Rita Karlsen, HRS
Mens andre land, eksempelvis Danmark, diskuterer FNs rasismekonferanse i Genève den 20. – 24.april, kjent som Durban II, er det lite om dette i norske medier med unntak av noen få leserinnlegg. Media selv synes knapt å ha oppdaget at det eksisterer en grunnleggende konflikt i tilknytning til konferansen; nemlig en kamp om ytringsfriheten.
Det er for så vidt ikke første gang media sover i timen. To nærstående eksempler er blasfemiparagrafen og hijab-saken. Ingen anerkjente mediahus oppfattet selv at den foreslåtte blasfemiparagrafen var en trussel mot ytringsfriheten, men kviknet etter hvert til på grunn av andre aktørers årvåkenhet. Derimot var det flere som oppdaget at en hijab-debatt var under oppseiling, men samtidig tok flere tok skrekkelig feil hva gjaldt den potensielle sprengkraften i debatten. Ett nærstående eksempel er Aftenposten, som på lederplass 6.februar 2009 under tittelen ”Udramatisk” nettopp forklarte oss at hijab til politiuniformen var udramatisk. For så vidt greit at Aftenposten, og andre medier, flagget et slikt syn, men når de samme politiske redaktørene blir benyttet som politiske kommentatorer i den etterfølgende debatten og oser av etterpåklokskap, ja, da smaker det unektelig like vinglete som justisminister Stoltenberg. En av disse var Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, som i debatt etter debatt påpekte at regjeringen generelt og justisministeren spesielt ikke skjønte sprengkraften i hijab-forslaget. Man fristes til å spørre; i motsetning til hvem?
Det samme spørsmålet kan stilles til Durban II – konferansen. For mens danske medier både leder- og kommentatorplass har tatt opp problematikken en rekke ganger, er det få norske medier som bringer denne forestående konferansen særlig oppmerksomhet. Da er det lett å tro at heller ikke denne gangen forstår media hvilken sprengkraft som ligger i konferansen og dets forarbeid.
I dag bringer Berlingske.dk en ny interessant vinkling i debatten, nemlig av aviser seg imellom og avisenes forening skiller lag i standpunkt. Spørsmålet om Danmark skal boikotte konferansen, som omtales som forhandlinger om ytringsfrihetens grenser skal flyttes, eller om Danmark skal holde fast på den nåværende kurs og forsøke å påvirke og motarbeide de islamske landenes angrep på ytringsfriheten, splitter.
Spørgsmålet splitter nu for alvor de danske dagblade, og striden placerer regeringen i en usædvanlig situation. Regeringens vilje til at forsætte forhandlingerne, undsiges nu af to af de store morgenaviser Berlingske Tidende og Jyllands-Posten, mens regeringen omvendt støttes af Politiken. Samtidig har de danske dagblades brancheorganisation, Danske Dagblades Forening, i et brev til statsminister Anders Fogh Rasmussen (V) aktivt opfordret regeringen til at afstå fra en boykot af forhandlingerne forud for FN-topmødet om racisme – kaldet Durban II – i Geneve i slutningen af april.
Jyllands-Posten skrev i sidste uge i en ledende artikel, at Danmark bør gå forrest »for at få EU til at boykotte Durban II,« og i går opfordrede Berlingske Tidendes lederskribent regeringen til at melde sig ud af forhandlinger helst sammen med de øvrige EU-lande, men om nødvendigt alene.
Canada og Israel har allerede gitt beskjed om at de ikke møter på Durban II, mens USA har satt seg på gjerdet etter at de forsøkte å påvirke forarbeidet. USA har meddelt at de ikke vil delta hvis ikke forslaget tilsluttdokument endres radikalt, hvilket ikke ser ut til å skje. Også Nederland har truet med boikott.
Her på berget er det noen som har tatt til orde for å vurdere boikott, for eksempel Dagfinn Høybråten (KrF) og Torbjørn Jagland (Ap), mens en evig dialogforkjemper, eller forkledd slik, er å finne i utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap). At også statsminister Stoltenberg er rimelig taus om denne saken er kanskje et politisk sjakktrekk, men hvorfor media er så taus, ja, det fremstår for meg som å drukne i vår egen andedam. Men de våkner kanskje til liv når konfliktene tårner seg opp i ettertid, og så skal vi igjen måtte lytte til alle politiske kommentatorers analyse av vårt politiske lederskap som ikke forstår seg på sprengkraften i det ene eller andre?