Crains fremstilling av hendelsen på Blades webside vekket en del oppmerksomhet. Kort etterpå kunne Anthony Browne melde i London Times (14.05.05) at ”Amsterdams turistkontor advarer at homofile besøkende burde være forsiktig i byen. I det første landet som innførte homoekteskap frykter homofile mer og mer å holde hverandre i hendene i gatene… middelklassehomofile flytter til landlige områder for sikkerhets skyld.”

I dag er nesten halvparten av beboerne i Amsterdam muslimske, og de samme gatene som flommer over med homofile er nå også fylt med unge menn som vet at homofili straffes med død under sharialovene – og som dermed har vokst opp (enten de er fromme eller ikke) til å betrakte homofile som rettferdige skyteskiver for vold og overgrep. Den nederlandske homobevegelsen prøvde lenge å tie om problemet, men ikke lenger. Landets største homoforening, COC Nederland, fortalte Times at toleranse i Amsterdam nå “renner bort som sand gjennom fingrene”. I de siste tre eller fire årene har homofile meldt om flere og flere møter med aggressive ”medlemmer av minoritetsgrupper,” sa en talsmann for Amsterdams Gay and Lesbian Switchboard. Ifølge COCs Rene Soeren, øker ”følelsen av usikkerhet i Amsterdam. Homofile og lesber er mindre villige til å gå hånd i hånd fordi de kan bli prylt.”

Muligens måler situasjonen i Oslo seg ikke enda med den i byen som pleide å være toleransens – og homofiles – hovedstad. Men her utvikler ting seg i samme retning. ”Flere tilfeller av grov homovold har preget Oslo i sommer,” rapporterer Nettavisens Susanne Berg Hansen (30.08.06), som beskriver et nylig angrep på et homsepar av to menn av ”utenlandsk utseende”. Utviklingen er lik i nesten hele Vest-Europa i disse dager: en av de mest oversette sider av kontinentets pågående islamisering er at homofiles sikkerhet blir stadig undergravet og homorettigheter trues i stigende grad. Men før Stortingsrepresentant André Okatay Dahl (H) gjorde oppmerksom i VG (30.07) på den “stilltiende aksept for vold mot homofile i muslimske miljøer”, var det så godt som ingen offentlig oppmerksomhet om homofiles utsatte hverdag.

Dahls innlegg provoserte et svar fra Aftenpostens kronikkredaktør Knut Olav Åmås, som selv er åpen homofil. Åmås syntes å ønske å bagatellisere islams rolle (som Crain også gjorde etter hans opplevelse i Amsterdam) ved å peke på at homofobi står sterkt blant unge menn overalt. Sant nok. Forskjellen er at blant muslimer er det mye mer sannsynlig at en ung gutts forakt for homofile har blitt oppmuntret av foreldre, lærere og imamer. Selv juristen Abid Q. Raja innrømmer at i norske muslimske miljøer er ”sensur, tabu og utstøtelse…” stikkordene når det gjelder homofili (Aftenposten, 02.08). Ifølge Åmås overvurderer Dahl religiøse lederes innflytelse på innvandrerungdom: ”Det blir som å anta at norske biskoper er en slags åndelige veiledere for etnisk norske 25-åringer” (Aftenposten, 31.07). Men kirkens ubetydelige rolle i et nesten helt sekulært storsamfunn kan knapt sammenlignes med den autoriteten islamske verdier utøver i en typisk muslimsk storfamilie.

Dessuten er ikke alle mannlige tenåringer homofobiske. Tvert imot. Da jeg først satt foten i Amsterdam for et tiår siden var jeg faktisk overrasket over nederlandsk ungdoms likegyldighet i forhold til seksuell legning. For homofile var følelsen av trygghet i denne byen en gang nærmest utrolig. Men trygghetsfølelsen har siden blitt ødelagt – og når sannheten skal sies er det unge muslimer som har gjort det. Det ubehagelige, men ubestridelige faktum, er at Europas islamisering er i ferd med å gjøre kontinentets storbyer mye farligere for homofile – punktum.

