Rett før helgen kom jeg med et utspill i Aftenposten. Bakgrunnen var at mange lesere at «Islam. Den 11. landeplage» har etterlyst tiltak mot fremvekst av politisk islam. De siste to til tre døgnene har medier og debattanter i høylytte toner gjøvet løs på konstruerte bilder av hva jeg faktisk mener og verdimessig står for. Jeg skal prøve å være noe mer presis enn de allerede nevnte.
Aller først: Før jeg møtte to journalister i Aftenposten, pluss en videojournalist som filmet hele samtalen som pågikk i tre timer, sendte jeg over et notat med tanker og tiltak, slik at avisen best mulig kunne være forberedt til intervjuet. Her skal jeg kun bemerke følgende: Jeg nevnte ikke militær og soldater ved Europas eller Norges grenser, jamfør også notatet, et poeng Aftenposten selv konstruerte opp og som har «rystet de gode». Det var Aftenposten som i intervjuet insisterte på denne koblingen. Jeg sier endog i intervjuet (ikke referert av avisen) når de presser meg, at jeg ikke tror militær er nødvendig. Jeg tror at en konsekvent holdning fra Europas side ved at vi systematisk transporterer dem som krysser grensene våre direkte til asylsentre i områder i Midtøsten og Nord-Afrika, vil føre til at ulovlig grensepasseringer vil opphøre.
Jeg skal kommentere utspill som har kommet siste dagene, ut fra hvilke premiss Aftenposten la til grunn, i en annen artikkel. Først vil jeg at leserne skal få fullt innblikk i mitt premiss for intervjuet, oversendt avisen før jeg møtte journalistene. Her følger notatet i sin helhet:
Hovedutfordringene: ureformert islam og demografi. Hvor er det politisk motet?
- Tapt terreng kan gjenerobres, men ikke tapt tid (Rosevelt)
Det må overordnes tenkes helt nytt politisk ut fra flere sentrale påviselige forhold.
- Islam har ikke gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Den form for islam som har makt i sunni- og sjiamoskeer og bevegelser, er den islam som vokste frem under Muhammeds velmaktsdager i Medina. Det er en totalitær ideologi (tyrannisk, voldelig – ref. også straffemetoder – ekstrempatriarkalsk og jødehatende). Vi står overfor en hard lovreligion som krever blind underkastelse.
- Den demografiske utviklingen er entydig. Ingen religiøs gruppe vokser raskere enn den muslimske. Dette gjelder hele Vest-Europa, her eksempel fra Storbritannia, England og Wales. I perioden 2001 til 2011 økte den muslimske befolkningen fra 1,5 millioner til 2,7 millioner. Dette er nesten en dobling fra 2,7 prosent av den totale befolkningen til 4,8 prosent. Over en halv million av økningen så man i aldersgruppen 25 år og yngre. Muslimene er således en ung befolkning, som i hele EU-regionen. 48 prosent av de britiske muslimene er nå under 25 år og nesten en tredjedel er 15 år eller yngre. Samtidig er ni av ti muslimer 50 år og yngre.Blant dem som definerer seg som kristne er aldersprofilen en helt annen. 22 prosent er 65 år og eldre, mens 43 prosent er i alderskategorien 50 år og eldre. Kun 25 prosent var 25 år eller yngre. Tross den kontinuerlige befolkningsøkningen i England og Wales, sank den aldrende kristne befolkningen med 4,1 millioner personer i perioden 2001 til 2011.Hele økningen av muslimer er drevet av innvandringen og muslimers høyere fødselsrater. I tillegg kommer konverteringer til islam, årlig rundt 5 000 personer, som er et fenomen som brer om seg. Den muslimske befolkningen økte således 10 ganger hurtigere enn resten av samfunnet i nevnte periode.
- Den demografiske endringen forsterkes nå kraftig av den pågående migrasjons- og asylstrømmen inn i Europa fra dysfunksjonelle islamske stater. Strømmen vil føre til et betydelig økt press på europeiske verdier som demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, og kvinner og menns likestilling. Sistnevnte ble åpenbart for enhver etter nyttårsaftens mange overgrep mot europeiske kvinner i storbyer som Köln. Det burde vært åpenbart lenge før dette med tanke på eksempelvis den økende tildekkingen av muslimske jenter og kvinner siste 20 årene og statistikker som viser at muslimske kvinner som gruppe er minst sysselsatte, samt den dramatisk økende andelen moskeer i Norge og Vest-Europa.
