Hege Storhaug, HRS

Ettersom Dagbladet ikke makter eller vil gjøre redelig research, men oppfører seg som om de er hevet over tyngdeloven, så får vi hjelpe dem: Norskmarokkanske Nadia stod frem i Kvinner og Klær sommeren 2001, og reportasjen ble markedsført på boards i Oslo. I 2002 kontaktet Nadia HRS da Fadime ble drept i Sverige. Dette var altså den første kontakten vi hadde med Nadia. Saynab stod frem i Aftenposten i 1999, sammen med Gerd Fleischer i SEIF (organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger), og har aldri vært ansatt i HRS eller representert HRS i media. Kadra stod frem i TV2, Rikets tilstand, i år 2000 med Gerhard Helskog som ansvarlig redaktør, også hun altså før HRS ble opprettet. Kadra har aldri hatt noe å gjøre med HRS.

Dagbladet refererer også til Tove Smaadahls grove bommert om HRS i 2002/2003, da hun påstod at vi presset frem innvandrerkvinner i media (Dagbladet glemte for øvrig å ta med at Smaadahl endog hevdet at vi oppsøkte krisesentre på leting etter skjebner og var ”pågående”). Smaadahl klarte imidlertid ikke å levere et eneste eksempel på påstandene sine, tvert om kom det frem i et møte med henne at hun kun hadde én referanse til alle påstandene sine, nemlig at jeg som journalist for Dagbladet (!) hadde ringt Kristiansand krisesenter etter at Anooshe Ghulam Sediq ble drept i 2002. Dette var det første skjulestedet til Anooshe da hun brøt med ektemannen, og som ledd i research er det vel ingen som mener at en telefon etter at hun ble drept, da for å høre om krisesenteret kunne bidra med informasjon som kunne belyse hennes livssituasjon, er klandreverdig?

At ”flere jenter skal ha forsøkt å ta livet sitt etter kontakt med HRS”, refereres også. Denne særdeles alvorlige og dramatiske påstanden har heller aldri vært etterprøvd av media, og (selvsagt) ikke dokumentert fra annet hold heller. Det er oppgulp av gammel propaganda. Med andre ord; fullstendig useriøst og uredelig arbeid av Dagbladet. Det skulle tatt seg ut om HRS hadde gjort et slikt slett arbeid. Det er like slett, uetterrettelig og absurd som om vi skulle påstå at Dagbladet presset barn frem i media, som i etterkant prøvde å ta livet sitt, at Kadra, Saynab og Nadia ble presset til å stå frem i Dagbladet, som etter at avisen hadde fått sensasjonsoppslagene sine, vendte stakkarene ryggen.

Kanskje Dagbladet skulle koste på seg en intern tankerunde over hvorfor grenseløse løgner om HRS kan gjentas og gjentas og gjentas? Agurktid eller ikke, det finnes fortsatt etiske standarder som også Dagbladet burde evne å forholde seg til.