Innvandring

Norge forandres – ikke til det bedre

Steinar Lem sier det antakelig majoriteten av den norske befolkningen mener: Islam utgjør en trussel mot våre verdier. Hvis ikke innvandringen fra den muslimske verdenen bremses kraftig, kan vi på sikt gå inn i en verdimessig mørketid.

Hege Storhaug, HRS

Dette burde vært sagt høyt for lengst fra akademisk hold. Men akademikere jeg kjenner som mener det samme som Lem, de forteller at de ikke våger. De vet at bruk av ytringsfriheten rundt vår tids mest betente spørsmål – islam og innvandring – kan koste dem dyrt både i forhold til forskningsmidler og anseelse.

Frykten lammer deres tunger. Frie ytringer er med andre ord kun et teoretisk konsept. Det grelle med Steinar Lems utspill er at en slik begavet, klok og samfunnsengasjert mann som han, først våget å ta bladet fra munnen da han var satt fri fra jobb, vitende at hver eneste nye dag han tildeles, er den mest verdifulle gaven. Det burde vekke oss alle.

Steinar Lems varsku handler ikke om den enkelte muslimen, eller det enkelte muslimske barnet født i Norge, slik Dagbladets Marte Michelet utilslørt hevder (16/4). Varskuet handler om religionen islam, som vel så gjerne kan omtales som en altomfattende ideologi. En livsfarlig og menneskefiendtlig ideologi hvis den praktiseres i tråd med islamstifteren Muhammed, da han skapte det første gjennomislamiserte samfunnet i Medina basert på ”hellig” og eviggyldig lovgivning, sharia. Et samfunn som ifølge islam er ufeilbart og forbilledlig.

Noen prøver til stadighet å tvangsgifte kristendommen og islam. Altså at disse to verdensreligionene har grunnleggende fellestrekk, og at det derfor bare er et spørsmål om tid før islam moderniseres og den muslimske verden opplever en lenge etterlengtet opplysningstid.

Resonnementet er så galt som det kan få bli, og uten et realistisk forhold til islams iboende grunnproblem, vil vi heller ikke kunne få til en reell verdimessig assimilering av den muslimske befolkningen i Norge, med de katastrofale konsekvensene dette vil få på sikt i takt med den økende utvandringen fra misèreen i den muslimske verden. Da tenker jeg på en verdimessig assimilering i ektefødte verdier av opplysningstiden som ytringsfrihet, likeverd, religiøs frihet og likestilling. Helt avgjørende verdier for vår frihet og velstand som store deler av verdens befolkning har gode grunner for å misunne oss.

Jeg er ikke religiøs. Men jeg har erkjent at det er avgjørende forskjeller på islam og kristendommen, og at kristendommen anført av Jesus som rollemodell har medvirket til den friheten og velstanden vi lever med.

Den danske filosofen Kaj Sørlander har klarere enn noen illustrert forskjellen på Jesus og Muhammed: Se for deg Sokrates, Buddha, Muhammed og Jesus. Hvem andre enn Muhammed kan man forestille seg vil ta til orde for å steine en kvinne? Jeg regner med at med disse ordene går de flestes assosiasjoner til historien om Jesus som sa: ”Den som ikke har syndet, kan kaste den første steinen.”

Jesus søkte aldri politisk makt. Han ga heller ikke politiske lover, men han ga noen bud, som å vende det andre kinnet til, elsk din fiende, ikke døm. Han lot seg passivt føre til korset. Med Muhammed er det diametralt motsatt. Han var både en religiøs og politisk leder. Han brukte våpenmakt for å utbre islam. Han ga politiske lover, straffelover og økonomiske lover, både gjennom koranen og seg selv som rollemodell. Og han ga lover som gjorde kvinner og ikke-muslimer til annenrangs borgere. Det burde si seg selv at den religionen Jesus forkynte har langt lettere for å tilpasse seg et sekulært demokrati basert på menneskeskapte lover og verdier som likeverd og likestilling, enn en hard lovreligion som islam.

Min påstand er således at dess mer islam praktiseres i dens grunnelemenet, dess mindre menneskerettigheter og demokrati, og dess mer underutviklet blir samfunnet. Belegg for påstanden vil man blant annet kunne finne i FNs rapporter om den arabiske verdenes stagnasjon (serien ”Arab Regional Human Development Report”, fra 2002 – 2006). Hvor ytterst vanskelig det er for den muslimske verden å akseptere menneskerettigheter, har Organisation of Islamic Conference selv forklart i Kairo i 1990: FNs menneskerettighetserklæring ble underlagt islamsk ”hellig” lov sharia. Stagnasjonen i den muslimske verden fører naturlig nok til masseutvandring fra elendigheten og ufriheten, med størst innsig til Europa.

Storbritannia er antakelig verst rammet av de massive integreringsproblemene i den muslimske befolkningen. Britene har hatt en svært høy innvandring kombinert med den multikulturelle ideologien i front, som har medført etablering av gettoer der opprinnelseslandets verdier har fått blomstre på bekostning av enkeltindividenes mulighet for å leve fullt og helt i sitt nye hjemland. Utenforskapet har på sin side ført til en voldsom radikalisering av de unge, illustrert med at nesten 40 prosent av unge muslimer i alderen 16 – 24 år ønsker å erstatte britisk lov med sharia. Det sekulære demokratiet basert på menneskerettigheter forvitrer fra innsiden.

Dette blir også Norges fremtid om få år dersom masseinnvandringen fra den muslimske verdenen får fortsette – på bekostning av den enkelte muslims mulighet til å ta del i frihetsverdiene våre, og på bekostning av frihet og velferd generelt i Norge. HRS har på grunnlag av den faktiske innvandringen de siste årene og ved bruk av SSBs egne metoder, beregnet at hvis dagens innvandringsnivå videreføres, vil Oslo få en majoritet innvandrer rundt 2029. Majoriteten av dem igjen vil være ikke-vestlige, de fleste med muslimsk bakgrunn. Da er ikke tredje- og fjerde generasjon medregent. For Norge som sådan viser prognosen vår at nordmenn kan bli i minoritet ved utgangen av dette århundret (HRS-notatet ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?”, 2008).

Det sier seg selv at med de integreringsproblemene vi har i dag i særlig den muslimske befolkningen, vil den demografiske utviklingen være langt mer avgjørende for vårt sekulære demokrati og velferdsstat enn et medlemskap i EU. Likevel endres Norge dag for dag uten at befolkningen får påvirke den politisk styrte utviklingen – annet enn ved Stortingsvalg. Med den massive pågangen fra publikum som HRS nå opplever, er vi i liten tvil om at det er et bredt ønske i befolkningen om en ny innvandringspolitikk. Ikke fordi folk er fiendtlig innstilt overfor nye landsmenn, tvert om. Folk er, som hedersmannen Steinar Lem, bekymret for fremtiden til dem som skal bo i Norge, at det blir en fremtid der enkeltindividets frihet og muligheter knuses av repressive og autoritære religiøse krefter. Det handler med andre ord om en vel så stor bekymring for Aishas ve og vel som for Karis.