Religiøse og politiske symboler

Hijab på barn får det til å koke

”Jeg går nedover Herslebs gate i Oslo og nyter sola. Det er barnefamilier overalt. En kvinne i en kremfarget hijab, sort kåpe og rød kjole kommer vaggende mot meg. Bak løper to gutter i fotballshorts og Spider-Man T-skjorter. Så dukker lillesøster opp, i ankellang kjole, luftig genser - og tettsittende hijab. Hun er toppen ti år. Jeg kjenner at det koker i topplokket.” Slik åpner Noman Mubashir et etterlengtet innlegg denne helgen. Mubashir sier rett ut at han orker ikke å være ”politisk korrekt. Jeg klarer ikke å forstå meg i hjel”. Jentebarn med hijab får det til å koke i topplokket, som han sier det. Men har han noen konkrete løsninger?

Hege Storhaug, HRS

Noman Mubashir er selv født muslim, det vil si ahmadiyya-muslim, som er definert som ikke-muslimer av den Pakistanske staten og av verdens største medlemsorganisasjon for islamdominerte land, Organisation of Islamic Conference. Hans ord og meninger bør like fullt veie vel så tungt som en sunni-muslim eller shia-muslim, selv om vi i HRS har en berettiget mistanke om at fremtredende muslimske talspersoner ikke deler vår oppfatning da de fleste av dem synes ¨være fastlåste og preget av autoriteters tolkninger, meninger og holdninger, noe som kom klart frem da Mubashir tok initiativ til en demonstrasjon etter drapet på Theo van Gogh i 2004. Muslimer i Oslo glimret stygt med sitt fravær. Men Mubashir bøyer ikke av på grunn av sviket den gang: ”Jeg er selv muslim. Jeg har vokst opp med en mor som dekker både kroppen og håret sitt. Men jeg synes synd på 10-åringer med pakistansk, somalisk og arabisk bakgrunn som må gå med skautet knyttet stramt rundt ansiktet. Beklager. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt. Jeg klarer ikke å forstå meg i hjel,” skriver han i Dagbladet.no.

Mubashir har gått til islams egne tekster. Han finner ikke en eneste tekst som påbyr barn å bruke slør, sier han. ”Hijab hører voksenlivet til,” slår han fast, i tråd med HRS sitt syn, for hijab på barn er og blir en seksualisering av barn ettersom tildekningen handler om å ikke tiltrekke seg menns oppmerksomhet: ”Hvem skal barna dekke seg for? Voksne menn eller gutter på sin egen alder? Synes vi det er greit at små jenter skal seksualiseres på denne måten?” Mubashir utfordrer imamer, Islamsk Råd og sentrale talspersoner: Skal ikke barn få lov til å være barn?

Han utfordrer foreldrene: ”Kanskje de bør begynne med å ta hensyn til barna framfor seg selv? (…) Enkelte foreldre har et paranoid forhold til det norske samfunnet. De frykter at døtrene skal nekte å bære hijab når de blir 18 år, fordi foreldrene mener Norge er et land hvor de fleste jenter ikke går tekkelig kledd. Derfor er det viktig å tukte dem i en ung alder, slik at de allerede i barndommen blir vant til å bære hijab og mister «opprørsgenet» i tenåra. Til disse foreldrene vil jeg si: Har dere ikke kommet hit på eget initiativ? Burde dere ikke ta konsekvensene av at dere bor i Norge?”

Så sant, så sant. Men hva gjør vi med den økende slørbruken på barn? Skal vi følge i Frankrikes fotspor og i det minste få sløret ut av skolen? Skal vi følge oppfordringen fra statsråd Nyamko Sabuni i Sverige og si nei til slør på jenter under 15 år i den offentlige skolen? Eller skal vi fortsatt ”snakke om det”, i den såkalte toleransens og humanismens navn?

Innlegget til Mubashir er godt – og viktig. Vi savner likevel en mer offensiv holdning til hvordan uvesenet skal bekjempes. Vår antagelse er faktisk at ikke bare barn ville vært glade for et forbud i skolen, men også en rekke foreldre med muslimsk bakgrunn. For det sosiale presset om å ikle døtrene slør, har ikke minsket de siste årene, tvert om.