Etter kansler Angela Merkels egenmektige tilsidesetting av gjeldende regelverk, har Tyskland måttet oppjustere antall forventede asylsøkere i 2015 til svimlende 1,5 millioner fra først 800.000 og deretter en million. Ifølge en lekket hemmeligstemplet rapport forventer tyske myndigheter at så mange som 920.000 nye asylsøkere vil ankomme i løpet av de neste tre månedene.
I den samme rapporten anslår myndighetene at hver asylsøker har fra fire til åtte familiemedlemmer som i teorien kan få oppholdstillatelse i Tyskland, hvilket kan føre til at de samlede antallet som kommer som følge av Merkels ansvarsløse håndtering kan bli 7 millioner.
Hos naboen oppjusterer det svenske Migrationsverket tidligere anslag til 100.000 flere enn de som allerede har kommet hittil i år. I en periode har det ankommet over 1000 asylsøkere daglig til landet og bare i september søkte 24.306 personer asyl i Sverige. Nå sier Migrationsverkets pressesjef Fredrik Bengtsson at det kommer nærmere 2000 personer hver dag og at man ikke rekker å registrere alle.
I Norge har Utlendingsdirektoratet (UDI) i rask rekkefølge oppjustert anslagene fra 16.000 til 20.000-25.000 asylsøkere i 2015 og mer enn 30.000 i 2016. I tillegg er det planlagt å hente 5000, hovedsakelig syriske, kvoteflyktninger til Norge innen utgangen av 2016.
Den politiske ledelsen laller likevel i vei om «dugnad» og «utfordringer». I de tilfellene man anvender ordet «krise», skjer det med et underforstått premiss om at det er en forbigående situasjon.
Det er det ikke.
I Tyskland uttrykker Merkels nære allierte og formann for den store konservative partigruppen i EU-parlamentet, Manfred Weber, støtte til Ungarns forsvar av grensene og forsøk på å opprettholde det samme regelverket Merkel tilsidesatte.
Han mener EU kan takke seg selv for hele misèren:
»De senere år har vi været for afslappede omkring den ydre grænse. I resten af verden har man effektiv grænsekontrol og beskytter sine grænser. Det er den normale måde at gøre det på. Men vi har ikke taget det alvorligt nok. Nu er vi i en ny tid, hvor vi skal garantere kontrollen med den ydre grænse,« siger Manfred Weber – en tydelig henvisning til særligt den græske grænse til Tyrkiet, som er blevet en hovedvej ind i Europa for flygtninge og migranter.
– Europa har de siste fem år begått èn stor feiltagelse: Vi fokuserte bare på våre interne problemer. Vi fokuserte sterkt på bare de økonomiske problemene, eurokrisen og krisen i Hellas. Vi hadde ikke nok kraft engasjement og politisk vilje til å ta oss av våre eksterne relasjoner. Det beste eksempelet er Libya hvor europeiske land intervenerte for å kjempe mot den tidigere libyske lederen Muammar Gaddafi. Deretter bekymret vi oss ikke mer om Libya. Det var en stor feil, og vi er nødt til å være ærlige omkring det, sier han til Jyllands-Posten.
I midten av september kom da også EU-president Donald Tusk med den oppsiktsvekkende advarselen om at «Europa har mistet kontrollen over sine yttergrenser». Det var sannelig godt observert, flere måneder etter at nær sagt alle andre hadde konstatert det samme.
Nå mener visst Tusk at migrantene blir sendt til Europa som del av en «hybridkrig» for å fremtvinge innrømmelser til Europas naboer: – Tilstrømmingen av hundretusenvis av mennesker brukes som et våpen og et politisk forhandlingskort av EUs naboer som ønsker å skade Europa, skal han ha sagt. Det er allminnelig antatt at han blant annet siktet til Tyrkia, som er transittland for svært mange av de ulovlige innvandrerne og ikke har foretatt seg stort for å stanse trafikken. Menneskesmuglere med base i Tyrkia opererer helt åpenlyst uten at myndighetene bryr seg, handelen med falske pass likeså.
