Kan sannhet være et argument?
28.01.08: Geert Wilders’ koran-kritiske film slaktes før den er sluppet, av folk som ikke engang har sett den. Kari Vogt var i radioen i morgentimene i dag, og avfeide filmen som et tåpelig propagandastykke. Ingen saklige argumenter knyttet til filmens innhold var nødvendig for å underbygge hennes dom. Logikken synes å være den, at fordi Geert Wilders er politisk ”uanstendig”, så må også filmen hans være useriøs. Man spør seg, kan 2 + 2 være 4 selv om en reaksjonær antikommunist skulle hevde det samme?
Dato publisert: 1/28/2008 Siste gang redigert: 1/28/2008 4
Jens Tomas Anfindsen, HRS
Det var i Kulturnytt i dag morges at Kari Vogt ble intervjuet om Geert Wilders' kommende film, Forbidden, som ifølge Wilders selv tar mål av seg til ”å vise hvordan islams voldelige og fascistiske elementer har sine røtter i Koranen”. Slik hun også tidligere har gjort med Ibn Warraqs Hvorfor jeg ikke er muslim, Oriana Fallacis Sinnet og stoltheten og Hallgrim Bergs Amerikabrevet, avfeier Vogt Wilders film som ”useriøs”. Ikke ved å argumentere imot filmens (eller de nevnte bøkers) påstandsinnhold, men simpelthen ved å kategorisere den som useriøs.
Vogts ”resonnementet” går som følger: Wilders film er en del av vestlig sjanger, en tradisjon som går tilbake til ellevehundretallet, som forsøker å sverte islam ved å vise at denne religionen er krigersk og voldelig. Dermed, konkluderer Vogt, er Wilders film, i likhet med andre verk i samme sjanger, useriøs.
Vogts ”resonnement” her er kuriøst fordi hun bruker en påstand, påstanden om at islam er krigersk og voldelig (eller lignende), som en grunn i seg selv til å avvise påstanden. Tilsynelatende mener ikke Vogt at det overhode er nødvendig å skulle vurdere en slik påstand. Det å hevde at islam er krigersk og voldelig (eller lignende) kategoriserer i seg selv påstanden som useriøs. Hvis vi tar Vogt på ordet, må vi altså anta at det finnes en egen underkategori for useriøse ytringer, nemlig kategorien av ytringer som fremmer negative vurderinger av islam, slik at alle slike ytringer enkelt og greit kan sorteres som useriøse, uten å måtte gå den kjedelige omveien om saklig imøtegåelse.
Som et parallelt ”argument”, bygget opp over presis samme mal, hevdet også Vogt at Wilders’ film er useriøs fordi Wilders er en ”høyrepopulist”. Igjen ser vi hvordan ytringer kan devalueres som useriøse derigjennom at de plasseres i en egen sjanger for useriøse ting, bare det at i det sistnevnte tilfellet er det ikke ytringsinnholdet som kategoriseres, men ytreren.
Også den norske bloggeren Hans Rustad har i løpet av de siste dagene fremmet et lignende ”resonnement”. Rustad har postulert at det finnes en slags politisk sentrifugalkraft, en tyungdelov, som gjør at man assosieres med dem man på et eller annet vis forsvarer, og at man dermed selv blir ”suspekt”, eventuelt risikerer å bli hengt ut som ”suspekt”, dersom man forsvarer en suspekt politiker. Relatert til tilfellet Wilders, skulle dette bety det følgende: Siden mange regner Wilders som en suspekt høyrepopulist, blir man selv suspekt, eventuelt risikerer man å bli hengt ut som suspekt, dersom man forsvarer Wilders rett til å utgi en islamkritisk film eller fordømmer dem som prøver å hindre ham i eller true ham fra å gjøre dette.
Skulle man ta dette ”resonnementet” på alvor, ville det innebære at den politisk debatt ble redusert til et spørsmål om å holde seg inne med ”de rette” folka og å ta avstand fra ”de ukorrekte”. Dratt ut i sin logiske konsekvens, ville et slikt strategisk sannhetsbegrep innebære at man må ta avstand fra relativitetsteorien ettersom Einstein var en mannssjåvinistisk kvinneforakter, eventuelt risikere å bli satt i bås som mannssjåvinistisk kvinneforakter selv, dersom man forsvarer relativitetsteorien (uten sammenligning mellom Einstein og Wilders for øvrig!).