- FNs befolkningsprognoser viser at om bare 15 år vil eksempelvis Afrikas befolkning øke fra 1,1 milliarder til 1,5 milliarder, og prognosen for 2050 tilsier en afrikansk befolkning på 2,4 milliarder. Vi står altså overfor dette scenarioet: EU har i dag i overkant av 500 millioner innbyggere. De neste 15 årene kan befolkningen i Midtøsten og Afrika vokse med til sammen 600 millioner mennesker.
Vi står overfor potensialet for en dramatisk høy innvandring de kommende tiårene og derav irreversible kulturelle endringer de kommende hundreårene. Ref. eksempelvis også David Coleman, demograf.
Vi ser et sivilisasjonssammenstøt med demografi og Medina-islam i dets midte. Dette fordrer at det partipolitiske spillet legges til side. Folket har krav på at nasjonens interesser settes i front av Stortinget, ikke eventuelt valgresultat i 2017, ei heller befolkningsgrupper på andre kontinent. De skal i all hovedsak hjelpes der de er. Kun politiske dissidenter i opposisjon til despotiske regimer skal kunne få flyktningstatus hos oss.
Ingen kan velge hvilket land de vi vil bosette seg i. Grunnideen med flyktningkonvensjonen og asylinstituttet er midlertidig opphold. Dr. juris Hanne Sophie Greve, sier nå at «repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger» (Aftenposten 27. Januar).
«Flyktninger kan ikke selv fritt velge en løsning med gjenbosetting i et tredjeland. En annen sak er at mange vestlige land har vært liberale med å tilby gjenbosetting i perioder der det har vært relativt få flyktninger som har kommet direkte til landet.
Dette har vært en praksis, men den gir ikke noe rettslig krav. Det er dessuten en praksis som det vil være naturlig å endre når det med ett er tale om store strømmer av asylsøkere – da må det være ressurser nok til å sikre asylretten som nødhjelp.»
Innvandring til Norge (fra utenom EU) krever at vedkommende kommer for å arbeide eller studere. Heller ikke (kun) en ekteskapskontrakt skal kunne legges til grunn for innvandring. Det er hva man kan bidra med som skal telle. Holdningen vår må være i Grundtvigs ånd, landsfaderen bak den positive og sterke danske nasjonalfølelsen: Alle, uansett rase, kan bli dansk borger om man selv ønsker det, og «har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet». Vi må sikre et system som fanger opp dem som ønsker å bli en fullverdig del av vår nasjon, kulturelt, verdimessig og økonomisk.
Hvor mange er «fundamentalister»? Sosialforskningsinstituttet i Berlin under forskningsleder Ruud Koopmans, kom frem til at 44 prosent av muslimene (marokkanske og tyrkiske) i seks europeiske land kan defineres som «fundamentalister», mot kun 4 prosent kristne fundamentalister (se s. 287 i boka mi). Vi snakker altså ikke om en ubetydelig gruppe, og det er ingen piler som peker i retning av at dette vil reverseres, tvert om. Dette viser en integreringsfalitt av omfattende dimensjoner. Koopmans kommentar:
«Funnene slår tilbake påstandene vi ofte hører om at islamsk religiøs fundamentalisme er et marginalt fenomen i Europa, eller at den ikke skiller seg fra graden av fundamentalisme i den kristne majoriteten. Begge påstandene er falske ettersom nesten halvparten av europeiske muslimer er enige i at muslimer bør vende tilbake til islams røtter, at det kun er en tolkning av Koranen, og at reglene fastsatt i den er viktigere enn verdslig lovgivning. Blant kristne kan færre enn én av 25 karakteriseres som fundamentalister i denne forstand».
Koopmans understreker det selvfølgelige: Fiendtlighet mot andre grupper – uansett om man finner den blant kristne eller muslimer – «er ikke en uskyldig form for streng religiøsitet». Koopmans peker deretter på det paradoksale jeg nettopp nevnte: Vi har et begrep for kristnes/ikke-muslimers stereotypiske syn på islam, nemlig islamofobi. Er det ikke da påfallende at vi mangler et innarbeidet begrep for det langt mer utbredte stereotypiske synet på Vesten blant muslimer? Koopmans mener «oksidentofobi» (fobi mot Vesten), er en passende beskrivelse av dette fenomenet.
