Tidligere kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, jobber for tiden på et spennende prosjekt; å skape en ny plattform for skandinavisk politikk, kultur og debatt. Nedstående artikkel ble først publisert på prosjektets nettside Broen.xyz og gjenpubliseres i sin helhet her etter forespørsel.
49 homofile ble drept av en amerikansk-afghansk mann som muligens selv var homofil. Det rystet hjertene våre og satte i gang en debatt om islam og homofili. Mitt inntrykk er at folk nå enten legger skylden på islam eller på psykisk ustabilitet hos drapsmannen. Men hvorfor kan det ikke være begge deler? Verden er dessverre ikke så enkel som vi mennesker noen ganger vil ha den til å være.
Jeg er selv homofil muslim med pakistansk bakgrunn og har gjennom mange år følt og møtt konsekvensene av islamsk syn på homofili. Vi må gjerne skille mellom hva islamsk teologi sier om homofili og hvordan muslimer behandler homofile muslimer i praksis. Men til det første: Homofili er knapt diskutert blant muslimske lærde. De aller fleste lærde er enige om at homofili er en synd og at det å være homofil faktisk er noe av det mest umoralske et menneske kan være. Det er derfor ikke lett å forstå hva som menes når imamer hevder at det å være homofil ikke er synd i seg selv, men at synden er å leve som homofil. Hvorfor snakkes det da ikke åpent om homofili under fredagsbønnen? Er ikke det moskeens jobb som religiøs autoritet å opplyse folk?
Jeg er praktiserende muslim samtidig som jeg lever livet mitt som homofil. For meg er det ingen motsetning. Jeg kan gå rett til bønn etter å ha kommet fra date med min mann. Ingen kan fortelle meg at den kjærligheten og stoltheten jeg føler for mannen min er synd. Jeg er lojal og ærlig og bryr meg om mannen min. Hvordan kan en Gud se på det som umoralsk? Det min Gud ser på som umoralsk er sosialt og kulturelt press mot homofile menn for å få dem til å inngå ekteskap med jenter når de ikke kan være der for konene sine 100 prosent.
For meg og min muslimske Gud er nemlig det å gjøre urett mot andre medmennesker det mest umoralske.
Det har vært — og er fortsatt — en tøff kamp å være homofil muslim for meg som for de fleste andre homofile muslimer. De fleste muslimske kulturene og moskeene har sviktet homofile ved eksplisitt og implisitt å formidle at de er en synd og skam. Vi skal tydeligvis være en feilproduksjon, skapt av den ufeilbarlige og perfekte Gud.
Islam legger stor vekt på måten man skal behandle andre mennesker på, uansett hvem de er, og dette er i hvert fall noe som ikke er formidlet fra moskeene til vanlige muslimer: Muslimer bør kunne akseptere og respektere homofile i praksis og ikke bare i teorien, uavhengig av om de mener homofili er en synd eller ikke. For hvem har utnevnt deg til dommer? Gud skal dømme deg på grunnlag av dine handlinger og meg på mine.
Islam og muslimer er imidlertid ikke en enhetlig gruppe. Islam har minst like mange retninger som kristendommen, og det er store variasjoner mellom de forskjellige muslimske landene når det gjelder praksis. Jeg er helt uenig i kravet om at andre muslimer nå må komme på banen for å ta avstand fra handlinger til andre muslimer. Blir jøder bedt om å ta avstand fra Israels politikk? Blir kristne i Norge bedt om å ta avstand fra vold mot homofile i Russland?
Endringer skjer ikke over natta, akkurat som i norsk homsekamp. Det var bokstavelig talt i går at norske homser fikk lov til å gifte seg. Aksept for homofili er en tøff kamp men likevel er det en kamp, kjære brødre og søstre, som vi er nødt til å kjempe selv. Ingen kan vinne kampen for oss. Derfor blir jeg også veldig imponert når jeg leser at en 18-åring homofil muslim med pakistansk bakgrunn står frem i Aftenposten. Jeg mener samtidig at det å stå frem i media ikke er et mål i seg selv. Vi homofile muslimer må tilpasse kampen vår til islam og den kulturen vi lever i. For min del er det både norsk og pakistansk kultur.
Det finnes nok ikke én felles løsning for alle homofile muslimer heller. Vi må alle finne en vei å gå som vi er komfortable med.
Hvorfor jeg er anonym:
Jeg er en selvstendig voksen mann med høyere utdannelse og kunne ha skrevet denne artikkelen under full navn. Likevel velger jeg ikke å gjøre det, fordi jeg ønsker å kjempe for homofile muslimer innenfra det muslimske miljøet. Måten jeg gjør det på er helt enkelt å leve som både homofil og muslim. Noe av det verste for meg gjennom min kamp var at jeg lenge trodde at jeg måtte velge mellom min Gud og min mann. Det var en forferdelig situasjon å være i. Dersom min nevø er homofil håper jeg at han en dag kan se på meg og tenke at ja, det går an å være moralsk muslimsk mann uten å være gift med en kvinne. Jeg håper at dette skal gjøre kampen hans litt lettere. Det er viktig å jobbe for homofiles rettigheter innenfra det muslimske miljøet samtidig som noen andre utøver et press utenfra.