Dette bør ikke forbause. I en rekke muslimske land blir homofile dødsdømt. I Iran har flere hundre – antagelig tusener – homofile blitt henrettet siden Khomeini grep makten i 1979. Samtidig blir utallige homser i den islamske verden ”henrettet” av slektninger med myndighetenes fulle godkjenning. Nylig meldte den britiske avisen Observer (06.08.06) at “islamske opprørske grupper” (dvs terrorister) i Irak har opptrappet angrep på og mord av homofile, og at drapsmennene ikke straffes fordi lovgivning i den nye ”demokratiske” Irak beskytter mordere når deres ofre ”handler imot islam”. Et av de mange fakta som Jostein Gaarder ikke tok hensyn til i sitt beryktede antisemittiske utspill (Aftenposten, 05.08.06) er at Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor det finnes homofile rettigheter, og at den jødiske staten har reddet livet til mange palestinske homofile som har måttet flykte fra sine familier og sin regjering.

Skjønt det er vanlig blant muslimske ledere å motsette seg bl.a. ytringsfrihet og likestilling er de på intet spørsmål så langt nær total enstemmighet som de er på homofili. Sir Iqbal Sacranie, som skal ha blitt slått til ridder fordi Tony Blair betraktet ham som et forbilde av det “moderate islam”, avviser homofili som ”uakseptabelt”. På websiden til Human Rights Service har den danske kulturpsykologen Kirsten Damgaard blitt sitert som følger: ”Efter mere end 25 år i integrationsbranchen kan de muslimske indvandrere, jeg personlig har mødt, der finder homoseksualitet acceptabel, tælles på én hånd.” I 2002 ropte en muslimsk leder i Australia på etablering av en sharia-domstol som ville bemyndige de troende å steine sodomitter til døde. Helt forståelig er svært få skeive muslimer ute av skapet; i 2006 klarte en gruppe nordmenn som ønsket å arrangere en dialog om homofili og islam ikke å finne en eneste åpen homofil muslim i landet.

Før Dahl tok bladet fra munnen ble dette temaet omringet av taushet i Norge – som det er i Vesten generelt. Homoaktivister som fryktløst har kritisert paver og protestantiske predikanter svarer aldri på imamer hvis bemerkninger om homofile får paven til å se homovennlig ut. Denne stillheten er en vanære. Dahl synes det er ”merkelig at hele det offisielle Norge stiller opp i fakkeltog” når innvandrere blir utsatt for vold, men ikke når homser angripes. Nei, ikke så merkelig: å erkjenne islamske fordommer er politisk ukorrekt – og (for politikere som vil ha innvandrerstemmer) politisk uklokt.

Dette vet Londons borgermester, Ken Livingstone. Tidligere en stor støttespiller av homofile, ønsket han den muslimske lærde Yusuf al-Qaradawi fra Egypt et hjertelig velkommen på en pressekonferanse i Storbritannias hovedstad i 2004. Siden sistnevnte forsvarer bl.a. henrettelse av homofile og Livingstone fikk kritikk fra visse kanter. Hans svar? Et 24-siders dokument hvor han hyllet Qaradawi som “fremskrittsvennlig” og der han fordømte den avdøde nederlandske politikeren Pim Fortuyn – en homofil som Livingstone mente var en rasist fordi han kjempet mot en ideologi som hevdet at han ikke fortjente å leve.

Mens Livingstone en gang kanskje var homofiles største venn i britisk politikk, var teologen Rowan Williams blant deres ivrigste forkjempere i den anglikanske kirken. Ikke lenger. Williams, som nå er erkebiskop i Canterbury, har nylig gjort en helomvending som ble oppsummert i en overskrift i Daily Telegraph (27.08.06): ”Homser må endre seg, sier erkebiskop”. Hvorfor har han ombestemt seg? Ikke på grunn av dyp moralsk refleksjon, men for å blidgjøre anglikanske ledere i Afrika og Asia, som konkurrerer med islam om medlemmer, og som derfor frykter at hvis de står ved de homovennlige holdningene til kirken i England og USA så vil islam vinne konkurransen.

Slike utviklinger innvarsler en mørk tid med, ja, stilltiende aksept i Europa for stigende intoleranse og vold – ikke bare mot homofile, men mot fred, frihet og modernitet generelt.