Det betydelige omfanget av homofobi, antisemittisme og oksidentofobi, vil gi næring til ytterligere radikalisering av omgivelsene, advarer Koopmans.
Mitt premiss er at vi er i en verdimessig nedadgående spiral. Som det heter i Kongespeilet fra 1200-tallet: «Uår i folket er av største skade» (siste side i boka). Konkret betyr dette at det må tas solide realpolitiske grep der den verdimessige helsa til Norge og Europa i minst et generasjonsperspektiv frem i tid legges til grunn:
- Norge og Europas grenser må gjenreises, migrasjonsstrømmen må stanses. Slik kveles den kyniske menneskesmuglerindustrien, slik opphører at mennesker dør på reise til Europa, slik stanses overgrep mot kvinner og barn på slike reiser. Dette er humanisme i praksis. Vårt humanitære bidrag skal være i nærområdene, der det også etableres institusjoner der man kan søke asyl. Men kun politiske dissidenter skal kunne få det, andre skal hjelpes der de er.
- Dysfunksjonelle familier som har etablert seg i Norge fra 3.verdenland (det vil i all hovedsak omfatte personer fra den islamdominerte verden), skal tilbys repatriering med økonomisk bistand. Disse personene er i dag mentalt hjemmehørende i opprinnelseslandet, som de typisk pendler til og der de gjerne allerede har eiendom (-mer). Mentaliteten forplanter seg til barn og barnebarn. Her kan det gis konkrete eksempler.
- Politisk islams makt må begrenses, kun den spirituelle islam fra Muhammeds forkynnertid i Mekka kan aksepteres som en religion på linje med andre religioner.
A) Ideologisk kartlegging av sunni- og sjiamoskeer. De som er motivert av Medina-islam (politikk og juss), skal miste offentlig økonomisk støtte som trossamfunn.B) Moskeer som aktivt arbeider for å omstyrte demokratiets grunnverdier, skal stenges.
C) Ansiktstildekking forbys. Det er kjønnsapartheid, akkurat som vi ville forbudt at gule eller svarte dekket ansiktene/markeres i det offentlige rommet.
D) Hijab fjernes fra barnehagen, grunnskolen, videregående skole og universitetet både på elever og ansatte. Offentlige ansatte i kontakt med publikum skal heller ikke bruke dette religionspolitiske plagget som bredte om seg etter despotene fikk makt i Iran.
E) Fullt innsyn i hva som formidles til barn på koranskoler. Hvis Muhammeds grunndoktriner om kvinners underlegenhet, hat mot jøder, negativt syn på ikke-muslimer, og/eller avvisning av et verdimessig folkelig fellesskap forkynnes, skal skolene stenges. Uansett skal tiden barn oppholder seg i slike skoler sterkt begrenses til nivå med våre søndagsskoler. Det handler om barnas integrering på fellesskapets arenaer.
F) Hatpredikanter nektes adgang til Norge.
G) Salafistiske eller Brorskapsgrupper skal nektes arrangement i offentlige institusjoner.
H) Moskeer pålegges forkynnelse på norsk.
I) Volds- og hatversene i koranen fjernes i norsk oversettelse av boken som gjøres obligatorisk i moskeer og på koranskoler.
J) Avvise særkrav som bønnerom på skoler og arbeidsplasser (i Pakistan har de eksempelvis ikke bønnerom i skolene) og krav som medfører segregering, for eksempel at man nekter å ta arbeid som innebærer kontakt med motsatt kjønn, svineprodukter og/eller alkohol.K) I vår tid er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som har seilt opp som den nye utfordringen.Enhver generasjon trengs å oppdras i demokratiforståelse. Det så vi på 30- og 70-tallet da unge falt i klørne på totalitær ideologi. Det må skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster. Hvorfor blir noen stater såkalt «mislykkede», og andre en suksess – som Norge? Undervisning om dette må styrkes betydelig i skolen (ref. undersøkelser som viser at et betydelig antall unge snur ryggen til demokratiet. Eksempelvis viste World Value Survey i 2012 verditilstanden blant unge svensker i alderen 18-29 år. Hele 23 prosent av dem avviser ideen om et demokrati og foretrekker heller «en sterk leder som kan ignorerer riksdagen og folkets røst». Resultatet er en fordobling fra tilsvarende måling syv år tidligere).
