Æresdrap og æresrelatert vold

Hva vil Ahmed?

I går langet broren til den drepte Faiza ut mot medias dekning av saken. Broren, Ahmed Fawad Ashraf, hevder at media gjorde familien til ”gisler i eget hjem”, at journalistvenner utnyttet bekjentskapet og at medias dekning var et karakterdrap av Faiza. Sistnevnte henspiller på at media bygde saken på rykter og udokumenterte påstander. Jeg spør meg; hva er det Ahmed vil?

Rita Karlsen, HRS

Ahmed Fawad Ashraf anklageskrift, eller forsvarsskrift, skal være et 23 siders kronikk i Samtiden. Dette har jeg ikke lest, så denne kommentaren bygger på artikler i andre medier, blant annet Dagbladet, NRK, VG og Journalisten.

Den groteske og tragiske historien til Ahmeds søster Faiza er godt kjent. En 26-årig jente av pakistansk opprinnelse forsvinner en februardag i fjor. Hun ringer selv politiet og forteller at hun er kidnappet og ligger i bagasjerommet på en bil. Faiza gir et signalement av kidnapperen, som skal være en norsk mann. Hun forteller også at hun tror vedkommende er engasjert av en norskpakistaner. 22 dager senere blir Faiza funnet drept i nærheten av en skiløype i Asker. To menn blir pågrepet og siktet, en 28-årig norskpakistaner, Shamrez Khan, og en 25-årig norsk mann, Håvard Nyfløt. Sistnevnte innrømmer drapet, men hevder det var utilsiktet. Hvorvidt Khan har innrømmet sin delaktighet, kjenner jeg ikke til.

I går langet imidlertid Faizas bror ut mot medias dekning av saken. I den omfattende Samtiden-kronikken skal for øvrig også HRS sin kommentar til saken være kritisert, uten at jeg kjenner innholdet av denne kritikken. Men jeg har jo mine bange anelser, ikke minst fordi våre kommentarer i hovedsak baserte seg på medieartikler. (Vi fikk også meldinger fra norskpakistanere om saken, men disse meldingene var av mer generell karakter).

Amheds kritikk synes å være at mediene behandlet forsvinningen av Faiza som sosialpornografi, som en kioskroman. Han kritiserer særlig sterkt at det ble lansert teorier som handlet om såkalt æresdrap, forestående tvangsekteskap for Faiza og dermed at familien selv kunne ha en finger med i spillet. Han viser også til det forkastelige med spekulasjonene om at Faiza selv kunne ha arrangert forsvinningen, i tillegg til at det ble gjort et karakterdrap av Faiza blant annet gjennom spekulasjoner av hennes ”turbulente dobbeltliv og ustabile liv”. Men én ting var nå hva mediene formidlet, noe helt annet var deres opptreden. Ifølge Amhed var navngitte medier og journalister både særdeles pågående og uredelige. Familien var ”gisler i eget hjem”.

Ikke vet jeg hvordan Amhed mener journalister skal opptre, men jeg antar at siden han er journalist selv har han noen ideer om dette. Derimot er jeg mer sikker på at erfaringer med journalister fortoner seg annerledes når en selv er i medienes sikte.

Jeg kan underskrive på, etter noen medierunder, at det er ikke mange journalister som lar fakta få ødelegge det de måtte mene er en god sak, og at de kan la deadline stå foran ethvert hensyn til intervjuobjektet. Jeg vil også formode at presset fortoner seg enda verre og tøffere når en selv er midt i en sorgprosess, først frykten for at det kunne være skjedd noe alvorlig med Fazia og deretter bekreftelsen. Så slik sett kan Amheds kritikk av pressens fremtreden være på sin plass, men når det er sagt så finner jeg Amheds kritikk av spekulasjonene rundt hva som hadde skjedd med Faiza som mer uforståelig.

