Hege Storhaug, HRS

Hijab er nemlig ikke et uskyldig klesplagg som et skaut, slik lederen i Aftenposten prøvde å lure leserne til å tro. Hijaben skal være på hodet uansett om det er minus 30 eller pluss 30 grader, ute som inne. Det skal ikke det norske skautet, som er på og av etter behov, og i eldre tider var det uhørt å ha det på innendørs, uansett om fremmede menn var til stede eller ei. Slik er det langt derifra med hijben. Det må såldes være en grunn til imamer, Islamsk Råd og dets like, insisterer kraftig på at endog jentebarn i skolen skal markeres med hijab? Slike refleksjoner klarer ikke en gang avisen i Norge som skal føre an på borgerlig side. Aftenposten går til sengs med sosialistene i Dagbladet og Dagsavisen – og den største ukeavisen, Morgenbladet. Man vil ikke ta innover seg hva hijab signaliserer.    

Først; i boken Tilslørt. Avslørt (2007) går jeg gjennom slørets historie. Hijaben ble konstruert av islamister på 1970-tallet, og fikk føtter å gå på etter at Khomeini, som gjennomførte verdens første islamske revolusjon, i 1982 påbød kvinner og jenter ned i seksårsalderen å dekke seg med hijab i det offentlige rommet.

Hijab er altså en religionspolitisk og verdimessig bombe.

En europeer som opplevde ayatollaenes revolusjon og slørtyranni, er den franskiranske forfatteren og antropologen Chahdortt Djavann. I bestselgeren Bas les voiles (på dansk Kast sløret), sier hun: ”Fra jeg var tretten til jeg ble treogtjue år, ble det lagt bånd på meg. Jeg var dømt til å være en muslimsk kvinne, undertrykt og innesperret bak slørets mørke. Fra jeg var tretten til jeg ble treogtjue. Ingen skal noensinne fortelle meg at det var de lykkeligste årene av livet mitt.”

Djavann har også opplevd den politisk og verdimessige betydningen bak hijab/slør. Som hun sier: ”islam kan eksistere uten hijab, det kan ikke islamismen”, som er en totalitær ideologi på linje med nazisme og kommunisme. Hvor avgjørende tildekningen av kvinner er for å markere den islamistiske ideologien, får Djavann til å kalle sløret for ”islamistenes fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet i Europa. At Djavanns observasjon og tolkning av kvinnelig tildekning i Europa er ytterst presis, mener jeg bekreftes av dette eksemplet: Så langt jeg har registrert, er det til dags dato ikke fremmet ett eneste særkrav fra muslimsk hold i Norge eller Europa om at gutter og menn skal ha tillatelse til å bruke klær etter islamsk kodeks, slik vi så Mohyeldeen Muhammad kle seg som en ørkenbeduin fra 600-tallet på Universitetsplassen 12.februar, være seg i skolen eller på arbeidsplassen. Særkrav knyttet til jenter og kvinner, fremmes imidlertid til stadighet. Det er således liten tvil om at ”i sentrum for slaget om islams sjel i Europa”, er de muslimske jentene og kvinnene, som den franske islameksperten Gilles Kepel formulerte seg, da han støttet behovet for å forby sløret i de franske skolene.

Nettopp da Frankrike innførte forbud mot prangende religiøse symboler i skolen, lot våre politikere en gylden sjanse gå fra seg. Hadde vi gjort som Frankrike den gang, og i tillegg sagt at ideologisk og praktisk utstyr som dekker ansiktet ikke er tillatt i det offentlige rommet, kunne den offentlige samtalen vært betydelig mer harmonisk enn i dag. Politikerne kunne satt jenters udiskutable frihet i sentrum, frihet fra både slørtvang og fra å bli brukt i en religiøs/politisk kamp for voksne. Slik ville også mang en forelder unnsluppet gruppepresset som er der. I vegringens navn lar politikerne heller konfliktene bygge seg opp, en vegring for å måtte stå i et kortvarig offentlig støyubehag. For i Frankrike er konfliktene over for lengst. Det ble til og med raskt stille i de islamistiske rekkene da den ideologiske foten var satt ned.

Våre folkevalgte – med noen unntak – har åpenbart ikke tatt innover seg Machiavellis ord i boken Fyrsten fra 1513: ”politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.”

Aps partisekretær Raymond Johansen, synes således ikke å være en representant for ”Fyrsten”: han mener vi skal bekjempe fenomener som hijab, burka og niqab med ord og dialog, slik vi bekjempet kommunismen på 1970-tallet. Men Johansen, hør her: brukte kommunistene uniform i det offentlige rommet – som burka og niqab uomtvistelig kan defineres som, da utstyret i dag representerer en total ideologi og trosretning? Nei, for det var forbudt ved lov å uniformere seg i det offentlige rommet, et forbud som ble innført i 1933 da hirden uniformerte seg og AUF svarte med samme mynt. Kommunistene markerte heller ikke barna i skolen med hammer og sigd.

Erna Solberg og mange med henne, definerer både hijab, burka og niqab som ”religiøse plagg”. Det trengs en opprydding i hvilken kategori hijab og ansiktstildekning skal defineres inn i. Hvis ikke vil debatten fortsatt være preget av følelser og uklarheter, ikke stringent logikk og prinsippfasthet. For en sosialist, partileder og statsråd som Kristin Halvorsen, som har beveget seg kraftig i feministisk retning ved å ta parti med muslimske jenter og kvinners selvfølgelige rett til frihet fra tvang og undertrykking, kan det være nyttig å vite at ansiktstildekning spores tilbake til assyrerne om lag 1 900 år før islam. Det ble innført slørpåbud for gifte kvinner og et forbud mot slør for prostituerte og slavinner. Det samme skjedde da de greske bystatene utviklet seg i antikkens Hellas; bedrestilte kvinner skal ha vært tildekte. I Pakistan har de føydale jordeierne sterkest tradisjon for å skjule kvinnene sine. De gjemmes endog bak ekstra vindusgardin i dollarglisenes bakseter. Ansiktstildekning har altså vært et klassespørsmål. Å definere burka og niqab som ”religiøse plagg” blir derfor feil, og det er en form for stigmatisering av islam: islam kan da ikke forfekte at kvinner skal ta et mobilt fengsel over ytterklærne?

Hijaben som dekker alt hår, hals og nakke er altså radikal islams emblem i nyere tid; den er uten kulturelle eller nasjonale grenser. Den representerer ummaen og kalifatet. Det er selvfølgelig ikke slik at alle som bruker hijab, og i særdeleshet ikke barn, også er radikale. Men like lite som vi kan redefinere andre tunge symbolers verdisignal (hammer og sigd, svastika, korset), kan hijabens verdiuttrykk bestemmes av den enkelte bruker. Den har i tillegg som formål at kvinner ikke skal friste menn seksuelt. Dette er åpenbart et svært degraderende syn på mannen. Når jentebarn i norsk skole pålegges slikt ansvar blir dette makabert. I tillegg signaliserer hijaben renhet, kontra de seksuelt uren uten hijab – som selvsagt skaper konflikt og mobbing.  Er dette ønskelig i norsk skole?