Rita Karlsen, HRS
EU-organiseringen fremtrer som mer og mer selvstendig, og uregjerlig, enn selv de land ingen liker å bli slått i hartkorn med. Men det kan være at EUs overstyring blir en hardere nøtt for EU selv enn for Danmark.
HRS har de siste dagene kommentert det vi betegner som krisen i Danmark. Vår oppfatning av situasjonen er således i utakt med den danske statsministeren, som mener at EF-domstolen tolkninger av danske regler for familiegjenforening bare berører ”et hjørne” av dansk utlendingspolitikk.
Derimot mener flere av de politiske partiene i Danmark, inkludert flere jurister i Danmark og en rekke av EUs jurister, at EF-domstolens tolkninger vil medføre til at Danmarks stramme utlendingspolitikk underkjennes.
Men dette kan være mer politikk og taktikk enn faglige, objektive vurderinger. Da også inkludert statsministerens holdning. For den danske statsministeren vil visstnok på sikt gjerne ha en toppjobb i EU, hvilket ikke synes å være så ulikt karrierevalget til mange av Europas ledende politiske skikkelser. Er EU blitt (alltid vært?) ulike nasjonale topp-politikere sin egen (voksende) lekekasse?
I alle fall skal det betydelig mot til for å gå imot din fremtidige arbeidsgiver; hva skal ofres? Den politikk du tror er best for landet du leder eller eventuell egen internasjonal karriere? Spørsmålet er kanskje like banalt som korrekt. I alle fall mener jeg å ha sett det før, faktisk bare for kort tid siden. Da var det WTO-avtalen som sto på agendaen. I Norge reiste landbruket bust, en næring som ikke eksporterer vil beskytte norsk landbruk for billige varer fra utlandet. Mens fiskerinæringen, med betydelig eksport, gjerne vil åpne grensene for fri flyt av varer. Ulike interesser, ulikt ståsted. Men kanskje mest interessant – ledende norske topp-politikere, eksemplifisert ved utenriksminister Jonas Gahr Støre, var det jeg oppfatter som uklar. Støre fikk det til å høres ut som om han støttet vern av norsk landbruk, støttet fiskerinæringens ønske om muligheter for eksport, samtidig som han støttet forslaget til ny WTO-avtale. Hva var det i så fall som skulle ”ofres”? Jeg tar høyde for at mine faglige kvalifikasjoner ikke er på høyde for å forstå dette, men jeg stusset likevel da Støre syntes mer opptatt av å påpeke det var nye forhandlingsland som Kina og India som var det sentrale. Sikkert riktig at disse land, med betydningsfull eksport/import, er sentrale aktører, men hva er det sentrale med Norge som aktør relatert til denne avtalen? Personlig gjetter jeg på at Støres uttalelser nøye veies opp mot hans egne muligheter i fremtiden.
Samme problematikk tror jeg gjør seg gjeldende i dagens Danmark. Danmark har innført en restriktiv innvandringspolitikk, men ikke ut fra at de har et særdeles ønske om å være slemme, rasistiske eller at de lefler med menneskerettighetene. Danmark har innført en restriktiv innvandringspolitikk fordi de mener det tjener Danmark og dets innbyggere. Det interessante er derimot ikke hvor landets innbyggere har sitt opphav, det interessante er hva de bidrar med. Egoistisk? Vel, det kommer an på hvordan man definerer det, og ikke minst: hvilket perspektiv man har på fremtiden. Danmark er, i likhet med mange land i Europa, og der Norge kan betegnes som i en særklasse, en velferdsstat. Men denne velferden er ikke gudegitt (selv om Norge som oljenasjon kanskje opplever det slik), det kreves hardt arbeid og innsats for at velferden skal bestå. Innvandringen til Danmark de siste tretti årene truet Danmark som velferdsstat, og det tok noen av de danske politikerne alvorlig. Det danske folk var enig, og satte disse politikerne til å styre Danmark. Men hvordan kan jeg tillate meg å si noe så fælt? Insinuerer jeg at mennesker fra den tredje verden ikke bidrar til en velferdsstats utvikling?
Det er her de ekle fakta kommer inn. Disse fakta som land som Norge og Sverige helst vil holde borte fra offentligheten. De fakta som kan bidra til fremmedfiendtlighet, innvandrerskepsis og rasisme. Jeg skal i denne sammenheng nøye meg med å påpeke følgende: selvsagt er det mange som bidrar til et velferdsland sin utvikling, men mange gjør det ikke. Selvsagt er det mange som tar fullverdig del, både økonomisk og verdimessig, i det landet de innvandrer til, men mange gjør det ikke. Selvsagt er det mange som kommer til Norge fordi de er på flukt fra krig og nød, men mange gjør det ikke. Studier avdekker langt på vei hvilke grupper dette gjelder, men vi kan ikke ha noen offentlig diskusjon fordi det kan føre til stigmatisering. Vi blir fortalt at det går seg til over tid. Hvis samme holdning hadde ligget til grunn hva gjelder eksempelvis incest, ville heller ikke denne problematikken kunne vært debattert i offentligheten. Først og fremst ville ”fedre” kunne oppleve seg mistenkeliggjort. Men vi evner å skjønne at det ikke gjelder alle fedre, hvilket da heller ikke stenger for å ta opp denne viktige problemstillingen knyttet til de fedre (og mødre) det gjelder.
