn var det ikke da Scheffer skrev sin berømte og tapre artikkel. Er det mulig at han nå trår så forsiktig i forhold til islam – og tar klar avstand fra ”dommedagsprofetene” – fordi han ikke ønsker å dele Fortuyns, Van Goghs, Hirsi Alis eller Wilders skjebne? Han hevder at hvis ”konsensussamfund” som Danmark og Nederland viser mer toleranse for uenighet, vil integrering gå lettere. Det er jo tilfellet at mange europeiske land – inkludert Norge – er konsensussamfunn hvor det behøves mer plass for dissens. Men når en gruppe mennesker, som snart vil bli en majoritet i Nederlands fire største byer, tilhører en religion som straffer homofili, apostasi og sidesprang med døden, er det ikke snakk om vanlig ”uenighet”, men om en skremmende trussel mot grunnleggende demokratiske prinsipper og menneskerettigheter. I dagens Nederland er den uenigheten som trenger beskyttelse den slags som Geert Wilders praktiserer. Om et par uker må Wilders, den mest populære nålevende politikeren i Scheffers land, stå for retten fordi han sa sin mening om islam. Dette er opprørende. Men slike motbydelige fakta har Scheffer ingen nyttige kommentar til.
Samtidig uttrykker Scheffer en rekke meninger som, merkelig nok, minner om… ja, om oss ”dommedagsprofeter”. Han kritiserer europeere som ikke stiller noen krav til innvandrere, som oppmuntrer ansvarsfraskrivelse fra deres side og som unngår å konfrontere deres standpunkter. Han sier at det er positivt at hendelser de siste årene, slik som Van Gogh-drapet og Muhammed-krisen, har tvunget oss til å måtte tenke grundig rundt grunnleggende verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet. ”Der var en følelse af uovervindelighed i efterkrigstidens Holland og Danmark efter 1960erne,” sier han. ”Nu forstår vi bedre, at i et åbent samfund kan vi ikke tage noget for givet.” Jepp. Han påstår at det europeiske velferdssystemet har oppmuntret innvandrere til å bli avhengig av statsstøtte, at Europa må lære av USA når det gjelder mange aspekter av innvandringspolitikk og at ”Vi har brug for en selektiv indvandringspolitik”. Nettopp. Og han innrømmer til óg med at situasjonen i mange europeiske byer og bydeler – ”i Birmingham, i Marseille, på Nørrebro, Rosengård i Malmø, Molenbeek i Bruxelles eller andre steder” – er urovekkende. Faktum er at kontinentets ”no-go” områder vokser meget hurtig og mangedobles raskt, at gjengkriminaliteten øker, at flere og flere unge kvinner som er født i Europa blir tvangsgiftet, mishandlet, kjønnslemlestet, presset til å bruke hijab osv. Homofile flytter nå fra Nederlands storbyer for å unngå juling av muslimsk ungdom; jødiske barn, ifølge en offentlig rapport, kan ikke gå trygt på skolen og ha en normal skoledag i Frankrike fordi de blir terrorisert av muslimske medelever. Når jeg skriver om slike ting, er jeg dommedagsprofet. Men Scheffer? Nei, han er ingen dommedagsprofet. Han er bare profet. OK, whatever.
Og hva er Scheffers kommentar til alt dette – hans respons, hans råd, hans løsning? Det er det samme vi har hørt fra flere hold i flere år: nemlig, at Europa trenger mer ”debatt”. Ja, mer debatt. Mer dialog. Mer og mer og mer dialog – kanskje helt til kalifatet blir en realitet? (Beklager så mye på forhånd, hvis jeg høres ut som en dommedagsprofet.)
Scheffer klynger seg til troen på at det nå finnes et betydelig antall muslimer i Nederland som integrerer seg i vestlige verdier. For å bevise denne påstanden nevner han eksempelvis en innvandrer som en gang sa til ham: ”Det her land er også mit.” Scheffers tolkning av dette utsagnet er følgende: ”Hvis folk virkelig kan få det forhold til landet – altså virkelig mene, at de har en andel i samfundet og vil tage et ansvar, der går længere end deres familie – er vi kommet langt.” Ja, vi har kommet langt – men i hvilken retning? Når visse muslimer sier at ”dette landet også er mitt”, mener de selvfølgelig at de har rett til å prøve å omforme landet slik at det tilpasser seg islamske normer – som selvsagt ville bety bl.a. en ende på den debatten Scheffer verdsetter så høyt. Men Scheffer virker ikke å forstå det.
Det må sies at det er svært skuffende å se at mannen som skrev ”Det multikulturelle drama” nå deler, i stor grad, den multikulturelle elitens stadig mer virkelighetsfjerne tenkemåte. Det er et trist vitnesbyrd på hvilken grad hans vidunderlige lille land er ute å kjører, siden det magiske øyeblikket da det så ut som om Pim Fortuyn var på nippet til å redde det fra en tragisk skjebne. Men selvfølgelig ville Fortuyn – hvis man retter seg etter Scheffers implisitte definisjon av ordet – helt sikkert ha passet inn i kategorien dommedagsprofet. Churchill også.
|
.jpg)
.jpg)