Hege Storhaug, HRS
Det er forutsugbart og det kommer til å bli repeterende, jamfør debatten i 2006, da daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) luftet tanken om vi skulle ta en debatt om Norge skulle følge i danske fotspor med økt aldersgrense for henting av ny ektefelle og et tilknytningskrav. De” velmenede” i organisasjonslivet og forskningsverden jamret seg over brudd på menneskerettigheter, uten helt å komme i mål med argumentasjonen, da nettopp Den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter (EMRK) blant annet gir en stat rett til å innføre restriksjoner på henting av nye ektefeller i konvensjonens artikkel 8. Først; EMRK sier ikke noe om i hvilket av partenes hjemland familielivet skal finne sted, altså er det ingen menneskerett å hente ny ektefelle til Norge. Det finnes heller ingen dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som har statuert krenkelse av artikkel 8 i forbindelse med en stats avslag på gjenforening mellom ektefeller. Tvert om fins det dommer som avviser at et ektepar kan velge hvilket land de ønsker å bosette seg i.
EMRKs artikkel 8 sier videre at den enkelte staten kan gripe inn når det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerheten, offentlig trygghet, landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden og kriminalitet, for å beskytte helse eller moral og for å beskytte andres rettigheter og friheter”. Altså er det Norges rett å regulere innvandringen gjennom ekteskap, både av blant annet menneskerettslige og økonomiske hensyn.
Det hevdes også fra ulike hold at å heve selve aldersgrensen for henting av ny ektefelle, er brudd på menneskerettigheter. Argumentet er at det blir forskjellsbehandling på de som gifter seg her 18 år gamle og som kan bo sammen, mens at de på 18 år som gifter seg utenfor EU, ikke kan bo sammen her i Norge. At EU i et direktiv anbefaler 21 år for henting av nye ektefelle fra land utenfor EU, gjør at argumentet burde falle på steingrunn.
Dette er nok ikke Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning enig i. Til Dagbladet.no i dag sier hun dette om den nye fireårsregelen:
Dette er en snikinnføring av en lov møtt med massiv motstand i en bred høring. Nå virker det som man må benekte at regelen er lik for å kunne forklare at man innfører den så kort tid etter, sier Bredal.
Og videre viser hun til debatten i 2006:
– Statsråd Hanssen ville den gang ha seg frabedt at 21-årsregelen var ment som noe annet enn et tiltak mot tvangsekteskap, og ville ikke mistenkeliggjøres for å være ute etter å begrense transnasjonale ekteskap eller lignende. Nå er tvangsekteskap bare ett punkt på agendaen, sier Bredal.
Spørsmålet er hvorfor Bredal synes det er problematisk med en regel som vil holde den mest sårbare gruppen for overgrep knyttet til giftermål under utdanning eller arbeid? Er det uproblematisk at 18 år gamle norskpakistanske jenter henter ektefelle fra Pakistan? Og da tenker jeg ikke bare på frivillighetsperspektivet. Hva med velferdsperspektivet? Har Bredal tatt innover seg hvilke utgifter denne formen for innvandring medfører for Norge? Hva med integreringsmulighetene? Er det noen som helst langsiktige perspektiv i hennes tankesett? Jeg kan ikke se det. Det jeg hører er en fastlåst forsker som kommer til å kjempe med nebb og klør mot ethvert tiltak mot tvangsekteskap som vil stille krav til personene her som henter ektefelle til landet.
En gjenganger av uttalelse fra lærerhold er denne: Så mange ikke-vestlige jenter er flittigere i sitt skolearbeid enn de fleste andre. Dette er håpet de klamrer seg til: At de skal få lov til å fortsette på skolebenken etter ungdomsskole og videregående skole, slik at de i det minste kan få seg en utdannelse før de giftes bort. Men det er mange som får denne drømmen knust.
Ja, disse jentene kommer nok fremdeles ikke til å få særlig drahjelp fra akademia i kampen for et verdig liv der de også med stolthet kan bidra til Norges fremtidige velferd.