Hege Storhaug, HRS

Det er ubehagelig å forholde seg til en del muslimske talspersoner i den offentlige debatten. Sharia-språk og doble tunger synes å florere, kanskje aller best eksemplifisert ved ordmagikeren Tariq Ramadan. Han vet å anvende plussordene, altså ord som klinger som balsam i vestlige sjeler; demokrati, reform, brobygging, forståelse, dialog, menneskerettigheter. Ordene kan imidlertid ha et helt annet innhold for en Ramadan enn for en norsk biskop eller en Selbekk som har forståelse for det sekulære demokratiets grunnverdier. Eksempelvis vil Iran kunne løftes frem av Ramadan som et fremragende eksempel på demokrati, altså demokrati innenfor sharias rammer.

Denne nagende opplevelsen av at så mye som sies, kan være noe helt annet enn hva som egentlig menes, møter jeg stadig oftere. I tillegg – og enda verre – er det når man opplever bevisst forføring ved bruk av det islamske ”taqiyya”: en “teknikk” som handler om å skjule og tilsløre egne meninger, et aktivt bedrag, og som er en tillatt strategi for å fremme islams interesser. Taqiyya kan brukes i både krig og fredstid, hvor som helst i verden, og både innen sunniislam og shiaislam er taqiyya godkjent.

Se for eksempel denne godt dokumenterte artikkelen om taqiyya av Raymond Ibrahim fra Middle East Quarterly.

Da er vi tilbake til utgangspunktet i 2006 da Muhammed-krisen var på sitt verste: Studentlederen Muhammad Usman Rana kommenterte danske Naser Khaders initiativ til å danne nettverk for sekulære muslimer. Dette stod å lese i Dagbladet:

Mohammad Usman Rana, lederen av pakistansk studentsamfunn i Norge, tviler på at vi har det samme behovet for en slik organisasjon i Norge.

- Her i Norge synes jeg linjen til Islamsk Råd og imamene har imponert. De har gått dialogens vei. Jeg forstår ikke helt begrepet sekulær muslim. Islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær? Det er et ideal for muslimer å leve etter islams regler. Men du kan være demokratisk og muslim, helt klart. Islam er en moderat religion. Jeg tror ikke vi trenger dette i Norge, men hensikten er sikkert god, sier Rana til Dagbladet.no.

La kommentaren om Islamsk råd, imamer og dialog ligge i denne runden (selv om det minner mistenkelig på Tariq Ramadan-retorikk). La oss konsentrere oss om ordene: ”Islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær?” Kan dette tolkes som noe annet enn ektefølt sympati for sharia? Er det galt, eller slemt for den saks skyld, å si at dette er en uomtvistelig islamistisk holdning?

Deretter utmerket Usman Rana seg med et knallhardt angrep på sekulariteten i samfunnet vårt ved den omstridte vinnerkronikk i Aftenposten i 2008, ”Den sekulære ekstremismen”  At sekularitet og ekstremisme skulle være to jevngode størrelser, er å slå seg selv på munnen. Men la også det ligge i denne omgangen. Poenget er blant annet at Usman Rana med denne kronikken befestet sterkt sitt følelsesmessige og ideologiske forhold til grunnteser i islam. Han sier blant annet:

Muslimer som blir møtt med krav om (…) å overse troens grunnsetninger, er en gjenganger i de norske medier.

Fremveksten av lignende krefter - bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer - som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.

Dette kan vanskelig mistolkes, hvis man kjenner noe til islams altomfattende budskap; politikk, juss og religion – alt i ett, altså det som tradisjonelt kalles islamisme, og som harmonerer med Usman Ranas overtydelige budskap i 2006 om at ”islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær?”.

Så skjedde ”underet”: Avslutningsvis i debatten ”Er islam en trussel mot norsk kultur?” i forrige uke i regi av Vårt Land, ble paneldeltakerne oppfordret til å formidle ”drømmesamfunnet Norge” om 40 år. Usman Rana svarte som følger: Drømmen er ”et sekulært samfunn der liberale verdier står veldig sterkt”, og der det sekulære ”ikke er ensbetydende med ateisme” (her kan du se debatten, ordene faller rundt 91 minutter).

Da er det uavklarte spørsmålet: forsnakket Usman Rana seg til Dagbladet i 2006, eller sa han rett ut det han mente? Og videre: hvis vi skal tro på ordene fra 2006, var han fortsatt enig med seg selv i vinnerkronikken i 2008?

Hvis han mente hva han sa i 2006 og 2008, er ordene fra debatten i forrige uke uttrykk for en ideologisk konvertering, der han rett og slett har snudd ryggen til sharia, og dermed også har snudd ryggen til islamstifteren Muhammed og hans totale prosjekt med et samfunn helt og holdent underlagt islam?

Eller vitnet vi taqiyya?