Undertegnede har ikke helt sansen for den ovenfor skisserte måte å tenke på, og tror faktisk at enhver strategisk omgang med sannheten har potensial i seg til å bære fryktelig galt av sted. Dette uten forkleinelse for det noe nær åpenbare poeng, at man både kan og bør ta avstand fra alt som er moralsk forkastelig.
Både Vogt og Rustads resonnement minner svært om en egen form for tankemodell, nærmest en slags tankemal, som synes å være spesielt utbredt på den politiske venstresiden. Fra den utmerkede, danske bloggen Snaphanen, snappet jeg opp følgende sitat fra Henrik Gade Jensen, som på en fortreffelig måte setter ord på hva dette dreier seg om:
Venstrefløjens sandhedsbegreb er genetisk eller normativt, hvor sandhed bliver et spørgsmål om, hvem der siger hvad, og ikke om det, der siges, er rigtigt eller forkert. Det ligger dybt i marxismens arvegods. Teorier kan således falsificeres af deres finansieringskilder. Et dumt svin eller en reaktionær antikommunist kan ikke sige noget sandt.
[ ... ]
Det er måske her, at det egentlige skillepunkt mellem venstre og højre skal findes: om sandhed skal forstås afhængigt af klasse, køn, kultur og race som i marxisme, multikulturalisme og feminisme, eller om en sætning kan være sand eller falsk, uafhængigt af hvem der ytrer den. Er sandheden kollektiv eller individuel? Arthur Koestler skrev engang om, hvordan man først er et frit menneske, når man tør sige at 2 + 2 = 4, selvom en væmmelig antikommunist siger det samme. Og det var samtidig Koestlers vej væk fra den kommunisme, hvor partilinien definerede sandt og falsk. At fastholde et sandhedsbegreb uafhængigt af den almindelige interesse- og magtkamp i samfundet burde i hvert fald - ideelt set - være kvalitetsstemplet på den ægte intellektuelle. [Les hele artikkelen i Netavisen 180grader.dk].
Med denne påminnelse som bakteppe, kan man jo spørre seg hva det er som skjer hver eneste gang en offentlig person ytrer en negativ vurdering av islam. Hva enten det dreier seg om en høyrepopulist, en forfatter, en professor, filmmaker, skribent eller journalist; resultatet er alltid at visse gruppering i samfunnet, nærmere bestemt islamistene og den politiske venstrefløyen, roper opp om propaganda, løgn, ”hate speech” og lignende, helt uten hensynstagen til hva som er sant.
Ta for eksempel påstanden om at Muhammed giftet seg med en seksåring og ”fullbyrdet ekteskapet” med henne da hun var ni. Dette er en påstand som er grundig belagt i islams egne kildetekster, og som tåler en hvilken som helst historisk-kritisk vurdering. Det er simpelthen all grunn til å tro at påstanden er sann, og muslimske lærde anerkjenner også dette saksforholdet selv. Likevel, så snart en islamkritiker ytrer den samme påstanden, så skrikes det opp om at vedkommende lyver og bedriver hatpropaganda. Det er så man spør seg, kan sannhet i det hele tatt være et argument når det gjelder kritikk av islam?
Slik offentligheten i store deler av den vestlige verden fungerer, synes svaret på dette spørsmålet å være nei.
....................
Appendiks
Hvs skal man så si om Wilders film, konkret?
HRS avventer publikasjonen av filmen, før vi feller noen dom over dem. Men vi kommer til å følge publikasjonen av filmen, og reaksjonene den vekker, med et årvåkent blikk. Vi tar også mål av oss til å anmelde filmen, med sikte på å gi en seriøs, faglig vurdering av dens innhold – maksimalt konsentrert rundt filmens objektive påstandsinnhold og minimalt fokusert på personen Wilders. Det vi kan si foreløpig, er at det ut ifra den tre minutter lange reklame-traileren for filmen ikke ser ut til å dreie seg om et simpelt propagandaopprop, der blod og bomber liksom skal understreke poenget, men om en ganske nøktern, religionsvitenskapelig og historisk tilnærming til det normative premissgrunnlaget for islamsk jihad. Wilders bruk av islamkjenneren Robert Spencer som kommentator og analytiker i filmen, gir i seg selv grunn til å forvente faglig kvalitet og saklighet. Vi får se. HRS kommer tilbake til saken.
I mellomtiden kan våre lesere kanskje ha interesse av å høre Ayaan Hirsi Ali kommentere oppstyret rundt Wilders film:
|
.jpg)
.jpg)