| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Kjønnslemlestelse > Styrket i troen på helseundersøkelser

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

HRS 7. mars 2007

Allerede for flere år siden anbefalte HRS regjeringen på det sterkeste om å innføre kontroll av alle barns underliv på helseundersøkelsene. Anbefalingen ble gjort gjennom et omfattende arbeid i boka "Feminin integrering", som kom i 2003. I kapitlet om kjønnslemelstelse, som vi kalte "En baby kan ikke sladre", refererte vi også til vårt feltarbeid utført i et fylke utenfor Paris.

Nå, fire år etter, har barne- og likestillingsminister besøkt det samme fylket, og snakket med noen av de samme fagpersonene som HRS møtte. Og endelig er hun styrket i troen på at helseundersøkelser er et effektivt tiltak i kampen mot kjønnslemlestelse, melder NRK.no. Da bør ikke statsråden lytte til Sosial- og helsedirektoratet i denne saken.

Frankrikes unike tilbud

Frankrike har et unikt helsetilbud til barn. Det første leveåret undersøkes spedbarnet hver måned, altså til sammen tolv ganger, på helsestasjonen (PMI – Protection Maternell Infantile). Det andre leveåret undersøkes barnet hver tredje måned. Fra barnet er tre år til det begynner på skolen seks år gammelt, undersøkes det to ganger i året. Dette er et tilbud, undersøkelsene er altså ikke obligatoriske.

Emanuelle Piet er fylkeslege i Seine-Saint-Dénis. Hun er en av de mest profilerte franske medisinerne i kampen mot kjønnslemlestelse. Hun er også leder for en landsdekkende organisasjon som arbeider mot seksualisert vold (Collectif feministe contre le viol).

Fylket Seine-Saint-Dénis, som ligger nordøst for Paris, har omlag 1,4 millioner innbyggere. Rundt 60.000 var i 2003 registrert med opprinnelse fra Vest-Afrika. Piet fortalte til HRS at hun hadde pålagt alle helsestasjoner i fylket å undersøke barnas kjønnsorgan, samt anus.

"Både jente- og guttebarns kjønnsorgan undersøkes hver eneste gang, akkurat som vi ser på øynene, ørene og så videre. Vi ser også på anus. Vi ser etter både kjønnslemlestelse og seksuelle overgrep. Alle barn undersøkes, uansett etnisk bakgrunn. Og vi forklarer mødrene hvorfor vi gjør slike undersøkelser," sa Piet.

På Piets initiativ startet undersøkelsene i 1986. Året etter initierte hun kartlegging av omfanget av kjønnslemlestelse. 500 vestafrikanske jenter ved tre helsestasjoner ble undersøkt. Barna var i alderen 0-6 år. Samtlige 500 jentebarn var kjønnslemlestet. 10 år senere ble kartleggingen gjentatt. Av 500 jentebarn var bare syv kjønnslemlestet. I år 2000 ble det gjennomført en ny kontroll: Av 500 jentebarn var ingen kjønnslemlestet.

Piet forklarte at særlig tre forhold lå til grunn for det oppsiktsvekkende resultatet:

• Systematiske helseundersøkelser fra barnet er født til skolestart.
Avsløringen i 1987 av utbredelsen av kjønnslemlestelse ble etterfulgt av tre rettssaker – å kjønnslemleste barn fikk tydelige konsekvenser. Rettssakene var slik sett avgjørende for å forebygge videre praksis av lemlesting.

• Informasjon til mødrene.
Til tross for disse oppsiktsvekkende resultatene i dette fylket, tror Piet at kjønnslemlestelse fortsetter, men i langt mindre grad, og ytterst sjeldent på barn under skolealder.

Piet forklarte: "Vi har sett at tradisjoner kan endre seg raskt ved migrasjon. Noen etniske grupper fra Vest-Afrika begynte å lemleste barnet i langt yngre alder enn hva som var tradisjonen i hjemlandet, fordi 'en baby ikke kan sladre'. Resonnementet er også at når barnet lærer å snakke, har det glemt overgrepet og vil derfor ikke kunne fortelle hva det er utsatt for. Nå vet foreldrene at vi undersøker helt frem til skolealderen. Det betyr at jenter risikerer lemlestelse etter de er seks år. Men da kan de snakke, og et barn som utsettes for lemlesting etter det er fylt seks år, vil få tydelige adferdsendringer."

Hun fortalte videre at barn helseundersøkes på skolen når de er 6 år og 11 år. På denne undersøkelsen blir guttenes kjønnsorgan undersøkt, men ikke jentenes. Piet mente det er helt feil: "Jentene burde også undersøkes. Men ved mistanke om lemlestelse, kan undersøkelse gjennomføres."

• Bruk av domstolene.
Ved å gå til domstolen (Tribunal pour Enfants) hadde Piet klart å stanse foreldre i å ta med barn på ”feriereiser” når det har vært mistanke om forestående lemlestelse. Et annet alternativ er at domstolen krever en helseundersøkelse ved retur til Frankrike.

Piet har også ved hjelp av domstolen klart å stoppe lemlestelse som er i ferd med å skje i opprinnelseslandet (seneste i 2002). Via det franske rettsapparatet ble det opprettet kontakt med en dommer i Elfenbenskysten som grep direkte inn overfor tre barn som skulle lemlestes under et ferieopphold.
"Alle kom hjem til Frankrike med klitoris i behold," fortalte Piet.

Arrogante norske helsemyndigheter?

Men HRS' arbeid og presentasjon av de oppsiktsvekkende gode resultatene i Frankrike ville derimot ikke norske helsemyndigheter lytte til. Dette til tross for at HRS i 2005, knyttet til den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse (6. februar) arrangerte et seminar, med støtte fra bl.a. Institusjonen Fritt Ord, der vi nettopp inviterte de to ledende franske kvinner innen arbeidet mot kjønnslemlestelse, advokat Linda Weil-Curiel og legen Emanuelle Piet. Budskapet deres var krystallklart; aktive helseundersøkelser av ytre kjønnsorgan og straffeforfølgelse av avdekket lemlesting må til for å stoppe den barbariske tradisjonen.

I Sosial- og helsedirektoretats rapport (oktober 2006): "Utredning om klinisk observasjon av barns kjønnsorganer for å forebygge kjønnslemlestelse" avvises helseundersøkelser av alle barn. Hva gjelder HRS' rapportering fra arbeidet i Frankrike, skriver direktoratet blant annet at: "Dette er opplysninger som ikke er dokumentert og som derfor ikke kan verifiseres." (side 24). Da var det endelig godt at du tok turen selv, statsråd Bekkemellem!

Forøvrig blir det samme direktoratet nesten å oppfatte som en vits, for i dagens Aftenposten (ikke på nett) krever Sosial- og helsedirektoratet en refom: De vil ha tennene tilbake til kroppen. I direktoratets begrunnelse heter det: "Det er ingen faglige grunner til at sykdommer og problemer med tennene skal behandles annerledes enn sykdommer og skader i andre deler av kroppen. Historiske, administrative og økonomiske forhold i seg selv er ikke tilstrekkelige begrunnelser for å opprettholde dagens situasjon." Med andre ord vil direktoret flytte tennene tilbake til kroppen, men hva gjelder småbarns underliv så skal det flyttes ut av kroppen. Dette kan knapt kalles annet enn pinlig.

Her kan du lese hele kapitlet om kjønnslemlestelse: "En baby kan ikke sladre", kapittel 10 (i pdf-format)

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007