Av Bruce Bawer, forfatter

I Europa lever vi i en ny verden de siste årene. Det er en verden av stigende frykt og selvsensur. Trusselen er på bordet. Snakker eller skriver man for åpent og ærlig om de negative sidene av islam og islamisme, ber man om trøbbel.

De verste truslene kommer jo fra islamistene. Men det finnes andre trusler fra andre kanter. Mens jihadister dreper og skader og begår hærverk mot ambassader, er det også ikke-muslimer som på sin egen måte forsøker å bringe kritikere av islam til taushet.

De fleste av dem som gjerne vil være sensorer er venstreintellektuelle – skribenter, journalister, politikere, akademikere. Istedenfor å stille opp på en saklig og rimelig måte mot argumenter som bringes frem av islams kritikere, tar de en annen rute. De fordreier fakta systematisk. De fremstiller ens synspunkter feilaktig. De gir etter for utskjelling. De begår kort sagt den samme lettsindige og ansvarsløse forvrengningen som førte til at den nederlandske politikeren Pim Fortuyn – en venstremann som bestrebet seg på å forsvare demokratiske verdier i et land hvor flere og flere borgere levde i miljøer styrt av patriarkiske tyranner – ble drept av en ikke-muslimsk venstreradikal som hadde blitt overbevist av mediekommentatorer at Fortuyn var en fascist som måtte fjernes fordi han truet demokratiet.

I Ny Tid har Dag Herbjørnsrud kommet med et imponerende eksempel på den slags retorikk som førte til Fortuyns død – og som en rekke andre skruppelløse venstreintellektuelle har tydd til i kampen for å få kritikere av europeisk islam til å tie stille. (Ny Tid, 9. mars 2007, s. 33, ikke tilgjengelig på nett.) Herbjørnsruds hovedskyteskive er min nylige bok, While Europe Slept, som ifølge ham ”er blitt en bibel for nyfrelste som hiver seg på vår tids vekkelsesbølge mot ’de andre’, med henvisning til norske eller ’kristne verdier’”.

Tull og tøys.

Denne linjen om ”oss” og ”de andre” har blitt en vanlig retorisk manøver i slike artikler – som om det var vi, islamkritikerne, og ikke islam selv som krever et skille mellom ”oss” og ”dem”. Det er selvfølgelig islams predikanter og imamer som insisterer på at man ikke skal gjøre seg til venns med de vantro. Og det er selvfølgelig den europeiske venstreelitens opptatthet av skillet mellom ”oss” og ”dem” – dens insistering på at innvandreres kulturelle trekk og moralske verdier skal opprettholdes her i Vesten, og aldri skal kritiseres (selv om det innebærer at muslimske kvinner og barn blir utsatt for tvangsekteskap, æresdrap og annen råskap) – som har en stor del av ansvaret for at skillet mellom ”oss” og ”de andre” fremdeles er så sterk i året 2007, når mange av ”de andre” er voksne menn og kvinner som ble født og vokste opp her i Vesten. Det er med andre ord de som forfekter den flerkulturelle troen – en tro som førte til at innvandrere (og deres barn og barnebarn) ikke ble betraktet som individer med samme rettigheter som ”oss” (og våre barn og barnebarn), men som medlemmer av en fremmed og ”fargerik” og ”eksotisk” gruppe, og som dermed ikke ble oppmuntret til å integrere seg i det demokratiske samfunnet og dets institusjoner – som er opptatt av å bevare skillet mellom ”oss” og ”de andre”.

Jeg gjør det klart i boka mi (s. 70) at en av de tingene jeg setter mest pris på i USA er at skillet mellom ”oss” og ”de andre” forsvinner ganske fort. Hvis en innvandrer lærer seg engelsk og finner en jobb, så blir han eller hun en amerikaner i andres øyne. Derimot kommer typiske europeiske snillister aldri til å anse sine naboer med fremmede røtter som norske, danske, nederlandske, osv. I stor grad er boka mi faktisk en hyllest til amerikaneres dyktighet til å viske ut skillet mellom ”oss” og ”de andre”, og en kritikk av europeiske snillisters opptatthet av forskjeller.