Samtidig vet vi at ønsket om å få innpass i et velferdsland er så stort, at mange er villige til å bruke virkemidler vi ikke liker for å få opphold i Vesten. Ett av disse virkemidlene er ekteskap. Ekteskapsdøren står åpen i de fleste land, mens Danmark har prøvd å lukke den. Ikke fordi de vil nekte folk å utøve sin kjærlighet og sitt familieliv, men for å stoppe misbruket av ekteskapsinstituttet. Vi vet at mange i Europa benyttes som levende visum for venner eller familie i den tredje verden. Eksemplene på dette er mange, og siste eksempel i så måte kan leses på dagens VG Nett. Her forteller en norsktyrkisk jente om foreldrenes avtale om ekteskap for henne da hun var 14 år, og om at hun som 19-åring var gift med denne mannen. Hun vil ikke leve med han, men noen skilsmisse kommer ikke på tale før hun har gitt han opphold i Norge. Han har rett på opphold på selvstendig grunnlag etter tre års ekteskap med henne i Norge. Men selv da vil en skilsmisse også innbære at familien snur henne ryggen. Spørsmålet er om denne utnyttelsen av mennesker her skal vernes mer om enn mennesker ønske om å få opphold i et velferdsland? Egoistisk? Vel, det kommer an på om den enes menneskerettigheter skal vektlegges foran den andres – og om det er en menneskerett å få opphold i det land en måtte ønske seg.
Det er ingen tvil om at dette er vanskelig. Det kan trås feil, og uskyldige kan komme i et uføre som ikke var tilsiktet. Noen blir også behandlet feil. Det er da også derfor det vektlegges å ha en rekke regler på området. Alle som har satt seg litt inn i den norske utlendingsloven, med tilhørende (omfattende) forskrift, vet at dette ikke er noe lettvekterområde. Langt de fleste land i Europa har innført diverse restriksjoner hva gjelder innvandring, og langt de fleste land har krav knyttet til såkalt familiegjenforening, for eksempel hva gjelder ektefellens muligheter til å forsørge de/den som hentes. Danmark har som kjent vært tøffere enn de fleste. De har ikke bare krevd at den som bor i Danmark skal kunne forsørge ektefellen og eventuelle barn, men også at begge parter i ekteskapet skal være fylt 24 år og at paret skal ha størst tilknytning til Danmark.
Innvandrerfiendtlig, sier motstanderne av de danske reglene. Reglene er derimot innført for å også å beskytte de som bor i Danmark mot ufrivillige ekteskap, og for at de samme skal få sin oppvekst i Danmark og for at de skal gis mulighet til høyere utdannelse – samtidig med at det understøtter det enkle prinsippet med å kreve sin rett og utføre sin plikt. Danmark ønsker ikke å smuldre opp sin velferd ved å brødfø de som ikke vil bidra til det danske samfunnet. Det handler altså ikke om de som ikke kan bidra. Hjelpes den som hjelpes bør – betalt av den som kan. På samme måte går debatten friskt i Danmark om hva som er limet i samfunnet, hva som gir felleskapsfølelse, hva som er sentrale verdier i Danmark, ja, det de kaller ”samfunnets sammenhengskraft”. En slik debatt kveles i Norge. Ethvert spørsmål om verdier harseleres til ”hva tror vi at vi er” – ”norske verdier” eksisterer ikke, Norge som en kristen nasjon har ikke ”kristne verdier”, Torbjørn Egners Kardemommeby er egentlig et ”marokkansk forbilde” osv. Harselasen er debatten. For i Norge skal vi, etter Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sin oppskrift , diskutere rasisme. Noe annet er visstnok å misbruke ytringsfriheten, igjen eksemplifisert av Mohammed Usman Rana i dagens signert-artikkel, i Aftenposten.
Jeg tror ikke det er så mange i Norge som mener at Norge bør ha åpne grenser. De fleste ser at et slikt prosjekt, nettopp knyttet til hvordan dagens velferdssamfunn er organisert, raskt ville bryte sammen. Derfor innser de fleste at vi må ha visse regler som regulerer innvandringen, hvilket selvsagt ikke innebærer at alle er enige i alle de regler som finnes. Men det er også et spørsmål om respekt for de regler som faktisk eksisterer. Jeg har lenge forundret meg over den propaganda som i særdeleshet blir kjørt i Aftenposten og til dels i Dagsavisen. Med jevne mellomrom dukker det opp rystende historier om noen som ikke har fått opphold eller statsborgerskap. At langt de fleste av disse har ikke rett på opphold, da de bryter en eller flere av reglene for opphold, vies ikke oppmerksomhet. Dagens Aftenposten er således ikke noe unntak. Under tittelen ”Foreldrenes feil rammer barna” blir vi fortalt at barn som er født og oppvokst i Norge ikke får norsk statsborgerskap fordi myndighetene mener faren løy om sin identitet da han kom til Norge. Faren har altså ikke bevist sin identitet, men tror du journalisten spør om hvorfor han ikke fremskaffer det? Nei, vi får heller høre at han ”rømte fra Saddam Husseins terror til trygge Jæren”. Hussein er vekk, men har så pappaen på Jæren, som endog har hentet sin familie fra Irak, forsøkt å få dokumenter ut fra Irak? Nei, tydeligvis ikke, og om så: er det greit? Har for øvrig den samme pappaen, i likhet med svært mange andre irakere, vært tilbake i Irak etter at han kom til Norge? Det er avdekket at en rekke irakere, endog mens de hadde asylsøknaden til behandling, har feriert i Irak. Underlig? Nei, ikke for norske journalister.
Jeg tror at Danmark vil kunne tjene stort på å ta opp kampen med EU. Det kan være at støtten kommer fra både ulikt og uventet hold. Bare så det er klart: da tenker jeg ikke på norsk media.