Dette er det samme landet desperate europeiske politikere nå er villige til å inngå en avtale med for å få ned antallet innvandrere til Europa. Innrømmelse er ordet: for å få Tyrkia til å etablere flyktningeleire med plass til to millioner mennesker, vil man altså gi tyrkiske borgere – som teller nærmere 80 millioner – rett til å reise visumfritt inn i Europa:
Møtet var søndag ikke offisielt bekreftet, men avisen erfarer at det skal finne sted mandag. Der skal EU og Tyrkia diskutere planer som gjør det mulig for Tyrkia å etablere seks nye flyktningleire med plass til to millioner mennesker. Leirene skal delvis finansieres av EU. Dermed vil presset på EUs mottaksapparat, og særlig for landene som berøres av flyktningenes og migrantenes reiserute via Balkan til Tyskland, dempes.
Som motytelse skal Tyrkia få på plass en avtale som gjør at landets egne innbyggere kan reise visumfritt til EU, etter det avisen erfarer.
Hvordan kom vi hit? Er ikke den politiske ledelsen valgt for å ivareta sin befolknings interesser, både i form av daglig administrasjon, fremsynthet og fremtidsplanlegging?
Og med fremsynthet mener jeg ikke spåkonetjenester og krystallkule – det har ikke vært nødvendig å være en Anna Elisabeth Westerlund for å forutse at dette ville komme.
Bortsett fra i maktens salonger, tydeligvis. Der svarer f.eks. vår egen justisminster Anders Anundsen (Frp) dette på spørsmål i forbindelse med «asylkrisen»:
- Hvorfor reagerte man ikke før?
- Det er et godt spørsmål, men svaret er enkelt: Det var det ingen grunn til, sa Anundsen. Han viser til at det frem til i sommer var en reduksjon i asylankomster.
- Da august kom, endret bildet seg veldig fort, sa han.
Svaret er forbløffende, særlig sett på bakgrunn av at UDIs direktør Frode Forfang i september 2014 skrev rett ut at de aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa og derfor gjør alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skrev Forfang og la til at det er «andre forhold» som gjør noen land mer attraktive enn andre.
Man visste dermed – eller burde i hvert fall visst – at en stor del av de som strømmer til Europa akter seg nordover til bl.a. Norge.
Anundsens bemerkelsesverdige svar og EUs påfallende etternøling gir grunn til å stille spørsmål om hvilken verden norske politikere og deres europeiske kollegaer lever i. Det er i alle fall ikke den vi andre oppholder oss i – den hvor man f.eks. får kjøpt aviser eller har anledning til å følge med i det vanlige, lett tilgjengelige nyhetsbildet.
Allerede i 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viser at (de daværende) 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Graf: Jyllands-Posten.
I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kunne komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.
Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Anslaget er nå at verdens befolkning vil øke til fra dagens 7,3 til 11.2 milliarder i 2100. Afrikas befolkning vil øke til 4,3 milliarder i samme periode. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige. I Norge har innvandringen som kjent oversteget Statistisk sentralbyrås (SSB) høyalternativ hvert år siden 2005.
I begynnelsen av mars 2015 varslet også lederen for EUs eget byrå for ekstern grensekontroll Frontex, Fabrice Leggeri, at det allerede da oppholdt seg mellom 500.000 og en million asylsøkere ved kysten av Libya i påvente av transport til Europa.
Så hvordan kan europeiske politikere med noen form for troverdighet hevde at det ikke var noen grunn til å reagere? At dette ikke kunne forutsees?
Det bringer oss over til nettopp Statistisk sentralbyrå. For mens befolkningen i fattige eller krigsherjede land på det afrikanske kontinentet vil tre- eller firedoble seg innen dette århundret, forutsetter norske statistikere stadig at innvandringen til Norge vil gå ned eller flate ut.
Det er det SSB kaller landgruppe 2 – innvandrere fra de nye EU-landene i Øst-Europa – som vil stå for den forventede nedgangen i innvandringen til Norge. Det begrunnes med at forskjellene i jobbmuligheter og inntekt vil minke mellom deres hjemland og Norge. Når det gjelder landgruppe 3 – resten av verden – forventer man likevel at den skal nå en topp like før 2020, for deretter å gå litt ned og så å flate ut frem til 2100 (fig.8, side 53).
