I gårsdagens Brennpunktdokumentar Ikke i mitt nabolag fremkom at Utlendingsdirektoratet (UDI) ikke tar folks bekymring over å få asylmottak som nærmeste nabo. Det til tross for at mange på disse mottakene kjenner vi ikke identiteten til.
Men hvorfor tillater vi et et slikt system?
Som vi har omtalt før var der en rekke «uregelmessigheter» som foregikk over Storskog, der det som kom offentlig frem hadde en byråkratisk og politisk slagside som ikke nødvendigvis hadde så mye med realitetene å gjøre. Det er videre en kjent sak at en del (mange?) av dem som tok seg over grensa fra Russland til Norge utnyttet den kaotiske situasjonen. Ikke minst handlet det om identitetspapirer.
Faksimile fra iFinnmark
Men merk at alle som kom over Storskog hadde reisedokumenter, enten de var fra Gambia, Pakistan, Afghanistan, Iran, Marokko, Algerie, Syria eller annet.
Forklaringen er enkel: alle som kommer inn i Russland må ha gyldige reisedokumenter. Det samme gjelder ut av Russland. Det er i så fall meget påfallende at alle av de om lag 5.600 migrantene som kom over Storskog hadde reisedokumenter. Det betyr på godt norsk at de hadde pass.
Så til spørsmålet: Hvorfor har ikke de andre som klarer å komme seg innenfor den norske grensen med seg de nødvendige reisedokumentene når de registrer seg som asylsøkere for norsk politi? Disse asylsøkerne har ingen papirer som kan bekrefte deres identitet. Som oftest er det «mistet». På Storskog var dette aldri en problematikk.
Hva er logikken? Forklaringen på dette synes også enkel: en naiv asylpolitikk. Vi ikke bare godtar asylsøkere uten identitet, systemet tilsier også at det kan være enklere å få opphold uten kjent identitet enn med kjent identitet.
At det norske folk reagerer på et system som tilsier at vi ikke aner hvilke folk vi slipper inn i landet og Europa for øvrig, er fullt forståelig. Vi reagerer faktisk alt for lite. En slik trafikk må stoppes.
Dagens system har ingenting med nestekjærlighet eller humanitet å gjøre. Det er en sikkerhetstrussel.