I en skjellsettende tale sommeren 2015 gikk Storbritannias statsminister David Cameron ned på knærne og bekjente indirekte at forestillingen han har servert folket om at islam er fredens religion ikke er annet enn en blank løgn. Å «benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke», sa Cameron i talen om hvordan bekjempe ekstremisme og styrke det nasjonale samholdet. Han sa at vi «slåss» mot «en ekstrem ideologi», og han pekte på moskeer og islamske bevegelser. «(…) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering». Å «motvirke denne ideologien» er «en nøkkelstrategi». «Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold – men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier ’ja, jeg fordømmer terror – men kuffar er mindreverdig’, eller ’vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak’, da er du også en del av problemet».
Her kan følgende skytes inn om vår regjerings såkalte bekjempelse av ekstremisme. I 2015 ble det delt ut midler til «dialogtiltak og tiltak mot radikalisering» fra kulturminister Thorhild Widvey i Høyre. Statsråden mente at den iranstyrte moskeen Tauheed i Oslo, Maududi-moskeen Islamic Cultural Center, Det islamske forbundet (på terrorlisten til Emiratene), Minhaj ul-Quran (leder er Qadri, mannen bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan), Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat (uttalt jødehat), og Islamsk Råd Norge, er riktige kanaler for å forebygge at unge faller i feil hender.
Cameron vedgikk i talen sin også det kulturelle sviket overfor muslimske jenter og kvinner. Kultursensitiviteten har fått råde, endog i møte med overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse:
«Det gjør meg kvalm at det ble rapportert nesten 4 000 tilfeller av kjønnslemlestelse i landet vårt bare i fjor. Og 11 000 tilfeller av såkalt æresrelatert vold i løpet av de siste fem årene – og det er bare de rapporterte tilfellene. Vi trenger et mer koordinert arbeid for å drive dette ut av samfunnet vårt. Flere tiltaler. (Vi må) slutte å vende det blinde øyet til basert på falsk kultursensitivitet. Hvorfor betyr dette så mye? Vel, tenk hva passiv toleranse sier til unge britiske muslimske jenter? Vi kan ikke forvente at de skal se styrken og den frigjørende kraften i våre verdier hvis vi ikke står opp for dem når de kommer under angrep».
I Norge har vi ingen tiltale for kjønnslemlestelse, selv ikke når det avdekkes at barn født i Norge er lemlestet. HRS spilte inn lovendringsforslag våren 2014 til Regjeringen som ansvarliggjør foreldrene. De plikter selv å beskytte barnet mot et slikt overgrep. Gjør de ikke det, skal de kunne dømmes. Konkret: En anmeldelsesplikt for foreldre/foresatte ved avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år, og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse av barnet.
Denne lovendringen skal kombineres med gjeninnføring av helkroppundersøkelsen.
For HRS er det fremdeles en gåte at ikke politikerne for lengst har grepet solid fatt i det faktum at tusener av barn og unge til enhver tid er i foreldrenes opprinnelsesland. ”Bedre anti-integreringstiltak” finnes vel knapt. Ikke minst mener vi Stortinget må ta på alvor alle tiltakene vi la frem i rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (2004), som vil holde de fleste av barna på skolebenken her i Norge, og også langt bedre innfri deres grunnleggende menneskerettigheter. Potensialet for utvikling av ekstreme holdninger i denne gruppen burde enhver kunne se med bruk av noe fornuft og logikk.
I dag er det fremdeles slik at det er foreldres ubegrensede rett å bestemme barnets oppvekst – om den så er på koranskole i Mogadishu. Dette kan ikke fortsette, ikke minst i lys av ekstremiseringen blant unge. Gjeldende lovverk, som §219, som handler om å nekte ektefelle eller barn integrering, må brukes aktivt. Det å erverve seg norsk statsborgerskap (for foreldre) må også bety at man pålegges plikter og ansvar og kan miste statsborgerskapet.