Når det gjelder ”norske eller ’kristne verdier’”, er det klart at Herbjørnsrud ved å bruke disse ordene, prøver å antyde at jeg tilhører den fraksjonen som er bekymret over islam ikke som en utfordring for demokratiet, men som en trussel mot kulturell og etnisk renhet – og som mener at svaret på sneversynte islamske verdier er sneversynte kristne og etniske verdier. Hvis Herbjørnsrud har lest min bok, så vet han at det simpelthen er bakvasking å forbinde meg med denne bevegelsen. Tvert imot advarer jeg mot slike tendenser, og skriver at hvis Europas venstreelite ikke tar seg av den voksende innvandrings- og integreringskrisen så vil en nasjonalistisk bevegelse fra høyre stige frem. I hvert fall gjør jeg det helt klart at for meg så ligger ”the answer to the narrow strictures of fundamentalist Islam” ikke i for eksempel “the narrow strictures of Ratzinger’s brand of Catholicism”, men heller i “democratic liberalism, pluralism, and tolerance” (s. 218).

På samme måte hevder Herbjørnsrud at jeg har ”skrevet rosende om den høyreekstreme gruppa Sverigedemokratene, som han påstår har ’stor folkelig sympati’.” Motbydelig.

Jeg har aldri ”skrevet rosende” om Sverigedemokratene (SD). Jeg har derimot kritisert på det sterkeste at venstreaktivister i Sverige har brukt nazistiske taktikker imot medlemmer av SD. Og jeg har kritisert at den svenske regjering nedla SDs webside etter at den la ut Jyllands-Postens karikaturtegninger om Muhammed. Det var krystallklart at poenget mitt ikke var å forsvare SD (jeg har faktisk oppfordret engelske og amerikanske kollegaer som ikke vet mye om svensk politikk, om å holde seg unna fra SD), men å forsvare ytringsfriheten – og å peke på at i Sverige er det eneste partiet som kritiserer den offisielle innvandringspolitikken, utsatt for sjikanering og trakassering som rett og slett ikke har noen plass i en demokratisk stat. SD har jo ”stor folkelig sympati” i Sverige, og grunnen til dette er at de andre partiene i vårt naboland, som er monolittiske i forhold til spørsmål om innvandring og integrering, år etter år har nektet og hanskes med de voksende samfunnsproblemene de opplever, og folket blir stadig sintere og mer frustrert. Hvis SD vinner frem blant velgerne, kan de andre partiene bare legge skylden på seg selv.

Herbjørnsrud er fascinert av at to lite kjente bokanmeldere som tilhører National Book Critics Circle har merkelappet boka mi som rasistisk og ”islamofobisk” (det nye ordet hvis mål er å bringe politiske ukorrekte skribenter til taushet). Fra disse menns kommentarer konkluderer Herbjørnsrud med at ”Bawers meninger oppleves som aparte i USA”. Pussig at denne ”aparte” boka ble valgt som én av de fem finalistene til NBCC-prisen (i et land hvor flere titusen bøker blir utgitt hver måned). Pussig at en ”aparte” bok har vært en bestselger. Pussig at den har fått ros i en rekke amerikanske storaviser og av forfattere og eksperter som vet mye mer om emnene jeg skriver om enn de to NBCC-medlemmene (hvis barnslige utskjelling forresten ikke har gitt dem respekt – tvert imot). Interessant at Herbjørnsrud ikke bryr seg med å sitere de kritikerne som valgte boka mi som finalist og som fordømte de stygge utspillene på det sterkeste.

Det er selvfølgelig ikke noe nytt ved Herbjørnsruds spalte. Den er tvert imot kun den siste i en lang rekke av nylige innlegg hvor snillister i Nord-Amerika og Europa har prøvd å svartmale mennesker som kommer med fakta om islam, innvandring og/eller integrering, som snillistene ikke kan benekte, men som de foretrekker å holde borte fra offentlig debatt. Det er kanskje Ayaan Hirsi Ali, den utrolige tapre og edle somalisk-nederlandske politikeren som nå jobber i Washington, D.C., og hvis selvbiografi nå er en bestselger i USA, som har blitt mest utsatt for denne slags utskjelling i det siste. Siden Hirsi Ali er mørkhudet kan hun knapt kalles rasist. Siden hun selv har vært muslim, og har familie som fremdeles er muslimer, er det kanskje problematisk å stemple henne som islamofob.