Ingen visste noe da Faizas forsvinning/kidnapping var et fakta, og det er nok mye om denne saken vi enda ikke vet, men at teoriene var mange burde ikke forundre noen, heller ikke Amhed og familien. Erfaring fra lignende saker tilsier at familien kunne ha vært involvert eller at Faiza kunne selv ha vært delaktig i regien av sin egen forsvinning. (Noe for øvrig HRS ikke trodde på, som vi også skrev i vår kommentar). Med dette er strategier som ikke er uvanlig i et land som for eksempel Pakistan, og som vi er kjent med er importert til Europa. Mener Amhed at dette utelukkende skal tilskrives forutinntatthet eller en slags forhåndsdømming? I så tilfelle mener Amhed at tidligere erfaringer og kunnskaper om for eksempel æreskultur ikke skal benyttes for å oppklare en kriminalsak, som altså senere viste seg å være et mord.

Når familien hevdet sin uskyld, forstår vi alle hvilken påkjenning det må være å få rettet slike mistanker mot seg. Jeg har da stått slik selv, og fortvilet prøvd å få journalisten til å forstå at de beskyldninger han eller hun retter mot meg (og HRS) ikke innholder et snev av sannhet. Men trodd, nei den gang ei. ”Jeg fatter ikke at det er mulig å oppføre seg så jævlig,” sier Amhed, men det fatter jeg – og det fatter et par andre som har vært utsatt for mediers grenseløse pågåenhet. Men det sentrale spørsmål i så måte må da være om mediene skal kritiseres fordi de nettopp lanserer ulike teorier om kidnappingen/drapet?

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at HRS’ kunnskap til denne saken er hentet fra media, og vi merket oss et vitnesbyrd fra en av Faizas venninne (der vi i vår kommentar for øvrig la inn et forbehold, nemlig ”hvis hun snakker sant”), som skal ha fortalt at Faiza ville flytte hjemmefra og ønsket seg ny identitet, men at hun var usikker på om hun hadde mot nok til å gjennomføre planen. Dette er en kjent problemstilling for oss, da vi har møtte mange kvinner som lider under en slik skjebne. Dette er kvinner som i relativt høy alder bor hjemme og som har en hemmelig kjæreste, en kjæreste familien ikke godtar. Bekjente rundt Faiza fortalte (til media) det samme. Hvorfor skulle dette være helt uaktuelt i denne saken? Eller er det vi i HRS som er noen forskrudde tullinger som er så forutinntatt at vi skjærer alle over en kam?

For oss var det mest påfallende i denne saken nettopp aspektene rundt ufrihet som kom frem i media. En ung kvinne, med en nesten ”kjendis”-bror som journalist i NRK, som tilsynelatende virket så velintegrert: full jobb, vestlig kledd. Men hennes nære omgivelser hadde altså en helt annen historie å fortelle, noe som gjør at saken går rett inn i integreringens kjerne: verdiene, unge muslimske kvinners rett/mangel på rett til frihet i livets avgjørende valg. Disse aspektene skulle jeg gjerne hatt Amhed til å kommentere. Er informasjonen som kom frem i media oppspinn?

Selvsagt skjønner jeg at familien må ha hatt det for jævlig hvis påstandene rundt Faizas liv er oppspinn. Men Amhed og familien kjenner den pakistanske kulturen bedre enn som så. Det er en kunnskap de kunne ha bidratt med.

Rettssaken begynner 11.mars. Da får vi kanskje vite mer om livet til Faiza, som forhåpentligvis kan både avklare faktiske forhold samt bidra til økt kunnskap. Så langt er jeg fortsatt langt fra sikker på hva som har skjedd, og jeg finner det heller ikke unaturlig å se bort fra de forskrudde holdninger og handlinger som ligger i det å la seg styre av en æreskultur. Hadde Faiza en kjæreste familien ikke godtok? Hvor er denne kjæresten nå, har han forklart seg? Ville hun flytte hjemmefra? I så fall: hvorfor, og hva holdt henne eventuelt igjen? Norskpakistanerne som skal ha beordre drapet på henne, hvem var han og hvilken relasjon mente han å ha til Faiza? Har han en diagnose, eller er den groteske handlingen som tatt ut av det som dessverre er virkeligheten i Pakistan?

Ja, jeg tar sjansen på å stille disse spørsmålene, til tross for risikoen for å bli beskyldt for å spre ”udokumenterte rykter”. Spørsmålene i denne saken er flere enn svarene.