Ytringsfrihet

Selvsensuren lever i Danmark

Fem år etter Muhammed-bråket har selvsensuren gode kår i Danmark. Ulike kunstnere eller publisister innrømmer at de legger bånd på seg selv. Felles er at de frykter at kunstuttrykk som provoserer kan føre til voldelige reaksjoner. Dette avdekkes i en ny undersøkelse fra Ugebrevet A4. Situasjonen i Norge er ukjent.

Rita Karlsen, HRS

Undersøkelsen som Ugebrevet A4 offentliggjør i dag hare t utvalg på 654 personer, og nesten halvparten av disse mener at ytringsfriheten i dag er truet. Det er frykten for represalier fra fanatikere som er den primære årsaken at en lang rekke danske forfattere, bildekunstnere, gallerieiere og museumsledere innrømmer at de har lagt bånd på seg selv. Hver åttende har en eller flere ganger droppet et prosjekt som en direkte konsekvens av frykt for å krenke innvandrere eller religiøse følelser. Samtidig gir i underkant av 50 prosent (47 %) uttrykk for at bråket etter Muhammed-karikaturene også medførte at det ble ført en viktig debatt om ytringsfrihet i Danmark. Flere uttrykker også bekymring for en økende selvsensur i dansk kulturliv, melder jp.dk. Forfatteren Henrik Juul Jensen er en av de som mener at ytringsfriheten i Danmark i dag er truet:

»Ytringsfriheden er endda meget truet, og det er først og fremmest på grund af den fundamentalistiske islam. Jeg er selv en, der altid har sagt, hvad jeg mener. Men der er ingen tvivl om, at jeg ville tænke mig om en ekstra gang, hvis en af mine personer var en kontroversiel muslimsk kvinde eller mand, som krænkede religiøse og seksuelle normer i islam. Vold er et effektivt middel. Det er frygteligt, men sådan er det. Og det er et kæmpeproblem, som vi ikke ved, hvordan vi skal tackle,« siger han.

Lotte Petri er en dem som har erfart hvordan selvsensuren påvirker valg. Hun forteller at i sin debutroman ”Den 5. plage”, om et islamfundert terrorangrep på en undergrunnsstasjon, endret hovedpersonen fra å være fra et muslimsk land til å være en etnisk danske som har konvertert til islam. Det er ikke minst terrortrusselen mot tegneren Kurt Westergaard som skremmer, og hun vil prøve å unngå å bli lagt for hat:

»Jeg har ændret i bogen, fordi jeg ikke ønsker at blive lagt for had. Jeg har i det hele taget gennemgået bogen med en tættekam for at se, om der var noget, som kunne fornærme nogen,« siger hun og kalder sin egenredigering »ret indgribende«.

Redselen for å fornærme noen, har også fått Petri til å moderere språket. Hun frykter at bokens fiktive personer kan bli tolket som et uttrykk for hennes egne holdninger:

»Derfor lægger jeg en dæmper på dem. Det gør sproget og det hele lidt mere kedeligt, og det er utrolig trist. Men frygten sidder hele tiden i baghovedet. Jeg tror desværre, at det er meget mere udbredt, end man umiddelbart tænker,« siger hun.

På spørsmål om bare er en ”kylling” fordi hun ikke tør uttrykke det hun mener, svarer hun at hun slett ikke opplever seg som noen kylling, men at »jeg tænker, før jeg taler, for jeg ønsker ikke at puste til en debat, som er så ophedet«. Hun opplever således at ”ytringsfriheten som sådan” ikke er truet, hvilket jeg tolker som den holdning som er prøvd etablert i Norge (ytringsfrihet er ikke ytringsplikt).

Bildekunstner Mette Lind mener derimot at ytringsfriheten er truet.

»Jeg har oplevet kunstnere, som mener, at man hellere skal tie end at lave noget kunst, der provokerer og giver ballade. Men den holdning er jeg ikke enig i. Samfundet går i stå, hvis man ikke udtrykker det, man mener. Vi kunne godt bruge noget mere kunst, som er mere provokerende og samfundskritisk. Men jeg er bange for, at vi ikke får det, fordi vi i Danmark har udviklet en berøringsangst, som muligvis er blevet forstærket på grund af Muhammed-tegningerne,« siger Mette Lind.

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) er bekymret over undersøkelsen resultater:

– Det understreger, at vi som samfund står overfor et meget principielt problem, siger han til ritzau.

Han får støtte både fra høyre og venstre. DF’s Pia Kjærsgaard er ikke i tvil om at ytringsfriheten er truet, og kaller det ”uendelig trist”, mens SF’s Villy Søvndal betegner det direkte som «et stort demokratisk problem».

– Vi får en forloren offentlig debat, hvis vi ikke kan tale lige ud af posen – også om de svære emner som religion og indvandring. På sigt skaber det en giftig og forløjet stemning, som ingen kan være tjent med, siger han.

Hvordan tilstanden står til i Norge, er det ikke gjort noen undersøkelse på. Vår gjennomgang av Muhammed-saken (som bygger på vår samleside) viser at da bråket sto på som verst innrømmet blant annet tegneren Finn Graff at han utøvde selvsensur (NRK P2 5.januar 2006), men til Dagbladet.no (7.januar 2010) sier han at mener å jobbe like fritt nå som før.

7.februar 2006 gikk også en rekke ledende forfattere mot statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre for deres kritikk av Magazinet som trykket karikaturer av Muhammed. Initiativtaker, Anne B. Ragde, sa til NRK at det var viktig å reagere, for det er ikke så ofte at ytringsfriheten blir satt på prøve. Ragde fryktet at saken kunne føre til selvsensur og true ytringsfriheten.

2.mars 2006 ble resultatene fra en undersøkelse fra Oslo Journalistklubb (OJ) gjort kjent. Her fremkom at hele 70 prosent av journalistene ikke ville publisert Muhammed-tegningene, mens 30 prosent sa ja til publisering.

Det er vel lite som tilsier at selvsensuren i Norge lever undre andre betingelser enn i Danmark. Heller tvert om; i Norge har selvsensuren i lang tid hatt gode kår, gjerne relatert til det de samme mener er ansvarsfull holdning, som ikke minst er en rolle mange journalister synes å innta. Hva kunstnere måtte mene kan vi således bli avskåret fra å vite.