I SSBs mellomalternativ – som er SSBs hovedalternativ – for befolkningsfremskriving for 2014-2100 heter det at befolkningen i Norge vil øke med mer enn 50.000 årlig i 11 år frem til 2025. Fra dette året forutsetter SSB at veksten vil avta, men at befolkningen likevel øke hvert år frem til århundreskiftet. Folketallet i Norge forventes således å passere 6 millioner i 2031 og 7 millioner i 2065. Også her forutsetter man som vanlig – og stikk i strid med den historiske utviklingen – at innvandringen til Norge vil gå ned. Det er imidlertid andre som også driver med befolkningsfremskrivinger, og kikker man på Eurostats hovedalternativ, finner man en viss diskrepans. Eurostat regner med hele 2 millioner flere over en periode på 30 år. Dette skyldes at Eurostat har oppjustert prognosene for nettoinnvandring til Norge på mellomlang sikt.
Men på bakgrunn av den voldsomme befolkningsveksten av historiske dimensjoner i Afrika, hvor sannsynlig er egentlig SSBs forutsetning? Er det noe som tilsier at dagens økonomiske, politiske og sosiale situasjon på det afrikanske kontinentet vil bli så vesentlig forbedret i løpet av de neste 86 år at ikke en massiv utvandring er et mer sannsynlig resultat?
Nei, det er ikke det. Nesten all nyere innvandringsforskning tyder på at en bedret økonomisk situasjon påskynder utvandring – og dermed innvandringen til Europa og Norge – rett og slett fordi flere får råd til å dra.
Utvandringen fra Gambia, Senegal og Nigeria illustrerer dette. Alle er fredelige land i en viss positiv utvikling – til tross for islamistiske terrorgrupper i Nigeria – med politisk stabilitet og økonomisk vekst. Likevel opplever særlig de to første en enorm utvandring av unge mennesker med utdannelse som nå benytter menneskesmuglere for å komme seg til Europa.
Og hvordan er det med SSBs forutsetning om at en bedret økonomisk situasjon i opprinnelseslandet får folk til å vende tilbake? Finnes det noe materiale som viser at dette faktisk skjer i vesentlig grad? Nei, i SSBs egen rapport Økonomiske analyser 2/2015 heter det derimot følgende (side 36):
Innvandrere fra landgruppe 3, som omfatter mange av verdens fattige land, utvandrer [fra Norge. min anm.] i langt mindre grad. De har utvandringsfrekvenser på knapt 3 prosent. Utvandring er altså under halvparten så vanlig i denne gruppen sammenlignet med blant innvandrere fra landgruppe 1, som vist i figur 4.
Til tross for alle de overnevnte, lett tilgjengelige opplysningene, har Norge altså en justisminister som får seg til å si at det ikke har vært noen grunn til å reagere før i august 2015. Siden det meste av realpolitikk utformes på grunnlag av statistisk tallmateriale og da særlig befolkningsprognoser, er det derfor god grunn til å stille spørsmål om hva SSB formidler til den politiske ledelsen. Det vi nå ser er en lenge varslet utvikling som på ingen måte har vært vanskelig å forutse.
At Anundsen ikke er alene, men at resten av Europas politiske ledelse tilsynlatende skal ha klart det kunststykket å i samlet tropp gå glipp av FNs befolkningsprognoser, sitt eget grensebyrås samt ledende europeiske demografers advarsler og alt av nyere innvandringsforskning, er ikke noen trøst. Snarere tvert i mot.
Alle de aktuelle tegnene på hva som ville komme har vært så tydelige at de kunne fanges opp av hvem som helst som har gjennomsnittlige leseferdigheter. Når de som skal styre et land – for ikke å snakke om et helt kontinent – er så avsondret fra denne verdens realiteter at de enten ikke har kunnet eller villet se det samme og ta sine forholdsregler i tråd med det, er det fort gjort å lure på om de er sine respektive befolkningers tillit verdig.