Rita Karlsen, HRS

Man skulle nesten tro at det var fredag i dag, for det er som regel dagen da de mest morsomme historiene er å finne i media. Men litt sånn moro midt i uka gjør seg jo også.

Dagens desidert morsomme er å finne i Dagsavisen. Der har Halvor Finess Tretvoll tatt på seg oppgaven å anmelde religionsforsker Hanne Nabintu Herland sin nye bok. Men mannen må ha blitt så forført av Nabintu Herland at han har nok hatt hendene et annet sted enn på pennen. Han har tydeligvis heller ikke tatt seg tid til å lese boken, eller som han kaller den: et reaksjonært kampskrift.

Ja, da har landet fått enda et reaksjonært kampskrift. Dagen etter Harald Eias premiere på NRK-programmet «Hjernevask» utga nemlig Hanne Nabintu Herland «Alarm! Tanker om en kultur i krise» på Luther forlag. Nå er det få paralleller mellom komiker Eias provokative forskningsjournalistikk og hennes advarsler om kulturelt selvmord, men gårsdagens bokutgivelse er nok et forsøk på å skape kulturkamp.

Dermed begynner det å bli mange tegn i tida. Det vi taust tok for gitt blir oftere tematisert, det vi trodde vi visste blir utfordret i karnevalistiske former. Normene i offentligheten endrer seg. Og det som satt i ryggmargen utløser ikke lenger like instinktive reaksjoner.

Den første innskytelsen under boklanseringen var nemlig å flire. I Bristols ærverdige hjørnesalong talte Nabintu Herland som en legpredikant med litt for mye koffein i blodet. Hennes nasjonale stolthet var veldig høyt oppe, og kun i korte perioder talte hun dempet insisterende om kulturradikalismens hang til selvpisking. I boka er hun ute etter 68-erne og deres hedonisme. Hun angriper en gudsfiendtlig offentlighet uten rom for det gode, gamle og norske, og hun vil den grenseløse seksualiteten, feminismen og verdirelativismen til livs. «Alle verdier er ikke like gode. Alle kulturer er ikke bærere av like konstruktive verdier,» sa hun. Før hun beklaget nedbyggingen av samfunnets støtter. «Ned med læreren, ned med presten, ned med lensmannen». Slik beskrev Nabintu Herland en kulturell og sosial pendelsvingning som skal ha gått for langt. «Politiet har ikke engang køller som man kan banke kriminelle gjenger med,» het det. Og, spurte forfatteren – med henvisning til Mohyeldeen Mohammad fra Larvik – «hvorfor kastes ikke den typen mennesker ut av Norge med øyeblikkelig virkning?»

Og vet dere hvem som også var tilstede – som kanskje også ga Finess Tretvoll den store skjelven, eventuelt at han tørket fliret slik at ingen av dem skulle tolke det som et vennlig smil? Jo, det var (hold deg fast!) Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Sigurd Skirbekk. Himmel og hav! Hvem i all verden har løslatt dem?

I salen satt Hege Storhaug, Hallgrim Berg og sosiologen Sigurd Skirbekk og nikket som tause støttespillere. De er også nevnt i boken. Men man var likevel fristet til å smile av de hyperbolske overdrivelsene. Da journalistene ankom spilte Nabintu Herland sågar Faithless på Bristols stereoanlegg. Kanskje var det en bevisst iscenesettelse av en tabloidvennlig uforutsigbarhet som gjør samfunnsdebattanter «fargerike» og «kontrære». Men å lydsette hedonismekritikk med helter fra 90-tallets klubbscene ga vel så mye et – tja – sprikende inntrykk under lysekronene.

Men mer moro er i vente, skal man tro Finess Tretvoll, men smilet er ikke like bredt:

Smilene er imidlertid i ferd med å stivne. For det første gir man Nabintu Herland rett dersom man latterliggjør hennes prosjekt. Men viktigere er det at stadig færre ler sammen med de forstenede 68-erne. Informations Rune Lykkeberg har tematisert utviklingen i boka «Kampen om sandhederne» fra 2008. Der peker han på et kulturradikalt hegemoni som står for fall i Danmark, og alt har falt. I stor grad for eget grep, fordi den ble arrogant og elitistisk.

Noe lignende kan være i ferd med å skje i Norge. Og det er derfor man skal ta «Alarm!» noenlunde alvorlig. Som et symptom, både på glidninger i offentligheten og på temperaturøkninger i debattklimaet.

Deretter har Finess Tretvoll oppdaget at religionsforsker Nabintu Herland har oppdaget Jürgen Habermas. Rene oppdagelsesturen blir altså tilkjennegitt oss midt i uka:

Nabintu Herland har oppdaget sosiologen og filosofen Jürgen Habermas, lar seg røre av hans innrømmelse angående religionens plass i sekulære samfunn og tar ham til inntekt for sitt syn. Men hun har knapt fått med seg den kritiske teoretikerens hovedpoeng: Idealet om en offentlighet der det beste argumentet vinner fram. Det er vel neppe slik at det skjer nå, heller. Men makt- og kulturkamp kan jo være morsomt nok.

Ja, dette kan bli mer morsomt! Så var det boka. Hæ? Artikkelen var slutt!? Og så fikk vi ikke engang vite hva "Hege Storhaugs blonde blodssøster" (som det heter på Dagsavisens forside) hadde på seg utover stiletthælene! Det var lumpent gjort, avdelingsleder i kulturavdelingen Finess Tretvoll!