Hege Storhaug, HRS

Tenk om det var likhet for ”loven” i media! Ja, da hadde forskere og politikere fått kjøre seg. Kanskje noen av våre lesere husker hvordan helseministeren i fjor, Sylvia Brustad, sammen med forskere ved Institutt for samfunnsforskning, prøvde å bløffe hele nasjonen om at kjønnslemlestelse er på retur, og at ”antallet tilfeller er mindre enn antatt”, og at dette igjen betyr at dagens informasjonstiltak osv, virker forebyggende. Det hadde vært svært lett for Aftenposten og andre medier å ha blottlagt manipulasjonen – hvis de ville. Hvorfor? Fordi ingen noensinne har visst noe som helst om omfanget av kjønnslemlestelse. Altså er en ”nedgang” umulig. Men media siterte ukritisk ”forskningen” og Brustad, som jeg dokumenterer i Rundlurt. Så ble det stille.

Jeg vil påstå at jeg går svært grundig til verks i bokens kapittel om kjønnslemlestelse og langt på vei avkler forskernes slette og uredelige arbeid, samtidig som jeg viser hvordan arbeidet ble misbrukt politisk av Brustad for å slippe å innføre helseundersøkelser knyttet til kjønnslemlestelse. Faktisk er kapitlet en oppsiktsvekkende avkledning av et uredelig samspill mellom forskning og politikk, og hvordan media svikter sitt samfunnsoppdrag om å være en vaktbikkje. Hva skjer så i Aftenposten i dag (ikke tilgjengelig på nettet)?Jo, avisens journalist er hyperkritisk til meg (jeg ”kan ikke dokumentere” mine påstander). Greit nok at journalisten er kritisk, det er nettopp dette jeg blant annet etterlyser i boken, der hovedpoenget nettopp er at ingen kan dokumentere utbredelsen av kjønnslemlestelse! Spørsmålet er: Hvorfor er avisen fremdeles ukritisk til maktbastionene som avkles i boken? Kan Brustad og forskerne dokumentere sine påstander? Nei. Men dette sier ikke Aftenposten ett ord om. Alt er som før, med andre ord. Vi som er på den kritiske siden av innvandringen og integreringen, behandles med ytterste skepsis, samt med uredelighet, mens de på den politisk korrekte siden, får knapt et kritisk spørsmål når de kommer med sine påstander og utsagn.

Legg også merke til rammesaken: Jeg har altså skrevet en ny bok som handler om manipulasjoner, myter og dogmer og regelrette løgner som befestes i debatten om innvandring og integrering. Dette skal Aftenposten intervjue meg om. Rammesaken heter: ”Dette er saken”. Ja vel, hva er ”saken”? Jo, hele rammen handler om Amal Adens fantasifulle og hinsidige påstander om oss i sommer! Ikke ett ord om boken. Nesten utrolig at det er mulig.

Journalisten spurte meg dog på slutten av intervjuet om denne ”saken”, og jeg svarte tydelig og klart at vi var svært glade for granskningen iverksatt av regjeringen. Altså at vi ser frem til å få resultatet på bordet, da vi har ingenting å frykte. Dette blir ikke sitert. Uansett, intervjuet handler om boken, men ”saken” er altså en annen sak.

Vel, vel, jeg har nettopp fått beskjed fra Kagge forlag om at etterspørselen etter boken er stor. Det er jo hyggelig. Mitt tips er at folket ikke liker å bli holdt for narr på det jeg mener er de viktigste temaene i dag og for fremtiden: Innvandringen, integreringen og islams press på frihetsverdiene.

For meg personlig heter det kapitlet i boken som berør meg mest, ”Dette og hint om islam”. Kapitlet er blant annet en hyllest av en av vår tids umistelige stemmer, Steinar Lem, og hvordan Dagbladet hengte han ut på det groveste da han lå for døden og delte sine tanker med oss om særlig verdikampen og islam. Jeg tror leserne vil kjenne den samme smerten når de leser om denne uverdige opptredenen, som jeg kjente den dagen i april da Lem regelrett ble hitlet på førstesiden.

Til slutt: Takk for alle hyggelige henvendelser i dag etter boklanseringen i Aftenposten. Det varmer.