Men snillister i USA og Europa har funnet på andre måter å bakvaske henne. Fordi hun nekter å kompromisse med patriarker som undertrykker og banker opp sine koner og barn blir hun kalt for en ”ekstremist” og en ”fanatiker” – ord som (jeg synes) bør blir forbeholdt de som myrder filmregissører på åpen gate og sprenger ambassader i luften. Professor Timothy Garton Ash, som underviser i europeiske studier ved Oxford, har for hans del kalt Hirsi Ali en ”opplysningstidensfundamentalist”. Som jeg har påpekt tidligere er det helt meningsløst å kalle noen som Hirsi Ali for en fundamentalist. En fundamentalist klynger seg til en sneversynt ideologi som skal gi svar på alle verdens spørsmål. En frihetsforsvarer som Hirsi Ali er det motsatte av en fundamentalist – hun ville ha en verden hvor alle meninger kan fritt og trygt uttales, høres og vurderes. Å sidestille en slik person med patriarker som avviser ytringsfriheten og religionsfriheten, og som mener at homofile og voldtektsofre må henrettes, er motbydelig.

Vesten står overfor en krise. Utfordringene er fryktinngytende. Det er ingen ”overraskelse” at altfor mange folk i viktige stillinger nøler med å ta deres del av ansvaret for å forsvare den friheten som gjør det mulig for dem å for eksempel anmelde bøker, undervise historie eller skrive spalter i nyhetsblader. De vil selvfølgelig ikke ta sjanser. De vil ikke gjøre seg ”skitne på hendene”. De vil ikke gjøre det ubehagelig for dem på redaksjonsmøter og middagsselskaper. De vil ikke risikere sine liv. Deres stillhet er forståelig. Men deres vilje til å lyve om, til å demonisere og å fremstille feilaktig de relativt få som våger å stille opp for friheten, kan rett og slett ikke tilgis. Det er skammelig. Det er moralsk forkastelig.

I The American Scholar skrev Thomas Mallon nylig: “Are American writers, artists, and thinkers truly prepared to admit that Islamofascism is a real, and even imminent, threat to everything they are accustomed to thinking, saying, and creating?” (The American Scholar, Spring 2007). Herbjørnsruds innlegg er bare et av talløse kommentarer som gjør det klart at mange skribenter, kunstnere, forfatterne og intellektuelle, både i Nord-Amerika og i Europa, faktisk ikke våger å innrømme at islamofascisme er en reell trussel. Det er mye enklere og tryggere – og bedre for deres rykte og selvbilde – å bakvaske kritikerne av islamofascisme og sende videre de stygge utskjellingene som blir rettet mot dem. Ved å kalle andre for ”rasister” eller ”islamofober” kan man attestere at man selv ikke er rasist eller islamofob. Ved å gjøre det så sier man egentlig til patriarkene og jihadistene ”Han er din fiende – jeg er din venn!”

Mens Garton Ash kaster skitt på Hirsi Ali så hyller han sin kollega ved Oxford, Tariq Ramadan, som har nektet å fordømme steiningen av ekteskapsbryterske. I boka mi siterer jeg sangeren og visedikteren Åge Aleksandersen som har skrevet, helt uten ironi, en låt som inkluderer følgende linjer:

Du steiner dine mødre
Pisker dine søstere
Lemlester dine døtre
Bak slør
Men æ vil vær din venn

Det er naturligvis mindre farlig å gjøre seg til venns med de som steiner og pisker enn å stille opp for de som blir steinet og pisket. Det er helt klart mange som tror at de trygger sine liv ved å innta en holdning som den Aleksandersen uttrykker i sin sang. For min del vil jeg stå ved siden av Hirsi Ali, Nonie Darwish, Wafa Sultan, Amir Taheri, Ibn Warraq, og de andre ”sekulære muslimene, og sekulære personene i muslimske samfunn,” som på 5. mars undertegnet en deklarasjon hvor de forlanger toleranse, samvittighetsfrihet, skille mellom religion og stat, åpen debatt, seksuell frihet, og hvor de avviser sharia, fatwaer, teokrati og totalitære patriarker, og erklærer at ”vi ser ingen kolonialisme, rasisme, eller såkalt ’islamophobia’ i å kritisere eller fordømme islamske praksiser når de bryter med menneskelig fornuft eller menneskelige rettigheter”.